Øya 2014: Bow to Each Other – Tidvis bedre enn på plate
Bow to Each Others spilleglede og-prestasjoner veier opp for et låtmateriale som ikke er perfekt.
Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Johannes Andersen
Mitt første møte med Bow to Each Other var da de var Susanne Sundførs oppvarmingsband i 2012. Jeg minnes dette som en litt kjedelig opplevelse, men det var likevel en essens ved musikken jeg likte og som førte til at jeg kjente igjen navnet på Øya-plakaten. Den norsk-kanadiske elektropopduoen består av ekteparet Megan Kovacs og Gunhild Ramsay Kristoffersen. Tidligere i år platedebuterte duoen med The urge drums. Som sikkert mange har fått med seg, er det Susanne Sundfør som har produsert plata. Med ett unntak består settet som spilles på lørdag av låter fra albumet, men jeg skal forsøke å fokusere på annet enn hvor mye vi til tider hører Sundfør i låtene og hvorvidt det kan være det er nettopp dét som redder hele materialet. Nå er det konsert på Vindfruen uten Sundfør.
I sekundet Bjella-konserten på naboscena er avsluttet, kommer Bow to Each Other ut på scena. Damene har øyesminke i sterke blåfarger og litt spaca antrekk. Dette gjelder særlig Kristoffersen, som i en kort og crazy drakt får uttrykket til å oppfattes som litt påtatt så tidlig på dagen fra et såpass ukjent band. Mens publikum kommer labbende fra Amfiet, starter duoen med «Feathery smoke». Jeg får en liten tur tilbake til 90-tallet, som jeg ikke kan skryte av å huske særlig fra, men som ga oss triphop som Hooverphonic og Monos «Life in mono» – som er eksempler på det vi kan høre et behagelig gjenklang av i denne låta.
Neste låt ut er åpningssporet på The Urge Drums og min personlige favoritt, «I don’t hear all the noise». Akkurat her synes jeg dessverre ikke duoen er helt tight. Kan hende er det startnerver, for neste låt, «Bigger and stronger», sitter som et skudd – det samme gjelder «Oh England, you’re a bull». Begge er låter som viser hvorfor enkelte sammenligner duoen med M83.
Dansbare låter for et ikke dansbart publikum
Før duoen setter i gang med fengende «Darkness», ber Kristoffersen den sittende delen av publikum om å reise seg og komme nærmere scena, for nå skal det danses. Oppfordringa får liten respons, det er nok for tidlig på dagen og det kan også hende at Bjella-stemningen fortsatt sitter i, men jeg ser heldigvis én kar som danser stort sett hele konserten. Jeg lukker ørene for teksten; generelt er tekstene til Bow to Each Other noe platte, og dette gjelder spesielt «Darkness». Det er noe flaut tenåringsaktig ved linjer som «darkness, you are gently when you kiss me» og «darkness you are good to make me give up». Jeg konsentrer meg heller om at Kristoffersens vokal her tidvis faktisk er bedre enn på plate.
Et sted mellom Melodi Grand Prix og fengende electroclash
Kvinnene står langt fra hverandre med et mikrofonstativ plassert mellom seg som om der skulle stått et spøkelse. Det er stor kontrast mellom scenestilene til kvinnene. Selv om begge er både dyktige og sjarmerende, er Kovacs mye mer innadvendt enn Kristoffersen som konstant har store bevegelser. Mikrofonstativet blir endelig tatt i bruk på siste låt, «Swim out», som er den eneste fra settet som ikke er fra The urge drums. Anders Tjore fra Montée opptrer her som gjestevokalist på låta som jeg ikke helt har klart å bestemme meg for om lyder som en generisk låt à la Melodi Grand Prix eller som en fet electroclashlåt. Opptredenen forsterker mest det førstnevnte, men «Swim out» er i hvert fall dansbar; paret har til og med laget en egen dans med koreografi enkel nok til at selv jeg burde kunne lære den som de fremfører så godt det går mens de spiller.
Bow to Each Other formidler mykje lys, mørke, kulde, religion og kjærlighet på Øya. Duoen begynner å bli trygge, de er kule, men viser samtidig i småpratet at de er jordnære; Kristoffersen fortalte oss underveis at de kunne tenkt seg å prate mer med oss, men at tidsskjemaet er så «gysla strengt». Selv om jeg innimellom gremmes av litt simple låter, er prestasjonen så absolutt godkjent.
Sjekk også:
Diamond club presenterer Bow to Each Other
