Plateanmeldelse: «Led Zeppelin» & «Led Zeppelin II» & «Led Zeppelin III»

Tekst: Kjetil Syverud

Led Zeppelin
Led Zeppelin (1969)

Her begynte det. Fire unger karer fra Storbritannia lot håret vokse og slo an i hele verden, og spesielt i USA. Men dette var fire unge menn med ganske lang fartstid i forskjellige musikalske sammenhenger bak seg, tross sin unge alder, både i ulike gruppekonstellasjoner og som studiomusikere. I starten het bandet New Yardbirds, som en fortsettelse av gitarist Jimmy Pages tidligere band. Den tunge bluesinnflytelsen merkes godt på debutalbumet deres. Her går de i relativt godt opptråkkete britiske bluesspor, dette var en sjanger som hadde vært populær på øyriket en god stund, her tyngre, mer treffsikkert, mer der ute enn tidligere. En pekepinn mot det som skulle komme. Noen låter er signert gruppa, andre av bluesgiganter som Willie Dixon. Min personlige favoritt: “Good Times, Bad Times.”

Led Zeppelin II
Led Zeppelin II (1969)

Det hele begynner med en gulrød Gibson Les Paul Standard 1959 elektrisk gitar. I hvert fall Led Zeppelin II. Led Zeppelin hadde gitt ut det tidligere nevnte tunge blues og (litt) folkrockinspirerte debutalbum i januar 1969. Dette var mer tyngre saker enn noen hadde hørt før, og særlig amerikanerne var beigestret. Gruppa smidde mens jernet var varmt, og satte i gang en heseblesende turneringsvirksomhet. Samtidig begynte de på en fragmentarisk innspilling av oppfølgeren til Led Zeppelin I. I april traff Jimmy Page gitaristen Joe Walsh (framtidig Eagles-medlem) i California og kjøpte ovennevnte gitar av ham for 1200 dollar. Page og Les Paul skulle vise seg å bli en perfekt symbiose. Han elsket den nye gitaren. Det kan vi høre på Led Zeppelin II.

Jeg kjøpte min første Led Zeppelin-plate i 1979. Den het In Through The Out Door og regnes blant deres dårligste. Kanskje fordi den ble spilt inn i Abbas kliniske Polar Studios i Stockholm? Året etter var John Bonham død og bandet historie. Det er ikke mange artister jeg har hørt så mye på som Led Zeppelin. Samtidig har jeg en smule dobbel-følelse i forhold til bandet. Musikken holder i bøtter og spann ennå, men de har en til dels  ikke-eksisterende karma: Det kan virke som en usynlig mur mellom band og omverden. Samtidig er det også litt for mange historier som verserer om voldelige bandmedlemmer og roadier, kombinert med en endeløs rekke mindreårige jenter. Men kanskje det at de var kjipe var det lille ekstra som skulle til for å gjøre dem bra? Hadde det rett og slett ikke fungert hvis de hadde vært nice blokes?

Zeppelin er meget mulig det beste rockebandet som har eksistert, på mange måter det mest ikoniske og musikalsk dynamiske. Led Zeppelin II er trolig den beste skiva deres, en skive som har definert mye av det som har skjedd i musikken siden.

Jimmy Page er en gudbenådet, men introvert gitarist. Det er ikke så mye flash i det han spiller, du må sitte og lytte og gå inn i materien for å finne ut hva han driver med. Han har også en genuin forståelse for arbeid i platestudioet, sikkert mye fordi han jobbet som studiomusiker i flere år før Zeppelin-æraen. Bassist John Paul Jones og trommeslager John Bonham er muligens den beste rytmeseksjonen som har eksistert. Jones har tatt med seg bassens viktige rolle i soul og pop generelt på 60-tallet, Bonham er både veldig tung i anslaget, samtidig som han også kan være nesten feminin funky. Plant synger som en slags gresk gud på toppen av det hele. Til sammen skaper de et utrolig trøkk, en nerve og en  energi  jeg (egentlig) ikke har hørt maken hverken før eller siden.

Led Zeppelin kom ut av den rike bluestradisjonen i Storbritannia på 60-tallet. Jimmy Page og John Paul Jones var rutinerte studiomusikere, førstnevnte hadde vært med i The Yardbirds sammen med Eric Clapton og Jeff Beck. Det førstnevnte albumet er tungt og hardt, muligens med for mange direkte referansert til tradisjonell blues og dels folkemusikk. Det er et band som fremdeles er på vei mot sin egen, genuine form.

På den andre plata klikker dette på plass. Her fortsetter det tunge, tunge inntrykket, samtidig som lettere og luftigere elementer også er med. Lyden er bedre. Det er en direkthet her som ikke finnes på noen av de andre platene. Det har nok å gjøre med hvordan plata ble spilt inn. Det skjedde stykkevis og delt i forskjellige studioer i England, USA og Canada. Et eksempel er “Whole Lotta Love”. Grunnsporene ble spilt inn i London, diverse pålegg ble gjort i ulike studioer i Los Angeles, før låta ble endelig mikset i New York. Dette er er mer regelen enn unntaket på Led Zeppelin II, de fleste låtene hadde en slik sigøyneraktig tilblivelsesprosess.

Musikken er skrevet og øvd inn on the road, det ikke vært tid for feinschmeckeri og eksessiv dveling ved detaljer. Det er en plate som er svært til stede, svært her og nå. Allikevel er bandet og deres tekniske hjelpere så dyktige at vi ikke blir plaget med dårlig lyd, heller tvert imot. Selv om plata lyder mer rocka og direkte er det fremdeles et meget bra lydbilde. Og ikke minst helhetlig. Æren for dette må til en stor grad tilskrives Jimmy Page og tekniker Eddie Kramer. Page hadde full kontroll på hele innspillingen, og Kramer – som tidligere hadde jobbet med blant andre Jimi Hendrix – var hans høyre hånd i studio hele veien.

Led Zeppelin II er en plate full av riff. Jimmy Pages fascinasjon over sin nye gitar kan høres over hele albumet. Han er spesielt opptatt av hvordan den nye gitaren lyder, sustainen i Les Paulen i forhold til Fender Telecasteren han hadde brukt tidligere, hvordan dette gir ham mange nye muligheter. Plata åpner med “Whole Lotta Love”, bedømt som verdens beste rockeriff av BBC. “Smoke on the Water” havnet på en av plassene like etter. Men det er i alle de små soniske detaljene at du hører forskjell på en gitarist som Jimmy Page og Deep Purples Richie Blackmore. Kunstneren kontra håndverkeren?

Men dette handler ikke bare om gitarspilling, da hadde det fort blitt kjedelig. Noe av det viktigste på denne plata er dynamikken mellom det rolige, stemningsfulle, magiske – og det bombastiske, tunge, skrikende. Som en romantisk kveldsstemning ved et vakkert sommertjern med et spennende nytt bekjentskap, brutalt avbrutt av et inferno av et jetfly som passerer i lav høyde. Hør på “Thank You”, “Ramble On”, “What Is And What Should Never Be” og “Bring It On Home”.

Samtidig er det også så utrolig funky mange steder på denne plata, ikke en kvalitet vi til daglig forbinder med rock av den tyngre skolen. Ta den lille bagatellen “Moby Dick”, John Bonhams bidrag – med innlagt trommesolo. Vanligvis gir trommesolo rødt kort og øyeblikkelig skammekrok i de fleste miljøer, sikkert med rette. Men glem denne og hør på resten, det er ikke langt unna det beste The Stone Roses eller Happy Mondays presterte 20 år senere.

Og visste du, at det var den britiske popdivaen Dusty Springfield, hun med høyt hår og blå, blå øyenskygge som anbefalte det amerikanske plateselskapet Atlantic å signere disse fire karene uhørt? Resten er historie.

Led Zeppelin
Led Zeppelin III (1970)

På treern får vi en  større dreining vekk fra det harde og tunge mot en annen retning som alltid har stått bandet nær, og det er folkemusikk. Første låt er en ganske streit rocker, men allerede på nummer to (“Friends”) merker vi islett av dette. På nummer tre har de hatt bedre tid i studio enn på den foregående (som ble spilt inn her og der under deres første USA-turné), og lyden er mer gjennomarbeidet, med en utvidet instrumentering, til og med noen strykere. Denne plata har alltid hatt en noe svakere standing enn de som kom før og etter, men, når jeg hører på den nå, skjønner jeg ikke helt det. Her er det fremdeles en ørliten følelse av naivitet og uskyld, pre “Stairway to Heaven”. Gruppa tar seg en pust i bakken for å sette kursen videre. Kanskje dette er den mest interessante Zeppelinplata nettopp derfor?

Saken er oppdatert 12. januar 2019

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Led Zeppelin Physical Graffiti

Robert Plant til Notodden Blues Festival