Øya 2014: På Wilsons vinger
Solbleket referanserock
Tekst / Foto: Frank Michaelsen
Jonathan Wilson ser ut som en bortkommen ørkenvandrer der han entrer scenen i en utvasket singlet. Med skarpe toner fra en slitt Telecaster tar han oss med på en erkeamerikansk tur.
Stemmen hans, viskende og forsiktig, sjarmerer til å begynne med, men avslører sine begrensninger etter hvert. Man blir ganske enkelt litt lei av at han aldri girer opp. I albumformat fungerer lavmeltheten godt. I live-settingen blir det opphavet til noe uforløst.
«Desert Raven» er låten flest publikummere later til å kjenne. Dens nydelige to-stemte gitar-riff ljomer pent over Tøyen. En annen favoritt er «Dear Friend» fra fjorårets album «Fanfare». Man trenger strengt tatt flere sangere i bandet for å yte denne full rettferdighet, men vi som har hørt den før fyller ut de manglende tonene i hodet.
Midtveis kommer følelsen av at Wilson har dratt frem alle triksene han har. Særlig lei blir jeg av den velkjente to-akkords progresjonen til Pink Floyd – som vi får vi høre flere ganger over lengre perioder når bandet jammer.
Wilson nikker, bukker og vinker til amerikansk 70-talls-rock hele tiden. Vel og bra men låtmaterialet skulle jevnt over vært sterkere og vokalen mer gutsy. For i seg selv er det ingenting galt med bra referanserytteri.
