Av: Musikkavdelingen Anmeldelser 17. februar 2015

Plateanmeldelse: Neu! – «Neu!»

Neu!- «Neu!» (1972)

Når du setter på skiva, så hører du langt, langt inne i høyttalerne, eller headsettet, en slags huggende gitarlyd, som kommer mot deg, akkompagnert av bastante trommer i en drivende, kontinuerlig firefjerdedels takt og innsmigrende rytmegitar, som i det store og hele høres ut som den holder seg til ett grep. Rytmeseksjonen kjører stødig og stabilt tempo de ti pluss-minuttene åpningslåta «Hallogalo» varer, motsatsen er elektriske gitarer traktert gjennom wahwah-pedaler, og hva vet jeg som improviserer oppå dette. Jeg får flere bilder i hodet, fellesnevneren er bevegelse. Det kan være en tyktflytende masse eller et buktende dyr, det kan være en nattlig kjøretur langs tyske motorveier i høy hastighet. Venter du på vokal, venter du forgjeves, både her og på resten av plata.

1971. Tyskland. Den alternative bevegelsen har definitivt truffet Tyskland også, men kanskje med mer ekstreme utslag enn andre steder. Baader Meinhof-gruppen er en utvilsom ekstremitet. Den eksperimentelle krautrocken, kanskje en annen: Unge tyskere som har et ønske om å lage annerledes musikk. Noen klarer dette bedre enn de fleste andre på planeten.

“Sonderangebot”. Andre låt på skiva. Her er rytmene fraværende. Dette er mer et lydmaleri. Vi har kjørt av veien og stoppet på en rasteplass. Forlatt bilen og gått ut i åkeren som ligger rett ved. Det er en spesiell natt. Har noen tatt LSD eller tilsvarende? Kanskje. Mens vi går rundt her ute er det en udefinerbar, lav industriell støy som hele tiden er der, men ikke slitsom, den passer til settingen. Noen ganger kommer voldsomme lydeffekter farende, glass, som eksploderer, eller gryter, som blir slått mot hverandre og avgir et kortvarig, voldsomt skrammel.

Klaus Dinger og Michael Rother forlot et band som het Kraftwerk i 1971, og dannet duoen Neu! Kraftwerk var enda usikre på hvordan veien videre så ut, mens de to utbryterne hadde en klar idé. I hvert fall kom det noe riktig nyskapende og banebrytende ut av debuten deres. Den du leser om nå.

“Weissensee” er Pink Floyd på tysk. Her er vi tilbake i mer normal modalitet igjen. Kanskje kjøreturen har nådd målet sitt. Vi sitter i stua til Helga. Stemningen er avslappet, trygg, forutsigbar. En sakte, groovy trommebeat med noen breaks innimellom. En gitar som fortsetter å utforske wahwah-pedalens muligheter.

På side to venter låta “In Gluck” på oss. Her er vi ute på tur igjen. I en robåt? Er det årenes repetitive gnisning mot åregaflene vi hører? Noen fjerne stemmer i starten indikerer at kvinner og barn også er med. De litt skumle slangeaktige, effektforvridde gitarene dukker opp her igjen. Maler sine lydmalerier. Hvor blir det av utflukten? Gitarene tar over. Åretakene og stemmene forsvinner. Fortvil ikke. De dukker opp igjen mot slutten av låta, unnskyld, maleriet.

Ifølge folkloren fikk Neu! tilgang til den legendariske produsenten Conny Plank og hans studio i fire dager, da en annen artist ikke stilte. De to første innspillingsdagene skal ha vært ufruktbare. Så tok Klaus Dinger med seg en japansk banjo. Da løsnet det, og Neu! ble spilt inn på to dager.

“Negativland” starter med et trykkluftbor og noe som høres ut som en forkjølet hund backet av generell industristøy. Så kommer sakte, men sikkert, en mer uptempo rytme inn, og setter i gang en låt som til forveksling kan ligne en nedtonet og langsommere variant av åpningslåta. Vi er på vei hjem fra festen nå. Det åpne og mulige i gitarimprovisasjonene er erstattet med spor av hverdag i form av lett atonale melodilinjer på gitarene. Joy Divison har hørt på denne!

Fordi. Foruten at dette er annerledes, spennende og bra musikk helt på egen hånd, kan du også kose deg med at den har inspirert utallige andre, mye mer kjente artister også. Wikipedia nevner David Bowie, Brian Eno, Iggy Pop, PiL, Joy Division, Gary Numan, Ultravox, Simple Minds, Stereolab, Radiohead.

Avslutningssporet “Lieber Honig” skal jeg ikke ødelegge for deg, den kan du selv fylle med innhold.

Når du lytter på Neu! kikker du gjerne en gang til på omslaget, og blir slått av den på mange måter raffinerte minimalismen i uttrykket, som kanskje , og kanskje ikke, står godt til musikken på innsiden. Dette lyder friskt og nyskapende i dag. Hvordan det var å oppleve dette i 1972 klarer jeg nesten ikke å forestille meg.