Barbie Bones – noe av det mest spennende innen norsk musikkliv på begynnelsen av 90-tallet
Alle har en fortid, superprodusent Yngve L. Sætre spilte i Barbie Bones og kastet fiskeslo på publikum.
Barbie Bones’ debutalbum Brake for Nobody kom som et friskt pust i 1990. På et tidspunkt hvor jeg hadde gått lei av de såkalte 4 store, som alle hadde levert svake album samme år, var det befriende å oppdage noen som våget å ta rocken i en ny og annerledes retning. Med sin blanding av rock, punk, funk og indisk raga sparket Barbie Bones i gang en ny bergensbølge, og var sammen med Pogo Pops og Chocolate Overdose plutselig det mest spennende som foregikk innen norsk musikkliv.
«Høyoktan psykedelisk boogiefunk», skrev musikkavisen Beat i forbindelse med utgivelsen av plata, og det er en ganske presis beskrivelse. Yngve L. Sætres engelsk er kanskje ikke perfekt, men han synger med en inderlig nerve, og Dag Igland «lirer» av seg noen nydelige og fete riff på gitaren. Siden det var slacker Happy Mondays, synthpop-prinsene Depeche Mode og melankolske Nick Cave som ellers preget anlegget mitt i 1990, røsket Barbie Bones meg ganske kraftig opp av dvalen, og fikk meg til å sette pris på skikkelig rock igjen.
Barbie Bones var veldig glade i stemmemanipulering og sampling, spesielt 2.albumet Death in the Rockinghorse Factory har en litt for stor dose av det. Ellers bød albumet på mye av det samme som debuten. Første halvdel er definitivt best, med de klassiske låtene Freeze-MF!!, Kaptain Nemo og Living In Your Slipstream. Barbie Bones fikk Spellemannprisen i 1993 for plata, men de ga den bort til Garage i Bergen, som brukte den som dørhåndtak, noe som senere har blitt en tradisjon.
Barbie Bones fikk generelt sett gode kritikker og mange fans, men de store salgstallene uteble. Plateselskapet EMI gjorde, ifølge gruppa, en laber innsats i forhold til promotering, de ble blant annet booket inn på knøttsmå plasser ingen hadde hørt om – rundt omkring i Europa. Barbie Bones har senere innrømmet at de kanskje manglet egen ståpåvilje, og at de var mer kunstnere enn forretningsmenn. En ærlig og nobel sak det, men også veldig synd. For bortsett fra den klassisk dårlige plateselskapoppfølgingen, er det er ingen tvil om at kvaliteten til Barbie Bones var der fra begynnelsen av, og at de kunne blitt store. Veldig store.
Barbie Bones takket, til slutt, for seg i 1993, men har hatt ulike gjenforeningskonserter opp igjennom årene. Yngve L. Sætre, Frank Hammersland (Pogo Pops) og Frode Unneland (Chocolate Overdose) dannet senere Popium i 2000, de ga ut 3 fine album, den siste i 2006, men det har vært stille siden.
Ellers er Sætre kjent for sine studioferdigheter og har omtrent produsert halve RockeNorge siden, med blant annet Pogo Pops, Tre Små Kinesere, Dumdum Boys, deLillos, Sondre Lerche, Morten Abel, John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby!, Kaizers Orchestra og Lars Vaular på merittlisten. Imponerende!
Jeg så Barbie Bones på Fjellparkfestivalen i 1991, og de kastet fiskeslo, men jeg rakk akkurat å dukke unna, så det gikk bra for min del. En kan jo spørre seg om hvorfor de drev med dette, fiskeslokasting er ikke en særlig sympatisk ting å gjøre mot fansen. Stinker noe jævlig, og er generelt sett veldig ekkelt. Var det image? Politisk statement? Dårlig oppdragelse? Ikke vet jeg, men musikken til Barbie Bones taler for seg selv, og bør finnes i enhver platesamling.
(P.S. Sommeren 2023 tikket det inn en melding til undertegnede om at det var på NHH i Bergen det ble kastet fiskeslo, ikke i Flekkefjord, jeg legger meg flat og skylder på falske minner.)
Du kan låner musikk av artister nevnt i saken her
