France Gall: Babypop – Et tenåringsfrieri fra Frankrike
Tekst: Gunnar Vilberg
Franske France Gall er kanskje ikke den tøffeste i gata. Det er nok derfor jeg fram til nå har holdt dette forholdet hemmelig. Musikken er enkel 60-talls pop, med litt jazz og spretne mamboaktige cha-cha-cha rytmer. Det hele toppet med France sin lyse og innsmigrende stemme. Et ekte tenåringsfrieri fra 60-tallets Frankrike.
France heter egentlig Isabelle Genevieve Marie Anne Gall og ble født i Paris i 1947. Hun begynte allerede som 16-åring å opptre. Hvis du kjenner henne fra før så er det sikkert som vinner av Grand Prix i 1965 for Luxemburg. Da framførte hun låta som nettopp heter «Poupée de cire, poupée de son».
«Poupée de cire, poupée de son» ble skrevet av altmuligmannen Serge Gainsbourg, som stod for mye av det tidlige materialet hennes. Dette er for øvrig et samarbeid og en låt France sjelden snakker om. Senere nekter hun å fremføre låta. Hun føler seg nemlig lurt av Serge. Ettersom hun var veldig ung, tolket hun ikke dobbeltheten i teksten. Den sier nærmest at France er en syngende dukke kontrollert av Gainsbourg. (Nå ser jeg på nesen din at du har lyst til å høre sangen, men som blodfan respekterer jeg hennes sølibat overfor låta. Derfor må du selv google «Poupée de cire, poupée2 de son for å høre).
Konflikten toppet seg med låta «Les sucettes» (1966), også skrevet av Gainsbourg. Det er ikke vanskelig å forstå budskapet, men France så ikke dette før det var for sent. Her kan du se en interessant dokumentarsnutt om dette, hvor France blant annet sier: Den handler vel bare om en jente som liker kjærlighet på pinne, gjør den ikke?
I biografien til Gainsbourg skriver musikkjournalist Sylvie Simmons følgende om disse hendelsene og den såkalt babypopen: «Sangene som unge mennesker vender seg til for å få hjelp i deres første forsøk på å oppdage hva livet og kjærligheten handler om, blir sunget av folk som selv er for unge og uerfarne til å være til mye hjelp, og blir fordømt av sin berømmelse som uegnet til å finne det snart ut».
«Laisse tombert les filles» kom i 1964. Tittelen kan oversettes til noe sånt som: Slutt å tulle med jentene. Quentin Tarantino brukte en coverversjon av denne til å ledsage julingen av stuntmann Mike i filmen «Deathproof» fra 2007.
France var en såkalt Yé-yé-artist. Et utrykk du sikkert straks gjettet stammer Yeah-Yeah og britisk Beat. Yé-yé-sangerne var stort sett unge jenter som framførte covers fra England og USA. France Gall skulle bli en av få som ble satset på og som framførte egne låter. Karrieren hennes tok fart som et tenåringsfenomen, der tekstene stort sett handler om ungdom og forelskelse.
Suksessen spredte seg og snart skulle store deler av Europa vite hvem hun var. En stor hit var «Laisse tomber les filles» (1964). En uskyldig låt. Likevel brukte Quentin Tarantino en lett modifisert versjon av låta med tittelen «Chic Habbit» til å ledsage rundjulingen stuntmann Mike til slutt får av en gjeng damer i filmen Deathproof fra 2007.
Selv om musikken kanskje ikke var så nyskapende, var France i seg selv, som kvinnelig popartist, smått opprørsk. Med korte skjørt, sterk sminke og flørtende og til tider avantgarde stil ble hun lagt merke til. Men som Beat er musikken hennes litt mer, hva skal man si, komponert. Ikke britisk rå, men behersket fransk.
Som en liten kuriositet kan jeg fortelle deg at en av hennes mest kjente låter «Christiansen» (1964), handler om en nordmann. Med grønne øyne og gitar drar han fra kulde og snø i Oslo til den franske middelhavskystEN. Der gjør han seg for øvrig forstått uten og å kunne et ord fransk.
Selv om France holdt på til langt ut på 2000-tallet, er det er vel i grunnen karrieren på 60-tallet som gjør henne til en artist å regne med. Det er i alle fall denne epoken jeg trofast har holdt fast i siden barnehagen. Likevel er det et par hits som er verd å merke seg. «Ella, elle l’a« fra 1987 for eksempel. Skrevet av Frances mann Michel Berger som en hyllest til Ella Fitzgerald. Den burde virke kjent på enkelte som levde på den tiden. Mer 80-talls går det vel forresten ikke an å få det, med slap-bass og det hele.
Vel. Da har jeg avslørt min musikklast for deg. Bon Appétit.
Jazz og spretne rytmer. «Le cœur qui jazze» fra 1965 får meg til å tro at jeg er med i À bout de souffle Prøv du også.
Låta heter «Cet air-là». Sjekk kul streetdance fra 1966.
Les mer om France Gall og Serge Gainsbourg i Deichmans musikkblogg
Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.
France Gall er en artist jeg har ett sterkt forhold til på flere måter. Pop hit og GP jenta ( var med å kore for henne
en gang) søt og veldig smart jente!) var lissom ett lag. Mangfoldet og til tider den kabaret aktige intimiteten i uttrykket.
Noen gange går tankene til vår egen Lene Marlin! Gall er en artist som smyger seg under huden på sjelen din og koser med den. Vive France!
Veldig imponert at dere har kjennskap til France Gall og at dere hyller henne. Jeg mener likevel at dere undervurderer hennes karriere. I Frankrike er hun mest kjent for hennes sammarbeid med Michel Berger. Takket være ham, fikk hun en ny karriere etter yeye-perioden. Det er ikke snakk om et par hits som dere skriver men en lang rekke hits i slutten av 70-tallet og i 80-tallet. Dere nevner riktignok «Ella, elle l’a» men det er mange andre som vi kjenner i Frankrike. Hun har stoppet karrieren etter At Michel Berger døde i 1992.
Hei! Tusen takk for gode innspill. Vi undervurderer ikke France Gall sin karriere. Grunnen til at det er fokusert mest på 60-tallet er at det er denne epoken skribenten vår trofast har holdt fast i siden barnehagen. Mulig vi kommer med en oppfølgingsssak senere. Igjen, takk for innspill!