Deichman: Årets album 2014
Her er årsoppsummeringen fra oss! God Jul og Godt Nyttår!
ÅRETS BESTE NORSKE ALBUM 2014 (Victor Josefsen, Editor-in-Chief)
1. Emilie Nicolas – Like I Am A Warrior
2. Todd Terje – It’s Album Time
3. Motorpsycho – Behind the Sun
4. The Dogs – Tears Are Voodo
5. LoveLoveLove – Kaleidoscope
6. Røyksopp – The Inevitable End
7. Shitrich – Makka Nykinen
8. Beezewax – Tomorrow
10. Highasakite – Silent Treatment
BOBLERE:
Advanced Language – Samples
Kråkesølv – Kråkesølv
Team Me – Blind As Night
I Was A King – Isle of Yours
Anja Elena Viken – Herfra Til I Morgen
ÅRETS BESTE NORSKE LÅTER 2014 I TILFELDIG REKKEFØLGE
1. Röyksopp & Robyn – Do It Again
2. Closing Eyes – Sesamee
3. Radio 9 – Wave Upon Wave Upon Wave
4. Todd Terje – Delorean Dynamite
5. Emilie Nicolas – Nobody Knows
6. Línt – Mierka
7. The Dogs – Armed And Fairly Well Equipped
8. Shevils – Shivers
9. Put Your Hands Up For Neo Tokyo – Magic Memories
10. Impossible – Second Thoughts
BOBLERE:
Shitrich– Petter Northug
Snasen – Stinkfist
Castro – You Hidden Agenda (Is So Obivous)
Sweden – Sea Change
Hiawata! – Anyone
ÅRETS BESTE NORSKE EP-ER/MINIALBUM 2014
1. Röyksopp & Robyn – Do It Again EP
2. Årabrot – I Modi
3. Radio 9 – Learn to Walk Through Walls EP
4. Closing Eyes – Melodies for the Contemopray Mind
5. Snasen – Grok
6. Dark Times – Give
7. Castro – Hidden Agenda
8. Ludvig Moon – Ludvig Moon EP
ÅRETS BESTE UTENLANDSKE ALBUM 2014
1. The Afghan Whigs – Do to the Beast
2. FKA Twigs – LP1
3. Caribou – Our love
4. St. Vincent – St. Vincent
5. A Sunny Day In Glasgow – Sea Went Absent
6. Medicine – Home Everywhere
7. Sleater-Kinney – The Woods
9. Perfect Pussy – Say Yes to Love
10. Ty Segall – Manipulator
BOBLERE
Neneh Cherry – Blank Project
The Raveonettes – Pe’ahi
Damon Albarn – Everyday Robots
Jungle – Jungle
Wilko Johnson & Roger Daltrey – Going Back Home
ÅRETS BESTE UTENLANDSKE LÅTER 2014
1. The Afghan Whigs – Parked Outside
2. Caribou – Can’t Do Without You
3. St. Vincent – Digital Witness
4. Ariel Pink – Put Your Number In My Phone
5. Childbirth – I Only Fucked You As A Joke
6. Sleater-Kinney – Bury Our Friends
7. Damon Albarn – The Selfish Giant
8. Alvvays – Archie, Marry Me
9. Jungle – Busy Earnin’’
10. The Afghan Whigs – Matamoros
FAVORITTALBUM OG LITT TIL I 2014 (Stian B. Hope)
Det har vært mange fine utgivelser i år, og selv om jeg har stiftet bekjentskap med noen nye artister, domineres favorittene mine av en rekke gamle ringrever. Ellers har jo kongen av frijazz, Paal Nilssen-Love, gitt ut et rent festmåltid med plater i år også, de kan du sjekke ut hos min kollega Thor Arne. Vel, kjenn ribbesmaken kile deg i ganen og forbered deg på å høre knall musikk i jula, her er mine utvalgte.
UTENLANDSKE:
Dude Incredible
1) Shellac – Dude Incredible
Steve Albini, et produsentgeni? Ja, helt klart, mannen har hatt en finger med i spillet for en hel koffert av de viktigste albumene de sise 25 årene, men jeg er sjeleglad for at han endelig tok seg tid til å lage egen musikk igjen. Det er 7 år siden vi hørte noe fra Shellac sist, og det er forferdelig lenge i en utsatt bransje, men Albini & co lar seg heldigvis ikke skremme og leverer årets desidert beste album. Dude Incredible indeed!
Les også: Ukas tips! (25.10.14)
2) Pere Ubu – Carnival of Souls
Jeg har vært fan av Pere Ubu i lange tider, og setter debutalbumet The Modern Dance fra 1978 ekstremt høyt, men katalogen har vært ujevn siden, og etter fjorårets dølle Lady from Shanghai følte jeg at sjefspappa David Thomas kanskje hadde mistet grepet. Men, det er heldigvis ingen grunn til bekymring, Pere Ubu er i storform på årets utgivelse, og de presterer faktisk å ta opp igjen nivået fra The Modern Dance på mesterlig vis. Kudos i lange baner.
Les også: Ukas tips! (12.09.14)
3) Bob Mould – Beauty & Ruin
Utrolig digg at Bob Mould er i så skjerpet form fremdeles, han havnet på 2. plass for to år siden, og har greid kunsten å lage et sterkt album i år også. Det går litt mer på rutine denne gang, men Bob er Bob og sparker godt i fra på de fleste låtene. Dette er tross alt mannen som frontet Hüsker Dü, et av de beste hardcore punk bandene som har eksistert, så han vet selvfølgelig godt hva han gjør. Jeg er glad for at jeg ikke er pappaen hans, dog, tydeligvis mye uoppgjort galle der i gården.
Les også: Ukas tips! (21.11.2014) og Bob Mould i toppform på Øya!
4) The Men – Tomorrow’s Hits
5) Mirel Wagner – When the Cellar Children See the Light of Day
6) Sharon Van Etten – Are We There
7) Perfect Pussy – Say Yes to Love
Les også: Ukas tips! (30.05.2014)
8) Tweedy – Sukierae
9) Ty Segall – Manipulator
Les også: Ukas tips! (13.06.2014)
10) Morrissey – World Peace Is None of Your Business
BOBLERE:
11) So Cow – The Long Con
12) Against Me! – Transgender Dysphoria Blues
13) Parquet Courts – Sunbathing Animal
14) Allah-Las – Worship the Sun
15) Mogwai – Rave Tapes
NORSKE:
Enfant Terrible
1) Hedvig Mollestad Trio – Enfant Terrible
Enfant Terrible er trioens tredje plate, og en kunne kanskje tenkt at de hadde gått tom for blandingen av tung rock og jazz formelen, men de holder fremdeles koken og vel så det. Jeg er en sucker for fete gitarriff, og det finnes ingen bedre på området enn Hedvig Mollestad.
Les også: En prat med Hedvig Mollestad om musikk, litteratur og bordtennis
2) I Was a King – Isle of Yours
I Was a King ble nesten kongene på toppen i år, det sterkeste albumet så langt med en nydelig gavepakke av låter, men det var et par av dem som ble litt for like og anonyme til at de skåret full pott. Men herregud så mye fint det er her, jeg blir fremdeles mo i knærne når jeg hører tittelsporet helt på slutten.
Les også: Intervju med I Was a King
3) Torgeir Waldemar – Torgeir Waldemar
Albumet som fikk Kristopher Schau til å grine sies det. Ja, jeg skjønner godt hva han mener, Waldmar har laget et knippe med nydelige låer som røsker godt i aorta. En innvending er at det pågår litt for lenge, 70 minutter over samme leia blir litt overkill. Men, jeg ønsker Waldermar hjertelig velkommen i den norske musikkfloraen, han er unik og vil garantert anektere flere tårekanaler fremover.
4) Motorpsycho – Behind the Sun
5) Krokofant – Krokofant
Les også: Ukas tips! (11.04.14)
6) Hvitmalt Gjerde – Ville venner
7) Møster! – Inner Earth
8) Tommy Tokyo – We Blister and We Bleed
Les også: Tommy Tokyo – en ganske så unnselig type
9) Ida Jenshus – Let it Go
10) The Dogs – The Tears Are Voodoo
BOBLERE:
11) Beezewax – Tomorrow
12) Thea Hjelmeland – Solar Plexus
13) Kråkesølv – Kråkesølv
14) Emilie Nicolas – Like I’m a Warrior
15) Castro – The River Need
ÅRETS KONSERT:
1) Årets konsert: Det får blir delt førsteplass, umulig av avgjøre hva jeg likte best. Fire! Orchestra hadde en historisk bra konsert på Nasjonal Jazzscene, med Mats Gustafsson som leder av et 29-mann knallsterkt ensemble, og The Thing viste uteomjordiske krefter på Verftet i Bergen. The Thing gir alltid jernet, men denne gangen la de inn et ekstra gir jeg sjeldent har sett makan til. De er definitivt tingen fra en annen verden!
2) Årets på Øya: Jonathan Wilson/Neutral Milk Hotel. Litt beslutningsvegring her også, greide ikke helt å bestemme meg, Jonathan Wilson var helt klart best i ordets rette forstand, men det var en sann glede å se at de gamle indieheltene Neutral Milk Hotel fremdeles hadde noe å fare med. Magisk begge deler! (Øya 2014: Slowdive – Klassiker med stor k, og l, og a…. red.anm.).
3) Årets konsertopplevelse: Oslo Ess på Tysnessåto (et sted på Vestlandet). Jeg er egentlig ikke noe særlig fan av bandet, men dette var rett og slett en fantastisk opplevelse. Et band fra Oslos dypeste rockekjeller på et fjell 752 meter over havet, med 500 glade publikummere, var som vokalist Åsmund Lande sa: «Noe av det koseligste jeg noen gang har vært med på».
4) Shellac – Blå
5) Paal Nilssen-Love Large Unit – Blå
6) Shining – Blå
7) Paal Nilssen-Love & Ken Vandermark – Café Mir
8) Hedvig Mollestad Trio – Parkteatret
9) Tweedy – Sentrum Scene
10) Hedvig Mollestad Trio – Nasjonall Jazzscene
TOP OF THE POPS 2014 (Silje Ramleth)
Årsoppsummeringer er alltid morsomt. For meg kan det nesten være sjelegranskende, hvertfall når lista skal bestå av det beste musikkåret 2014 hadde å by på. Noen album har satt store spor, andre vil jeg bare trekke frem fordi de fortjener mer oppmerksomhet. Lista er med andre ord vilkårlig og godt blanda.
- Lost in the Dream, The War on Drugs
Tittelen er treffende og bokstavelig – dream pop med Dylansk særpreg. Repetitive rytmer og fortryllende synth drar deg inn i en helt egen verden. Du trenger ikke drugs, du trenger The War on Drugs.
- This is All Yours, alt-J
Lydbildet til alt-J er noe utenom det vanlige, i mine ører. Kunstferdig og intelligent harmonisk, tenkte jeg da jeg hørte det første albumet An Awesome Wave. Det gjør jeg også med det andre. Etter første gjennomlytting klarte jeg ikke stoppe – det nye albumet gikk på repeat i flere uker.
- Like I’m a Warrior, Emilie Nicolas
Det er vanskelig å lage en liste uten å trekke frem Emilie Nicolas. Hennes versjon av Pstereo skapte store forventinger til det kommende albumet. På grunn av perfeksjonistiske tendenser måtte vi ventet lenge, men det var verdt det. Stemmeprakt uten sammenligning og komposisjonslek som treffer i mellomgulvet kan ikke overses.
- Overraskelsen, Einar Jullum
Både psykedelisk og sober popblues som fortjener mye mer oppmerksomhet. Vokalen til Jullum er mer som et instrument å regne, framfor tekstmeddeler. Han synger på norsk selv om han bor i Canada, en kombinasjon som byr på særegne bilder.
- Let’s Part in Style, Chinawoman
Mørk øst-Europainspirert godtepose med svarte gummiflaggermus, sure hjerter og salte hodeskaller. Den androgyne vokalen til Michelle Gurevich, som står bak artistnavnet, skaper intense lydrom hvor jeg tidvis kjenner trangen til å danse både vals og polka.
- Shriek, Wye Oak
På det nyeste albumet til Wye Oak er gitarene byttet ut med synthersizere, og det funker utmerket – vokalen til Jenn Wasner slår meg fortsatt i tårekanalene. Etter første gjennomlytting følte jeg meg renset. Jeg kaller det katharsis.
- Singles, Future Island
Mer synth, mer sterk vokal. Future Island er et band som leverer, og jeg vet hva jeg får når det kommer nye slipp. Muligens er det Samuel Herrings autoritære og stødige vokal som betrygger.
- Alvvays, Alvvays
Debutalbumet til Alvvays ble for meg en viktig del av lyden av 2014. Et album der minner ble skapt, og som nå bringer situasjoner opp i bevisstheten igjen. Fra Alvvays kan man forvente å få mer gull i tiden som kommer.
- Torgeir Waldemar, Torgeir Waldemar
Sårt og emosjonsfrembringende album som står som en bauta blant årets norske plateutgivelser, og ved bautaen ruller en tumbleweed forbi. Americana-avarten til Waldemar treffer rett i hjertet og må være det nærmeste jeg har kommet et vekkelsesmøte.
10 AV ÅRETS SANNSYNLIGVIS IKKE ALLER BESTE PLATER (Magnus Klafstad)
Jeg gidder ikke engang late som om dette er årets beste plater, nå når vi allerede er dypt inne i den tida da man begynner å oppdage at det var så mye bra musikk man ikke fikk med seg i det hele tatt som ble utgitt i løpet av året. Dette er i det minste ti plater som jeg hørte mye på i stua, i bilen, i parken, på øret, på stranda og på kontoret. For meg er de lyden av 2014. Årets beste? Eh, kanskje noen av dem.
Store P – Regnmannen
Hadde egentlig forventa noe helt annet fra solodebuten til A-lagets Store P, men i stedet diska han opp med det jeg mener er årets beste norske plate. Mindre bangers, mer hvisking. Mer nedpå, men fortsatt PÅ.
Todd Terje – It’s Album Time
Todd Terje innfridde umulige forventninger tilsynelatende helt avslappet på debutplata. I lystig lag har jeg gnåla over at det er for mange gamle låter på denne plata, men det går egentlig ikke an å protestere på det musikalske innholdet her. Knall.
The Central Executives – A Walk In The Dark
Herlig blanding av proto-house, punkfunk og disco, med organisk og dekadent lyd. Mer enn middels inspirert av 80-tallets downtown-scene i New York. Helt strålende.
Mark Barrott – Sketches From An Island
Kjærlighetsbrev til Ibiza fra International Feel-sjef Mark Barrott. Lyden av sommeren, drømmende og duvende. Mot slutten sklir plata litt veeeel langt ut i new age-landskapet for min del, men på det tidspunktet er jeg allerede solgt.
Sasac – Hyperion
Svenske Sasac blander lyden av glætt AOR og moderne funk til en uimotståelig kombinasjon. En fremtidig sommerklassiker.
Eleventeen Eston – Delta Horizon
Skranglete og utflytende yachtete rock med båndsus som høres ut som en døsig ettermiddag i hengekøya. Kom bare ut på kassett (selvfølgelig!), men var heldigvis også tilgjengelig digitalt.
FKA twigs – LP1
Fantastisk debutplate fra massivt hypede FKA twigs. Ikke helt pop, ikke helt elektronisk, ikke helt r&b, men NOE. Veldig 2014. Stjernelag av diverse produsenter med FKA twigs som limet, personligheten og stemmen som holder hele den skjøre konstruksjonen sammen. Dessuten med en av årets fineste låter, «Two Weeks».
Caribou – Our Love
Dan Snaith tilbake som Caribou etter noen år under andre aliaser. Finner muligens ikke opp kruttet her, men når det høres så bra ut er det egentlig ikke så farlig.
Baba Stiltz – Total
Etter en rekke solide singler på Flogsta Danshall og Studio Barnhus debuterte svenske Baba Stiltz med denne snurrige blandingen av deep house, baleariske drømmerier og slo-mo inderlighet. Hva mer kan man ønske seg?
Young Thug & Rich Homie Quan – Rich Gang: Tha Tour Part 1
Mens vi venter på at Young Thug skal kanalisere all Atlanta-weirdnessen sin inn i en legendarisk debutplate (vel, la oss krysse fingrene iallefall) kan vi kose oss med denne gratis mixtapen. Rich Homie Quan gjør ikke noe dårlig figur, men det er Thugger Thugger som stjeler showet her. Birdman gidder jeg ikke nevne en gang. Eneste som mangler er «Lifestyle».
TOPP 10 ALBUM 2014 (Anders «Oral Bee» Smedstad)
1. YG/My Krazy Life
2. Jessie Ware/Tough Love
3. Big K.R.I.T./Cadillactica
4. Kevin Gates/By Any Means
5. Clyde Carson/ Playboy
6. DJ Quik/ The Midnight Life
7. Future/ Honest
8. E-40/ Sharp On All 4 Corners 1&2
9. Young Jeezy/ Seen It All: The Autobiography
10.Pharrell Williams/ GIRL
Boblere: The Jacka «What Happened To The World», Rich Gang «The Tour Part 1 – mixtape», DJ Mustard «10 Summers», Prince «Art Official Age».
Flere av albumene på min Topp 10 kan du låne på biblioteket:
YG «My Krazy Life»
DJ Quik «The Midninght Life»
Pharrell Williams «GIRL»
Jessie Wares forrige album, «Devotion» (2012)
Min artikkel om DJ Mustard (hovedprodusenten bak YGs «My Krazy Life») kan du lese her,
Og min anmeldelse av E-40s «Sharp On All 4 Corners 1 & 2» kan du lese her,
5 AV DE BESTE FRA 2014 (Nikolaj Jonas Blegvad)
I vilkårlig rækkefølge lister jeg her fem af de bedste plader op fra året, som snart er gået. Det er en blanding af EP’er og albums, men fælles for dem er, at de enten bidrager med noget helt nyt eller bygger videre på en lang musikkarriere og stadig formår at holde takten efter så mange år.
Mø – No Mythologies to Follow
Mø er så overdrevet cool. Fra jeg oplevede hende med sit band Mor på Børneteaterets Hip Hop-klub på Christiania i København for snart seks år siden, så har hun kørt videre med den gode rå fandenivoldskhed-her-kommer-jeg-punk-attitude, som nu er pakket ind i pop og ned i et par Everlast-shorts med den flettede hestehale svingende og piskende på scenen som et trademark på et af nutidens helt store pop-ikoner. No Mythologies to Follow rummer 22 stærke numre, hvor sange som Maiden, Pilgrim og Don’t Wanna Dance er blandt de mest bemærkelsesværdige på det lange album. Men egentlig er alle numrene gode, og det er i den grad et helstøbt album. Hun synger, at hun ikke vil danse, og alligevel gør hun det. På sin helt egen måde. Al den opmærksomhed, hun har fået, er 100% velfortjent. Det bliver spændende at se, hvad det udvikler sig til videre. i 2013 spillede hun på Øya som erstatning for et afbud. Som det ser ud på popscenen for tiden, er det vanskeligt at forestille sig, hvad der kan erstatte Mø og hendes imponerende produktioner.
S!VAS – d.a.u.d.a. II
Ordekvilibristen Sivas Torbati bedre kendt som S!VAS overbeviste med stor overlegenhed sine evner til at mestre sproget og tænke nyt med EP’en d.a.u.d.a., og nu kører videre han med samme stil bag tonede ruder (solbriller) på fortsættelsen d.a.u.d.a. II. Hvor han på den første EP introducerede os til helt nye ord, ja faktisk et for de fleste helt nyt sprog, og tog lytteren med til fest i hans araba (bil), og rappede om ganja der larmer (stærk hash), om at være bash (unormalt påvirket af rusmidler), lave parallelparkering (at tjene penge uden at gøre noget for det), og han rappede Schlap af en movie (folk overdriver) og om para (penge), hvor der måtte en app til for at forklare hans sprog, som han og Reza og de andre fra Brøndby Strand snakkede, men som var helt umulig at forstå for alle andre. Når man kender hans univers og har lært at snakke samme sprog som ham, så er d.a.u.d.a. II den naturlige videreførelse af et univers med masser af politiske kommentarer og skarpe samfundsmæssige iagttagelser. På den nye EP er det særligt numre som #Holdet og Hacket, der står som de mest iørefaldende. Samtidig viser han endnu engang, at det også er på de mindre festlige numre, som for eksempel Det Gode Liv, hvor han drømmer sig væk fra slum og vinduesshopper, fordi jobbet gik til Johnny. Og på sidste nummer D.a.m.a.i.k.a.m. (oversættes til jeg tager mig ikke af dem) beviser han med oprejst pande sit overlegne selværd og evner, selv om han drukner i problems og har systemet på nakken. S!VAS og hans producer Reza har lavet musik, som ingen andre har gjort før og d.a.u.d.a. II er den perfekte opfølger til gennembruddet d.a.u.d.a.. Hvorfor skulle jeg d.a.m.a. af system når de kun har kærlighed til penge? De vil rive min sjæl for kød og skind, men jeg ved at karma rammer dem.
Leonard Cohen – Popular Problems
Det holder vel med at nævne hans navn, og så ved man, at man aldrig går galt i byen. Popular Problems bygger videre på Cohens lange liv og repertoire, hvor stemmen bliver stadig dybere, mens hans enkle poesi til stadighed rammer lige så dybt ind i livets mørke sider, mens han han lader melankolien bade i et lys af selvironi og varm humor som på indledningnummeret Slow: “I always liked it slow. I never liked it fast. With you it’s got to go. With me it’s got to last. It’s not because I’m old. It’s not because I’m dead. I always liked it slow. That’s what my momma said.”. Popular Problems er et album fyldt med alvor, varme og poesi fra den 80-årige poet.
Kwamie Liv – Lost in the Girl
Den dansk/zambiske undergrundssangerinde Kwamie Liv har i samarbejde med den københavnske producer Baby Duka netop udgivet EP’en LOST IN THE GIRL. Fra hun udgav tracket 5AM på Soundcloud, et nummer som har 122.474 lytninger, har hun været i søgelyset hos forskellige bloggere, som for eksempel Pigeons & Planes, der har lavet et langt interview med hende. Hun er blevet sammenlignet med Lana Del Rey, FKA Twigs, M.I.A. og Santigold. Der er helt sikkert også noget om snakken. Særligt på 5Am, hvor hun uden tvivl udtrykker noget af den samme mystiske melankoli som Lana Del Rey, og på nummeret Coming THRU trækkes der på referencerne til M.I.A. På sin helt måde. Kwamie Livs stil er hendes egen og i samarbejdet med musiker og producer Baby Duka skaber de sammen et helt unikt univers af både tilbagelænet coolness og mere ekspressive og dansable numre som det sidstnævnte. Hun gav koncert på Pitchfor Music Festival i Paris, og herefter har de store koncertarrangører været ude efter at booke hende. Det bliver spændende at se, hvad 2015 byder på, og mon ikke hendes navn dukker op på nogle af festivalplakaterne?
Sage Francis – Copper Gone
Siden udgivelsen af Li(f)e fra 2010 er Sage Francis nu vendt hårdt tilbage med albummet Copper Gone efter fire år, hvor hans sædvanlige mørke, eksistentialistiske, hidsige og alvorlige tilgang til livet og løgnene, der omgiver den 37-årige “forefather of indie-hop”, er stærkt repræsenteret. Copper Gone er uden tvivl en af de mest helstøbte plader fra den amerikanske spoken word-kunstner, rapper og pladeselskabsejer i rækken af hans fem studiealbums. Styrken på Copper Gone er, som på de fire andre plader, hans lyriske forråd, der tilsyneladende er uudtømmeligt. Han har sit eget stærke flow, som er tæt forbundet med spoken word, og på det nyeste udspil er det som om, at hans rap bliver til indre dialoger, når hans ord ofte bliver overdubbed med hans egen stemme, der understøtter, svarer og trækker lytteren rundt i et panorerende inferno af selvransagelse og tilståelser, som man for eksempel kan høre på Make Em Purr og The Place She Feared Most. Det er en personlig plade, som i tillæg til den sædvanlige melodiske, live-agtige og guitar- og trommebaserede boom bap Hip Hop også leger med synth og andre elektroniske elementer. Det passer godt til hans verbale og lyriske udtryk. Det er en moden plade med mange tilbageblik og refleksioner samt åbne sprøgsmål til fremtiden. Til trods for trusler om tilbagetrækning, har Sage Francis alligevel bevist, at der er en del mere at komme med; som en ny udgivelse, som terapi, som et bevis på hans drivkraft og behov for at udtrykke sig. Sage Francis har med Copper Gone bevist, at den uafhængige Hip Hop-scene lever i bedste velgående, og hvis ikke han stadig er den bedst sælgende kunster indenfor sin genre, så er han i hvert fald den mest kompetente og interessante af sin slags for tiden.
Frank Michaelsens TOPP 5
Mac DeMarco – Salad Days
Den sjarmerende stoner-slackeren med kunstnernavnet Mac DeMarco har laget noe så 2014 som Salad Days. Særs fengende melodier med tekster som kan se ektefølte ut på papiret men lett får en ironisk svung når man tar innover seg DeMarcos slæckete oppsyn. Øya-konserten i sommer var et godt eksempel på det.
Damon Albarn – Everyday Robots
Tittelsporet: en slags postdigital klagesang, er verdt prisen alene. «We are everyday robots on our phones…” Et budskap vi har godt av å høre over et repetitivt fiolinmotiv. Albarn later til å ha fått sauset sammen alle sjangrene han liker samtidig som han lander en sober finish.
Kaja Gunnufsen – Faen Kaja
Kaja er ordøkonomisk – men rammer hardt med de vendingene hun velger. Et godt eksempel er sangen som nedskalerer et vell av kjipe følelser til det enslige ynk: Au. Så enkelt kan det sies. Du skal være født uten empati, humor eller evnen til å føle skadefryd om du ikke berøres av låtene. Enten kommentatorene støtter «greia» eller ikke: alle klarer å fremheve en tekstlinje eller to, og de velger sjelden den samme strofen. Snakker vi årets mest siterte poptekster?
Sassybeat – Snakes and Latters
Ikke alt her er like bra men noen av sporene er pop-øredrops av klassisk merke. Askerjentene som nå dessverre har gitt seg som Sassybeat hadde en sinnsyk knack for rikt fargelagt pop. Thom Hell er produsent og enkelte melodier hadde fått anerkjennende nikk / vennlig honnør / bekreftende klaps fra ABBA-gjengen når som helst.
Sondre Lerche – Please
Jeg har jo en greie for skilmisseplater generelt (Face Value, Here My Dear, Rumours) – så Lerches bidrag til «sjangeren» må med her. Man kan si hva man vil om «snakke ut om den vanskelige tiden»-intervjuer men Lerche har gjennom presseoppslag gitt oss redskaper å tolke det siste albumet med og resultatet er at tekstene hans for første gang har fått ordentlig oppmerksomhet. Og det er vel bra? For det er bitt i disse greiene. Produksjonen er Brooklyn-hip til tusen og Lerches evne til å male styggpent har blitt en såle i kunstnerskapet.
5 FAVORITTER FRA ÅRETS SOM GIKK MED 1 PÅ TOPP OG 4 i TILFEDIG REKKEFØLGE (Gunnar Vilberg)
Kim Hiorthøy – Dogs.
Dogs er for dem som liker å befinne seg i en naturlig halvbevisst og drømmende tilstand, hvor små og deilige irritasjonsmomenter prikker deg i siden. Med sitt minimalistiske, overraskende og vakre uttrykk bli multikunstner Hiorthøys plate årets favoritt for meg.
Kaja Gunnufsen – Faen Kaja.
Corny Kaja. Faen ta – dette er bra. Ærlig tekster med humoristisk sårhet fra den der vanskelige hverdagen du vet. Kaja er en kul antihelt. Med sin fine og melankolsk popstil og en knallgod produksjon er debutplata Faen Kaja et av årets beste album.
Sandra Kolstad – Zero Gravity State Of Mind.
Zero Gravity State Of Mind er som en skikkelig drøy godtepose av kunstnerisk, men dog så likbar pop-musikk. Her kan det danses og lyttes om hverandre. Når den på toppen inneholder arpeggio og myke klaverpartier er jeg solgt.
Årabrot – I Modi
Årabrots minialbum I Modi har tatt tittelen fra en forbudt pornografiskbok fra renessansen. Dette er seig avantgarde industriell rock med hud og hår. I Modi føles som forbuden frukt og får håret til å stritte hit og dit. Årabrot fortsetter sin tøffe og mørke ferd. Det er jeg glad for.
Todd Terje – It`s Album Time
Kul house, tøff klubb, syrejazz og kjølende lounge. Stemninger som spriker fra dårlige detektiv-serier fra 70-tallet til het nu-disco på hipt dansegulv. Jammen dukker ikke Bryan Ferrys fløyelsstemme opp i løpet av plata også. Dette er norsk elektronika på sitt aller beste.
TOPP TI ERLEND
Rich Gang – Tha Tour Part 1
Den beste hiphop-utgivelsen i hele år. Birdman, Rich Homie Quan og ikke minst Young Thug serverer 20 intenst fengende låter over nydelig produksjon. 2014 tilhører Young Thug hva gjelder hiphop, noe denne tapen er et bevis på. Perfeksjon.
Vi som älskade varandra så mycket – Den sorgligaste musiken i världen
Stockholms-bandet følger opp en knallgod singel og to EP’er med en av årets skiver uansett sjanger. VSÄVSM har perfeksjonert en fusjon av post-hardcore og screamo som er sår, melodiøs og rett og slett vanvittig trist og bra.
Sivas – D.a.u.d.a II
Sivas seiler opp som en personlig favoritt i hele Skandinavia, og følger opp fjorårets EP med ”d.a.u.d.a II”. Tilbakelent dansk autotune-rap/sang over fantastisk produksjon med tung tilknytning til sørstatene. Det blir ikke stort deiligere enn det her.
Lorentz – Kärlekslåtar
Denne dødsdigge emo-perlen står igjen som det feteste svensk popmusikk har bydd på på lang tid. Sjekk også ut Maya Vik’s nydelige cover av singelen ”Allt från mig”.
FKA twigs – LP1
Ukonvensjonell og drømmende alternativ pop/R&B. Debutalbumet til britiske FKA twigs står igjen som et monument i 2014, med god grunn. Narkotisk lydbilde og hviskende skjør vokal over en grensesprengende produksjon.
100s – IVRY EP
Med en helt fantastisk sveis, beats godt forankra i vestkysten og linjer som ”caught her in the shower try’na steal my conditioner” og ”who said the best things in life are free must of never met a motherfucker like me” er dette 2014’s beste partymusikk. Også det udiskutabelt feteste coveret.
Kevin Gates – By Any Means
Man får aldri nok Kevin Gates. Feteste tilskuddet til hiphop i året som gikk ved siden av Young Thug. Gates` musikk er forfriskende nyansert: han er både conscious, ignorant, følsom OG beinhard. Sjekk også ut den nye utgivelsen Luca Brasi 2: Gangsta Grillz som også er en av årsbeste.
Popcaan – Where We Come From
Fantastisk debutalbum fra dancehall-artisten Popcaan. Melodiøst, velprodusert og deilig.
Big K.R.I.T. – Cadillactica
Gjennomført fra start til slutt. Missisippi-rapperen som kom opp via fantastiske mixtapes har laga en bunnsolid fullengder og er en av årsbeste i sjangeren.
iLoveMakonnen – I Love Makonnen
Nok en spennende artist fra Atlanta. 25-åringen har gjort stor suksess med hit’en ”Tuesday”, og er litt vanskelig å forstå seg på. På en god måte. Med sær synging og merkelig stemmebruk over magiske beats er Makonnen virkelig en artist det vil være verdt å følge med på i 2015.
Erlend Lyngstad er en norsk musikkprodusent og journalist fra Molde, og har sammen med sine to allierte i Kvamkollektivet laget musikk sammen med flere tungvektere i norsk rap. Både P3 og Aftenposten har anerkjent kollektivet som noen av landets mest spennende og lovende hiphopprodusenter akkurat nå.
ÅRETS BESTE (Kathrine Judit Urke)
Norske album
Kaja Gunnufsen – Faen ta
Kaja Gunnufsens’ debutalbum Faen ta er det jeg har hørt mest på i år. Jeg elsker hver eneste låt. Jeg synes det er vanskelig å beskrive hva som er så bra uten å ty til klisjeer som at Gunnufsen er stemmen for en hel generasjon og liknende. Jeg oppdaga henne mens jeg sto i dusjen, Gunnufsen framførte «Faen ta» på et P3-program og det fenga fra første sekund.
Jeg er blå fra topp til tå / Jeg er blå, er jeg emo nå?
Vondt og morsomt på samme tid, eller bittersøtt, om du vil.
Norske låt (og musikkvideo!)
Emilie Nicolas – «Grown up»
Tipper denne havner på manges lister over årets beste norske låt. Den treffer meg som et skudd. Skikkelig grinelåt, men det trengs jo i blant. Passer veldig fint når man har det litt kjipt og trenger trøst, uansett årsak. Anbefaler også å se den rørende musikkvideoen, særlig ved tilfeller av nostalgi-hunger.
Utenlandske album
Warpaint – Warpaint
Jeg er en sucker for shoegaze og drømmepop. Jeg lurer på om jeg oppdaga Warpaint fordi jeg dreiv og googla Shannyn Sossamon, den vakre skuespilleren i blant annet The rules of attraction. Nå er riktignok ikke Sossamon med i Warpaint lenger, men bandet består av fire andre flotte damer som leverer deilige akkurat passe mørke låter. For nye lyttere anbefaler jeg å starte med å høre «Love is to die» tredve ganger på rad og deretter la resten av albumet synke inn i kroppen. Det var iallfall slik jeg ble hekta. Jeg håper Warpaint får tid til å komme til Norge i nærmeste framtid; de skulle spille på Rockefeller 13. november, men måtte avlyse.
Utenlandske låt
Kiesza – «Hideaway»
Den låta jeg umiddelbart tenkte på som årets beste utenlandske, er «Stolen dance» av Milky Chance. Men så er jo den fra 2013. Like greit siden jeg nå har skjønt at den jo selvfølgelig muligens handler om narkotika og ikke bare kjærlighet sånn som jeg ville (jeg er skikkelig dårlig på å oppfatte dopreferanser), da ble hele låta litt forandra.
Derfor lander jeg, og her er jeg faktisk ganske overraska over meg selv, i stedet på «Hideaway» av Kiesza. Den friske kanadiske skrikinga har vokst skikkelig på meg etter at jeg hørte den første gang i sommer. Det er noe helt spesielt fengende med «Hideaway», jeg tror dette handler mye om at jeg ikke klarer å høre på den uten å se for meg musikkvideoen der denne kule dama danser og spretter rundt i bukseseler og croptop i ett strekk, altså uten noe som helst klipping.
PLATENE FRA 2014 JEG HAR HØRT MEST PÅ I ÅR OG LIKT ALLER, ALLER BEST, DE ER HVERKEN KVOTERT ELLER RANGET (Hedda Rosenberg)
NORSKE UTGIVELSER
Kaja Gunnufsen, Faen Kaja
Kaja Gunnufsen er muligens Norges svar på Lena Dunham, begge er nakne og ærlige unge jenter som er stemmer for sin generasjon. Herlige poplåter til triste regnværsdager og forelskede øyeblikk.
Highasakite, Silent Treatment
Highasakite begynner nesten å bli for gode for oss, jeg er så redd for at de snart skal forsvinne og bli store i det store utlandet.
Emilie Nicolas, Like I’m a Warrior
Er ganske sikker på at alt har blitt sagt om Nicolas nå, men hun måtte på lista likevel.
Building Instrument, Building Instrument
Et band som kanskje egentlig ikke vil ha oppmerksomhet? Men hvorfor ikke, de fortjener det jo. Underlige tekster i et behagelig, nydelig univers. Anbefales.
Jenny Hval & Susanna, Meshes of Voice
Platen er et live-opptak fra Henie Onstad Kunstsenter, med blandingen av Hval og Wallumrød siens temmer som gjør platen til en egenartet lytteropplevelse.
UTENLANDSKE
The War On Drugs, Lost in Dream
Storeslem i årets «årets beste plater»- lister. Ingen over, ingen ved siden av.
MØ, No Mythologies to Follow
MØ går til lyden av sin egen tromme og covrer Spice Girls bedre enn Spice Girls selv.
Angel Olsen, Burn Your Fire for no Witness
Perfekt soundtrack til kjærlighetssorg, sinne og melankoli.
Jungle, Jungle
Jungle spiller groovy soul som skildrer en urban jungel med sirener, gode beats og behagelig klapping, plystring og knipsing som alle kan henge med i. Tekstene skildrer livet i storbyen på 1980-tallet og en lengsel til både enklere og hardere tider.
Lykke Li, I never learn
Lykke Li lærer kanskje aldri av sine egne feil i kjærlighetslivet, men det blir jo desto bedre musikk av det. Synd for henne, bra for oss.
FEM (+ 5) SKIVER AV DEN MØRKE OG/ELLER PSYKEDELISKE SORTEN (Rolf Andersen)
Iceage – Plowing into the Fields of Love
Referansebonanza: Iceage kanaliserer Gun Club og tidlig Nick Cave & The Bad Seeds på årets skive, og de gjør det så bra. Thåström har sunget at «ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce», men Elias Bender Rønnenfelt i Iceage kommer farlig nære. Også Shane McGowan og The Pogues kan man høre spor av her, men mest av alt høres bandet mer og mer ut som seg selv. Iceage er i ferd med å bli noe veldig stort, mørkt og farlig. La oss håpe det bare er soundet og ikke livsstilen til de nevnte artistene de er inspirerte av.
Goat – Commune
Svenske Goats Commune er jevnere enn debuten World Music som kom for to år siden. Ikke like høye topper, men heller ingen nedturer. Bare en jevn strøm av deilig psykedelisk exotica. Så får det heller være at de fortsetter å gjøre som sine medsvensker i Ghost og spiller iført masker – hvis det er det som skal til for å låte så bra får det være greit. Bare det ikke viser seg at Ghost og Goat er samme band…
Archie Bronson Outfit – Wild Crush
Endelig klaffet alt for Archie Bronson Outfit. Skittent, kult, drømmende og veldig intenst. Etter fire utgivelser på tolv år er de fremdeles ukjente for mange, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. Bare hør Cluster Up And Hover. Eller Two Doves On A Lake. Eller In White Relief. Eller en hvilken som helst annen låt fra denne skiva.
Brimstone – Mannsverk
Bergens Brimstone (tidligere The Brimstone Solar Radiation Band) blir aldri store. Det er synd, for bedre enn dette blir det nesten ikke. Skiva er egenprodusert og bandet er langt mer kompromissløse enn før. Lange låter med lange titler (Flapping Lips At Ankle Height – 6:14) og låter som heller meandrer seg frem enn å ta inn vers/refreng-struktur gir en smak av prog, men i det store og hele er Brimstone mer rett frem rock enn de kanskje liker å innrømme. Bergens beste.
King Gizzard & The Lizard Wizard – I’m in your mind fuzz
Med sin fjerde skive på to år gir australske King Gizzard osv. en demonstrasjon i leken psykedelia det er umulig ikke å like. Fire kjappe låter som sklir helt over i hverandre åpner en reise inn i den absolutte galskap. Temaer dukker opp og forsvinner for så å dukke opp igjen et par låter senere. Dette er syv mann som bør innfinne seg på en scene i byen snarest. Øya? Oslo Psych Fest? Kjellern på Revolver? Biblioteket?
+5
Blues Pills – Blues Pills
The Bevis Frond- High in a Flat
YOB – Clearing the Path to Ascend
Spectral Haze – I.E.V.: Transmutated Nebula Remains
Electric Wizard – Time to Die
2014 OPPSUMMERT (Terje Haugsgjerd)
Årets norske: Okkultokrati – Night Jerks
Blargh! Krysser fingern for mer Svart still i 2015.
Årets utenlandske: The War on Drugs – Lost in the Dream
Thunder road.
Årets konsertopplevelse: Shirley Collins stemme i Union Chapel, London.
Årets youtubeklipp: Burzum nynnande på Jesu død
Alt.
Årets mest spilte:
Favorittlåta
Zimmerman – Russerne kommer
Ubåtjakt
Kate Bush – Wuthering Heights
Årets comeback
5 ELEKTRONISKE FAVORITTER 2014 (Roberto Joly)
Todd Terje – It’s album time
Emilie Nicolas – Like I’m a warrior
Caribou – Our love
Loscil – Sea island
Moodymann – Moodymann
HER ER MINE FAVORITTER (Geir Qviller)
Aurora / Ben Frost
Saman / Hildur Guðnadóttir
Ruins / Grouper
Faith in strangers / Andy Stott
Syro / Aphex Twin
Nothing important / Richard Dawson
Koch / Lee Gamble
Mess / Liars
Burn Your Fire for No Witness / Angel Olsen
FAVORITTALBUM I 2014 (Henrik Teigøyen)
1) Torgeir Waldemar – Torgeir Waldemar
2) Erlend Ropstad – Her om natta
3: Kaja Gunnufsen – Faen Kaja
4: Janne Hea – Wishing well
5: First Aid Kit – Stay gold
ÅRETS 5 BESTE ALBUM 2014 (Tor Åge Naper)
Angel Olsen – Burn Your Fire for No Witness
Lykke Li – I Never Learn
Marianne Faithfull – Give My Love To London
Sharon Van Etten – Are We There
The Auteurs – New Wave – (Expanded 2 CD edition Reutgivelse)
