En prat med Hedvig Mollestad om musikk, litteratur og bordtennis

Hedvig Mollestad Trio slapp albumet Enfant Terrible til strålende kritikker rett før påske, 5’erne ble trillet i alle de store avisene og trioen ladet skikkelig opp til konsert på Parkteatret i Oslo (11.04). Vi slo av en prat med sjefen sjøl en uke før utgivelsen – om konsert i New York, musikk, litteratur og bordtennis.

Foto: Frank Michaelsen

Hedvig Mollestad Trio har to fremragende album bak seg, debuten Shoot! (2011) og fjorårets kritikerroste All of Them Witches. Foruten Mollestad, består trioen av: Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på bass. Trekløveret spiller en blanding av jazz og rock – med like stor vekt på John Scofield som Black Sabbath og Led Zeppelin. Men, som Mollestad selv sier, er de ikke opptatt av sjanger, de spiller det de liker.

Hedvig Mollestad Thomassen tusler stille og rolig inn på Musikkavdelingen på Deichman. Hun kommer alene, uten bandkollegaer og management, men virker ikke ukomfortabel av den grunn. Vi hilser, setter oss ved bordet, tilbyr Farris, og min kompanjong Thor Arne og jeg setter i gang.

S: Enfant Terrible kommer ca. et år etter den forrige, hadde dere en klar idé om hva dere ville gjøre denne gang?

– Nei, idéen blir til etter som vi spiller; det skjer mange ting i løpet av et år når vi spiller mange konserter. Vi føler oss mer som et liveband enn studioband, spesielt siden vi spiller inn albumene våre live. Slik har vi alltid laget musikken vår, og slik liker vi å jobbe. Vi ville ikke gå i en spesiell retning; det tenkte vi ikke på. Når vi får nye låtidéer prøver vi å få det til å passe med hvordan vi jobber, der og da. Og vi har spilt sterkere det siste året enn vi gjorde tidligere, samtidig er ikke uttrykket mer rocka, det er enda større diverisitet på denne enn på den forrige.

Vi har ikke fått hørt plata enda, vi fikk den ikke i tide, vi vet egentlig ingenting.

– Så gøy!

Eller, jeg hørte så vidt på Laughing John i går, lå ute som teaser på nettet. Førsteinntrykket er at den er litt lettere i uttrykket?

– Ja, det er ganske riktig. Det er et middelspor, med streit riff, og er kanskje det mest fusionaktige vi har gjort, men den er ikke representativ for resten av plata.

TA: For utviklingen fra første til andre plate ble jo til et tyngre uttrykk, med flere temaer og mer progressiv rock.

– Ja, det er også ganske riktig beskrevet. Vi startet med å spille standardlåter, men.. det ble vi ganske fort ukomfortable med. Vi hadde jo lyst til å lage egne låter, og begynte i en Scofield-verden, det var første steg videre, og så har det bare ballet på seg. Det er jo gøyere å skrive lengre låter, og vi hadde mye på hjertet før vi begynte å spille sammen. Dét viser seg også på den tredje plata, litt lengre låter, samtidig er det også mer plass til solistiske ting. Det blir jo en del gitarsoloer på en instrumental-plate, da.

S: Ja, nødvendigvis, det er seks spor på denne plata, på de forrige har det vært mer sånn klassisk 9-10 spor og på den nye er selve låtene lengre, sier du, så du tar prog-genet mere ut?

– Jeg synes faktisk det er vanskelig å snakke om prog, fordi det innebærer utrolig masse, ikke minst forbinder folk veldig mye forskjellig med prog. Jeg tror jeg har helt andre assosiasjoner til prog enn mange andre som har mer peiling på den mer offisielle progsjangeren enn jeg. Men, hvis man snakker om lange temaer og at ikke alt nødvendigvis går i 4 hele tiden, er det jo i den retningen. Det er ikke funkprog eller folkprog, det er fortsatt et tungt Sabbath-utrykk i bunn.

S: Ja, for det var tydelig første gang jeg hørte dere at Black Sabbath og Led Zeppelin lå i bunn, men også Terje Rypdal i Chaser-perioden: En blanding av jazz og rock. Jeg vet at du ikke liker å sette noen sjangerbetegnelse, men hvis du måtte definere, hvilken type musikk spiller dere?

– Vanskelig spørsmål. Her følger en lang forklaring, så kan vi prøve å samle opp begrepet til slutt. Hvis man beskriver musikken, og man sier Black Sabbath, så ja, hvis man da tenker på de mest tunge og riffete låtene deres, stemmer det. Men, herrregud, så stor diversitet, masse instrumentallåter, og Sabbath beveger seg i et stort landskap av utrykk, fra gitarlåter til synther. Skal man forsøke å finne en middel-strek på det man gjør, er det vanskelig om man skal ta utgangspunkt i det man gjør akkurat nå, representert ved den siste plata, eller summen av alle platene, for vi spiller fortsatt balladen fra den første plata. Sånn sett er det ikke lett å naile det vi spiller. Men, vi har skjønt at det er lurt å kunne definere det, det er lettere for folk hvis de har et par knagger å henge uttrykket på, som f.eks. Black Sabbath møter Jimi Hendrix og Miles Davis, og, kanskje, Terje Rypdal. Det er, på en måte, estetikken, og klarer man å trekke ut kjernepunktene, kan man sikkert finne en del gode referansepunkter.

S: Og nå kommer konklusjonen?

– Der stopper det, sier Hedvig, og ler godt.

 

 

S: Hva er du ellers er inspirert av, hva har du hørt på det siste året, eller har du hatt tid til å høre på noe?

– Ja, jeg synes det er viktig å høre på musikk og jeg kan godt tenkt meg å bli enda flinkere til det. Men, jeg hører nå på masse forskjellig, og jeg liker gitar, så det er kjempegøy å høre på Stian Westerhus, og de bandene som er i samme miljø som oss, Bushman’s Revenge, Grand General, også gitt ut på Rune.

S: Ja, Rune Grammofon har Scorch Trio, Bushman’s og dere, hele gitartrio-gjengen på et sted.

TA: Er dere et eget miljø som kjenner hverandre godt?

– Ja, mange i alle fall, spesielt Bushman’s. Vi er omtrent på samme alder, har delt øvingsrom og hatt samme lærere. [På Norges Musikkhøgskole, NMH, journ. anm.]. At vi begge er på Rune er litt fordi vi har gått på skole sammen, eller samme kullet, og at det er et plateselskap som er veldig interessert i den type musikk.

S: Ja, for alle i Mollestad Trio har gått på NMH, og dere møttes der også?

– Vi møttes der, men vi har aldri gått i klasse i sammen. Ivar og jeg gikk på Musikkvitenskap, og spilte i noen andre greier, og jeg spilte også i en standardduo med Ellen, og i 2009 fikk jeg en pris [årets unge jazztalent på Molde Jazzfestival, journ. anm.], som førte til at jeg bare visste jeg ville spille med Ivar. For selv om han har gått på jazzlinja har han en rocke-estetikk, han slår hardt og har en fin måte å forholde seg til musikk på, går veldig inn i det og er veldig åpen. Utrolig kul å jobbe med!

S: Hva vil du si er det viktigste dere lærte på NMH?

(Hedvig tenker seg lenge om) – Vi lærte forskjellig ting, og det kan godt hende de andre er uenige med meg, men det viktigste jeg lærte var å spille det jeg mente, ikke prøve å gjøre noe annet, om det ikke funket var det sekundært, for kanskje det funket neste gang.

S: Og det var det stor takhøyde for?

– Med min lærer Jon Eberson? Å ja, det var det. Men det var ikke alle som hadde han som lærer, sier Hedvig, og smiler.

S: Vil du si det var et godt miljø der?

– Ja, det var det.

S: Det er mange som har gått der, eller i Trondheim selvfølgelig, som har blitt kjente i ettertid, spesielt innenfor jazzlinja kanskje.

– Det er viktig å like å spille, og det er viktig å like dem man spiller med, og er det et godt miljø er det et godt utgangspunkt. Et viktig grunnlag er uansett å skape et godt spillemiljø, det er jo faktisk kollegaene dine, og ikke minst spille med dem som gjør at en selv blir bedre. Det er ikke bare du selv, og læreren din, som skal sørge for hva du kan når du går ut av skolen. Musikk må spilles med flere personer, deretter kan du vise deg fra flere sider for å bli formet på best mulig måte.

S: Har du vurdert soloprosjekt noen gang?

– Ja, det er jo en form for utrykk det også, så det kan godt hende at det skjer. Jeg har alltid spilt mange forskjellige sjangrer, og synes det er gøy med gitaruttrykket, som f.eks. Stian Westerhus driver med. Det er veldig fascinerende, all musikk som kommer ut av gitaren. Så jeg vil på ingen måte si at jeg aldri kommer ut med et soloprosjekt.

S: Alltid gitar sier du, men hva var du opptatt av i ungdommen? Var du opptatt av popidoler, eller var du kun hardcore jazzfan?

– Nei, jeg hørte egentlig på alt mulig, men jeg hørte ikke på musikken som trioen vår er mest fundert på før i ung voksen alder. Pappaen min var jazzmusiker, og hørte masse på cool bop og mainstream jazz fra 40-, 50- og tidlig -60-tall, og han spilte flygelhorn, så det var masse blåsere, John Coltrane og Miles Davis spesielt, og Freddie Hubbard, den type jazz. Han hørte lite på gitarister, i beste fall Jim Hall og Joe Pass. Det var det musikalske universet som var i huset vårt. Det kunne være ganske kraftige saker, men allikevel av den noe mer rolige, akustiske sorten. Men, så ble jeg venninne med Hilde Marie Kjersem, og hun hadde eldre brødre, som hørte på grunge, Pearl Jam og Nirvana. Så det hørte jeg masse på, og litt Soundgarden.

 

 

Mudhoney?, spør Victor plutselig, fra sidelinjen.

– Nei, veldig lite. Jeg var en sånn som hørte veldig masse på de få tingene jeg hørte på. Skjønte at Stone Temple Pilots var noe av samme greia, men jeg ville liksom alltid høre på Pearl Jam og Nirvana. Og Jimi Hendrix! Han ble jeg imidlertid introdusert for på ungdomsskolen.

– Mamma spilte gitar, kassegitar, men foreldrene mine pusha aldri ting på meg. De syntes likevel at jeg burde ta timer hos en jazzgitarist, og han lærte meg Jan Eggum-låter, og det var dødsgøy, akkorder som ikke var vanlige akkorder, det var skikkelig gøy! Og han var flink til å si at nå må du lære deg 1, 3, 5, 7, og skjønne akkordstrukturer, det var veldig morsomt og lærerikt.

S: Da begynte det å sette seg spor?

– Ja, det tror jeg var kjempeviktig! Både at jeg syntes det var gøy og at jeg følte meg litt god på det. Og det er jo en bra kombo, som sikkert gjorde at jeg fortsatte med det.

S: Apropos Nirvana, det er 20 år i morgen siden Kurt Cobain døde, ble overrasket over at det har gått så fort.

– Ja, men… jeg hørte også på Richard Marx, lærte meg de gitargreiene.

S: Der kom det!

TA: Nå har vi overskriften.

– Uff! Det må jeg bare stå for altså. Jeg husker de tre første platene jeg kjøpte; Dance with a Stranger, Janet Jackson og Paul McCartney.

S: Det er jo en fin blanding, jeg kjøpte Bananarama, så jeg skal ikke si noe.

TA: Det er ganske pop, da?

– Ja, det er ganske poppa.

TA: Men var det grungen som gjorde at du ville spille el-gitar?

– Jeg tror det var en kombinasjon av, nei… sier Hedvig, og drar litt på det. – Jeg tror, og det er ikke sikkert jeg har rett, men jeg tror det var mye av det intense uttrykket som ligger i bunn av jazzmusikken; en uttrykkskraft. Og derfor var det naturlig for meg å ta det ut, ha på feed og gjøre det høyt. Det vil ikke si at det var det ultimate, men for meg var det bra.

S: Var det noe med det primalskriket til Kurt Cobain som fascinerte?

– Ja, så absolutt, men, jeg tror mer primalskriket til Miles Davis, faktisk, Round Midnight. Det er ikke sikkert at det er sånn, jeg blir jo veldig filosofisk, det er på en måte min versjon, sånn som jeg ser på det.

 

 

S: Du nevnte i sted at alle platene dine er spilt inn live, og jeg tror jeg vet hvorfor, men jeg spør allikevel, hvorfor det?

– Fordi det er sånn musikken våres blir spilt, det er sånn vi vil at den skal høres ut, og det er sånn vi synes at vi klarer å gjengi det vi kanskje kan være bra på. For oss handler det om at når vi spiller sammen, må det være åpent for at ting skal kunne skje. Det er det vi synes er gøy, når det treffer skikkelig bra, og når det høres annerledes ut enn det gjorde forrige gang, på en bra måte. Da synes vi det er levende og verdifullt.

S: Bruker dere lang tid, tar mange takes?

– Ja, sier Hedvig, og ler godt. – Første plata hadde vi spilt masse, da spilte vi take på take på take, mens på andre plata hadde vi ikke spilt mange av låtene live, så da måtte vi jobbe mer i studio, spille det til live, og se hva som funket og hva som ikke funket. Da bruker man ganske mye mer tid, på å konse og huske, det var mye mer energikrevende. Og på den siste, var det om mulig enda verre. Vi har spilt masse det siste året, men vi har bare spilt låtene fra de de to forrige platene. Vi hadde bestemt ganske tidlig når vi skulle i studio, og vi hadde laget låtene, men allikevel hadde vi mye å gjøre, for vi hadde ikke spilt dem live enda. Det var knallhardt rett og slett.

S: Hvor lang tid brukte dere, flere måneder, eller?

– Neida, vi brukte 6 dager. På de to forrige brukte vi 5.

S: Veldig intensivt, skjønner jeg.

– Det er veldig intensivt. Vi begynner drittidlig og holder på å spille inn i 8 timer, én times middagspause, og så øver vi på den låten vi skal ta neste dag. Den første dagen går ofte med til å stille lyd og sånt.

S: Ja lyd, det er alltid så utrolig god lyd på platene deres.

– Så bra!

S: Det jobber dere mye med.

– Ja, det er veldig viktig for oss. Det henger sammen med at vi er instrumentalister og jobber med uttrykket i et instrument, og det er viktig at det blir formidlet. Det er en del av det, hvordan det skal høres ut, det er jo masse referanser i det også. Jeg har ikke peilig på hva slags mikrofoner han i studio bruker, men det var viktig at det var båndmaskin og analogt. Det var litt tilfeldig, men denne platen ble faktisk spilt inn på en 8-spors, mens de andre har vi brukt flere spor på.

S: Det er jo interessant for oss to vinylhoder, vi har gått tilbake til barndommen og begynt å kjøpe vinyl igjen, og da kommer det virkelig til sin rett.

– Ja, da blir det et poeng, vi spiller den inn analogt og mikser analogt.

TA: Ja, da hører man virkelig forskjellen.

– Ja, det gjør man faktisk, og så har vi egen LP-mastring og egen CD-mastring.

TA: Da har dere flinke lydfolk, for det blir jo en ekstra utfordring for dem når dere spiller live.

– Ja, men det er viktig at det er en god grunnlyd, det bruker vi lang tid på egentlig. Vi har brukt han siste på de to forrige platene, han vet godt hva det går i, han er kjempeflink.

S: Har dere spilt inn denne også på Giske? [Ocean Sound Recordings, journ. anm.].

– Alle tre er spilt inn der oppe. Det er også viktig, når det er såpass intense prosesser, at du kan dra et sted hvor du kan konse hele tiden. Én ting er at man drar dit og er isolert, en annen ting er at det er så utrolig fint der oppe, et fantastisk innspillingsrom. Halvparten av veggene er glassvegger, rett ut mot sjøen og en lang molo hvor skarven bare står og tørker vingene, man har liksom publikum. Det er helt utrolig fint. Hyggelige folk og kjempebra utstyr.

 

Foto: Frank Michaelsen

 

S: Dere covret Melvins Blood Witch på den første plata, hvor dere også sang, og den forrige plata heter All of Them Witches. Hva er det med disse heksene, er det bare tilfeldig?

– Nei, det er ikke tilfeldig. Det er viktig i forhold til det enhetlige uttrykket og at det henger sammen, at det er en tematikk som speiler en estetikk. Det jobber vi masse med, at titlene kan ses på i en slags sammenheng. Akkurat All of Them Witches snakket jeg mye med Hilde Marie Kjersem om, faktisk, det er et sitat hentet fra filmen Rosemary’s Baby. Når vi var på turné snakket vi om masse forskjellige ting, og vi snakket blant annet om urettferdighet, så heksetematikken fra den forrige plata er på en måte et slags utvidet heksebegrep. Både helt konkret, som i låten Code of Hammurabi, som er de originale gamle babylonske lovene, hvor det står beskrevet hvordan man skulle behandle hekser, brenne på bålet, kaste på sjøen og lignende. Men også i låten The New Judas, som går litt på det samme, at en som blir stemplet som en Judas ikke nødvendigvis er den onde. Det var egentlig en lek rundt en sånn type tematikk.

S: Det er veldig interessant. Jeg synes spesielt mange av titlene på den forrige platen har noe mystisk og oldtidsaktig over seg. Så jeg lurte på om dere var opptatt av gammel historie eller noe, og nå forklarer du jo at det ligger noe mer bak det, noe som er gjennomtenkt.

– Ja, jeg gikk på litteraturvitenskap, ikke at det har så veldig mye å si, men jeg har alltid vært opptatt av en del av litteraturen. Jeg har ikke vært en nerd som har lest alt. Men Enfant Terrible er et litterært begrep, og det var når jeg leste den boken til Patti Smith, [Just Kids, journ. anm.], når hun brukte det i en eller annen sammenheng, som gjorde at jeg fikk øynene opp for det begrepet igjen. Det har blitt brukt på ulike måter, men jeg følte at det passet bra på det vi holder på med. Det er litt antipopulistisk å fortsette med å gi ut instrumental-plater, for det er veldig mange som har lyst til at vi skal synge. Det blir gitt uttrykk for det utrolig ofte, rett og slett.

S: Ikke syng! Det er jo så mange som gjør det, det unike er at dere nettopp ikke gjør det, tenker jeg.

– Vi gjør det som er naturlig for oss, uansett om det hadde vært hundrevis av andre som gjorde det samme.

TA: Kan du trekke en linje fra den tematikken til at du også er en ung jente med gitar, at det er en slags frigjøring, at jenter kan også gjøre dette. Eller blir det å dra det for langt?

– Ja, den er man kanskje litt forbi.

TA: Ja, forhåpentligvis, men det er jo ikke så mange av dere, solister på el-gitar som…

– Jeg har lagt veldig unna akkurat den diskusjonen der, det har aldri vært noe vi har vært  opptatt av, sier Hedvig bestemt. – Vi er ikke noe annet enn en gutt, så det er litt begrensende å snakke om det i en sånn kjønnsterm, i alle fall for oss som driver med musikken.

TA: Det skjønner jeg godt, men jeg tenker mer at det kunne vært en drivkraft for deg som ungdom, at du ville gjøre noe eget, at det lå noe der?

– Å, sånn ja, men jeg tenker mer på det i form av det musikalske, at man bare gjør det man vil. Det er ikke sikkert at alle kommer til å like det alltid, eller at det passer alltid, eller at foreldrene synes det er kult, men så gjør man det bare allikevel, uansett om man er gutt eller jente.

 

 

S: Jeg skjønner at det er mye improvisasjon, men bruker dere noter i det hele tatt, som en skisse?

– Nei, eller jo, av og til når Ellen lager streitene, kan det være at hun noterer dem, og sender dem til oss. Men det er mye enklere for meg at hun viser hvordan det skal spilles, det går fortere. Jeg har bedre øre enn notelesing skills.

S: Føler ofte det er gjengs blant en del musikere, at de egentlig ikke kan noter så godt.

– I alle fall ikke gitarister. Kanskje noe annet med bassister, Ellen er dritgod, hun spiller på teateret, og er helt rå på det.

TA: Der har jeg alltid innbilt meg at det er stor forskjell på rock- og -jazzmiljøet.

– Ja, det er vel kanskje det.

TA: Men låtene blir jo lengre og mer kompliserte, med masse temaer, det må bli vanskelig etter hvert å holde på hele katalogen, klare å huske alle låtene.

– Før måtte vi øve og spille gjennom streitene backstage hvis det var gått mer enn 2 uker siden vi spilte sist, men nå har vi spilt så mye det siste året at det ikke har vært et problem. Men det er selvfølgelig viktig å være forberedt når man skal spille, og jo flere låter man får, jo mer må de vedlikeholdes. Samtidig er det noen låter som automatisk kommer lenger bak i køen, fordi det er andre låter som fungerer bedre live. Så det er jo noen sanger fra den første plata vi sikkert ikke har spilt på over et år.

S: Det er vel en naturlig utvikling også, at det er det nyeste som er gøyest å spille og at man tar slagerne etter hvert.

– Ja, i den grad de er det, sier Hedvig, og ler. Vi har ikke spilt Blood Witch på lenge, for eksempel, det ble så obvious at vi avsluttet med den hele det første året, så vi måtte finne på noe annet til slutt. Tvinge oss ut av komfortsonen.

S: Kanskje dere spiller den på fredag? [HMT spilte på Parkteateret 11.04].

– Jeg tror ikke det, skal tenke på det, men vi kommer til å spille noen gamle låter altså, må liksom få ristet av oss litt. Kommer dere, eller?

S: Vi kommer, har kjøpt billett, så vi er veldig klare.

– Så gøy! Jeg tror det blir kult.

S: En annen ting jeg kom til å tenke på, er at jazzmusikere ofte er involvert i mange prosjekter på en gang, i forhold til standard rockeband i alle fall. Hvorfor tror du det er sånn?

– For at man skal tjene penger, kommer det kontant fra Hedvig.

S: Det er drivkraften?

– Jeg tror det, eller det er ikke for å tjene penger, men for å få det til å gå rundt. Jazzmusikere har alltid spilt mye rundt, og da naturlig nok med masse forskjellige folk over alt. Og sånn er det når man er freelance musiker, det er veldig få forunt å bare ha ett prosjekt man kan gjøre. Men det er også mange som er dødsflinke til å spille, som ikke har behov for å bare gjøre én ting, men som synes det er gøy å spille og vil spille mest mulig, og dermed spiller med mange forskjellige folk.

S: Ja, vi er veldig glad i Paal Nilssen-Love sine prosjekter, og han er kanskje den som gjør mest i hele verden har jeg inntrykk av.

– God bless altså!, utbryter Hedvig. – Han hørte jeg på fra jeg var ganske ung, fra jeg var 16 var jeg utrolig oppslukt av det han gjorde. Én ting var det han spilte, men dedikasjonen til det han gjorde, og måten han forholdt seg til det på, gikk bare opp på scenen og blåste ut, men like fullt så meningsfullt og fin musikk. Hørte masse på Sticks & Stones for eksempel, selv om den kanskje er den mest lyriske han har gjort.

S: Det er ikke så ofte han gjør det lyrisk nå, det er mye dyret i seg han tar ut, handler mere om de krafttingene. Jeg var forresten nede på platesjappa The Garden i går, og der har han faktisk fått sin egen seksjon, kalt Paal Nilssen-Love – Kraftjazz.

– Så kult!, sier Hedvig og Thor Arne, i kor.

 

Foto: Frank Michaelsen

 

S: Du snakket tidligere om reising, og dere var nylig i New York og Austin, hvordan er mottakelsen i utlandet i forhold til Norge?

Hedvig ler. – Det er litt vanskelig å snakke om utlandet uten å presisere det litt mer, det blir ganske generelt.

S: Men USA da, for å ta det.

– Vi spilte på utrolig små steder, men for å ta den mest vellykka, showcasen på South by Southwest, det var utrolig kult! Det var en knøttliten metalbule, egentlig, og et helt vilt by:Larm-opplegg, seks band på samme scene, du må sjøl skaffe backline, ikke noe backstage, og du får bare spille de 30 tilmålte minuttene dine, og komme deg til helvete ut liksom. Vi var ganske spente, men det var stappfullt i den lille bulen, og selv om det var liten plass gulvet sto de helt oppi scenen, mannfolk med langt skjegg og ZZ Top t-skjorter. Men for min del var det når jeg så ansiktet til David Fricke [legendarisk journalist fra Rolling Stone, journ. anm.] at jeg tenkte, ok, da er alt greit, dette her blir hyggelig, da var det verdt det.

S: Han er jo en uttalt fan.

– Ja han sier iallefall det, har sagt det til oss også, så det var veldig hyggelig. Og så var det masse andre kjempeglade musikk-diggere, akkurat der ble vi godt mottatt. Det er ikke så mange som har hørt om oss, men vi må jo begynne en plass.

TA: Blir det mer satsing i utlandet?

– Ja, vi har veldig lyst å spille mer i utlandet, det var litt av grunnen til at vi stakk bort dit også, for å begynne på den biten. Vi har vært i Europa et par ganger, men vi gjør alt selv så det er jo begrenset hvor mye vi kan få til.

S: Hvordan var New York?

– Vi spilte på Nublu, en ganske liten jazzsjappe på Lower Manhattan. Det var en litt mer norsk aften, masse norske folk. Men også noen fra Boston, en fotograf fra et eller annet magasin og noen Rune Grammofon-nerds, de finnes over alt. (Vi ler godt alle sammen) – Uansett hvor vi drar er det alltid én eller to som er sånne frenetiske samlere, traff på en i Japan, han hadde absolutt alt, business folk, med dress og slips, veldig fascinerende.

S: Over til noe annet. Dere har en veldig tydelig visuell stil, var det noe dere ble enige om fra begynnelsen av?

Hedvig ler litt, og drar på det – Nei, det spisset seg til etter hvert. Følte det var kult å være litt tydelige i det visuelle utrykket også etter hvert. Men til nå på fredag har vi for første gang i vår 4-5 år lange historie trykket merch.

S: Så kult, t-skjorter?

– Faktisk t-skjorter! Det satt litt langt inne, synes det var litt vanskelig. Det er noe med uttrykket som Kim (Kim Hiorthøy, norsk tegner, illustratør, fotograf og musiker, journ. anm.) får frem på CD’ene som er så fint, men samtidig ville vi ikke ha bilder av oss selv. Så det var litt vanskelig å finne et uttrykk som stemmer med det vi gjør og som matchet det han gjør, det tok litt tid. Men nå har vi laget en liten logo, fått en tegner til å lage den, og så har han har tegnet en slags Enfante Terrible da, som vi har fått trykket opp. Vi har til og med laget backdrop! Skal stikke og hente det etterpå, så jeg er ganske spent.

S: Såpass! Men dere vil selge vinylen også på Parkteatret, spesielt den hvite er jeg veldig interessert i.

– Er du det ja, vi har ikke så mange av den, men det skal være mulig å få tak i den, vi har flere enn vi hadde forrige gang.

S: Jeg var for sent ute forrige gang, så jeg håper det. Er noe med den hvite.

– Litt jålete du da, sier hun, og ler godt.

S: Ja, jeg er nok det, kona bare ler av meg. Men hvor trives du best, i studio eller på scenen?

– På scenen. Men samtidig kan man ikke stå på scenen uten at man har vært i studio og laget nye ting, det er jo på en måte det som gjør det relevant at man står der. Så det er veldig symbiotisk.

S: Da har vi bare et siste spørsmål, så skal du få lov til å bli fotografert. Spiller du bordtennis?

Hedvig stusser, og tenker seg litt – Om jeg gjør det hver dag, eller om jeg har tatt i en bordenniskølle? Jeg er mer glad i sånn fussball. Har dere bordtennis her, eller?

S: Neida, vi bare lurte, ville ha et spørsmål løsrevet fra resten. Og så tenkte vi at dere kom alle tre og lurte på hvem som eventuelt var best i bordtennis. Nå falt jo det ut, men kanskje du kan snakke for de andre?

– Det kan jeg gjøre. Alle spiller fussball.

Hvem er best i det da? skyter Thor Arne inn.

– Tror liksom at jeg kan være ganske god. Men, når det gjelder biljard, så er jeg mer med på kjøtt og flesk, mens de to andre er ganske råe. Spesielt Ivar.

S: Men ikke bordtennis, altså. Ja, men da har vi overskriften klar, Hevdig spiller ikke bordtennis.

TA: Jeg har et siste spørsmål, hvilken gitar spiller du på nå, hvilket merke?

– Nå spiller jeg på den jeg har spilt de siste 4-5 årene, ES-335, en Gibson, den er halvakustisk.

S: Fet lyd, og så ser den veldig godt ut, stor kropp og hvit. Men der ser jeg at fotografen kommer, så da sier vi tusen takk, det var veldig hyggelig å prate med deg.

– Takk i like måte, det var så hyggelig, en skikkelig hyggelig fredag.

[Konserten på Parkteatret var for øvrig fantastisk, og hele bandet signerte Enfant Terrible-vinylen til begge intervjuerne. Min var selvfølgelig hvit, journ. anm.]