Plateanmeldelse: Sleep Party People – «Floating»
Sleep Party Pople
«Floating»(2014)
Riot Factory
5
Danske Brian Batz er mannen bak Sleep Party People. Han har siden 2010 gitt ut to kritikerroste album, og er nå klar med sin tredje studioutgivelse, kalt «Floating».
Det har alltid vært en viss harmoni mellom navn og uttrykk hos dette enmannsbandet. En side av det er at på et vis er alt litt lyden av en heftig natt ved veis ende, en annen er hvordan den forrige skivas omstendelige tittel «We Are Drifting On A Sad Song» reflekterer akkurat den svevende sørgmodigheten.
Det er dermed ikke så overraskende at «Floating» flyter. Forundringen ligger i hvilke andre elektroniske retninger den drar. Det er ikke så langt at det er for et stilskifte å regne, men det nærmer seg. Uten at det kan sies å ha gått utover det kvalitative uttrykket.
Albumet er spilt inn i San Francisco i samarbeid med produsentduoen Mikael Johnston og Jeff Saltzman. Kjent for sine arbeider med blant annet Death Cab for Cutie, Stephen Malkmus, The Killers og flere og begrunnede referanser for dette albumet også. De har satt sitt tydelige preg på et lydbilde som både er mer ambisiøst og melodiøst. Det er nesten så enkelte av sporene flommer over av all vellyden. Samtidig er det dette som virkelig markerer et skille fra Batz’ både audio og visuelle forbilder i Arcade Fire. I hvert fall i sistnevntes nåværende form.
Kaninen er rett nok fortsatt tilstede på coveret. Jeg vil tro maskene også fremdeles er med ham live. Men det er ingenting i lydbildet lenger som kan forsvare forklaringsmodeller som sjenerthet for hvorfor ansiktet skjules. Dette er ubeskjedent storslått.
Under alle de store faktene ligger det imidlertid noe sart. En varhet for at så vel lyden som livet ikke bare er popoverflatens tilsynelatende lysere sider. For eksempel i «In Another World2 er synth-farvannet oppisket over en nærmest desperat veivende vokal, i den påfølgende instrumentale «Death Is the Future» er det ikke like sikkert at hodet er over vannet. Godt er det derfor at lyset klimpres blendene inn i 2I See The Sun, Harold».
Det er imidlertid liten tvil om at selv om det tidvis høres som massivt og mørkest ut, så holder Sleep Party People seg flytende, og vel så det, hele albumet til ende. Aslaug Olette Klausen
Anmeldelsen er tidligere publisert i Spirit.
Aslaug Olette Klausen er frilansjournalist og medieviter. Anmelder musikk for Spirit og Gaffa. Tilkallingsvikar i Journalisten, og skriver relativt fast for Ballade. Har vært blant annet medieovervåker og webkommunikatør. Skrev for musikkmagasinet Puls på slutten av 90-tallet.
Sjekk også:
«Ut» på fredagsfeiring sammen med Arcade Fire
Anmeldelse: Caddy – «The Better End»
Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog