Compton: En doktoravhandling
Dr. Dre -«Compton» (2015)
(Aftermath/Interscope)
Et nytt album fra Dr. Dre er ikke hverdagskost. 16 år har gått siden klassikeren 2001 og først i august avslørte han at det etterlengtede luremus-albumet Detox aldri vil komme ut, på grunn av at han rett og slett ikke syntes det var bra nok. Han kan ha vært inne på noe. Den første singlen «Kush» (med Snoop og Akon, utgitt i 2010) var helt grei, men egentlig en blek kopi av de greiene han drev med på 2001. Uansett ga låta oss denne råe linja fra Snoop: Still I am, tighter than the pants on Will.I.Am. Verre var det med singlen som fulgte, den aldeles motbydelige poplåta «I Need a Doctor» (med Eminem og Skylar Grey). Låta, produsert av Alex Da Kid, hørtes akkurat ut som det skvipet Eminem holdt på med rundt den tiden. Da jeg hørte den begynte jeg å grue meg til Detox. Hadde Dre mistet troen på seg selv og sine produksjoner i så stor grad at han i desperasjon måtte hanke inn «hot at the moment»-gjesteartister og produsenter?
Da han på Apple Musics Beats1 Radio annonserte at Detox ikke ville komme ut fortalte han at et annet album, Compton, var rett rundt hjørnet. Inspirert av den nye N.W.A-filmen Straight Outta Compton. Han kunne selvsagt kalt dette albumet Detox, men ville åpenbart slippe unna forventningene den tittelen hadde skapt («Glem Detox, dette er noe nytt og fresht!») og samtidig bruke albumet som promo-verktøy for filmen.
Jeg begynte å både glede og grue meg til albumet da oversikten over gjesteartistene kom. Det var rørende å se at Cold 187um fra Above The Law var med. Rapperen/produsenten inspirerte utvilsomt Dr. Dres produksjon på The Chronic, men Above The Law (som var på Eazy-Es Ruthless Records og senere Tommy Boy) havnet i skyggen av Dr. Dres rivaliserende Death Row Records på 90-tallet. I intervjuer har 187 virket bitter på Dr. Dre («Dre tok min sound, uten å gi meg credit») og at de nå hooker opp igjen, 25 år etter de samarbeidet på Above The Laws Livin Like Hustlers er helt rått. Mens Dre har blitt en av de rikeste innen hiphop med enorme suksesser både innen musikkproduksjon (Snoop, Eminem, 50 Cent) og hodetelefoner (Beats by Dr. Dre) har Cold 187 blant annet sittet flere år i fengsel for dop-pushing og sist jeg hørte om ham jobbet han med den sære hvite rap-duoen Insane Clown Posse. Med Dre og 187 på samme låt er universet igjen i harmoni. (Sjekk ut videoen til Above The Laws «Murder Rap» fra 1990, der Dre er med.
Gjestelisten avslørte ellers forventede samarbeid med Snoop, Eminem, Ice Cube, The Game og Kendrick Lamar, men jeg fikk meg en støkk da jeg så at mange av sporene var gjestet av flinkis-soul-damer som Marsha Ambrosius og Jill Scott. Hadde Dre snudd ryggen helt til gangsta-rap og gått over til «sofistikert soul»? Jeg kjente at jeg kaldsvettet og ble urolig i magen. Det var bare å bite negler frem til fredag, da albumet kom ut. Min lille baby-datter sov gjennom hele natta til fredag uten å lage en lyd, noe som er svært uvanlig. Pimpguden må ha satt henne ut av spill for at faren skulle være uthvilt til å høre på Compton.
Jeg stod opp klokka åtte og tok spent på meg hodetelefonene. Samboeren min hadde kjøpt en boks med Dr. Pepper som jeg kunne nyte til denne høytidelige stunden. (Noe som passet utmerket – Dre reklamerte jo for Dr. Pepper for noen år tilbake https://www.youtube.com/watch?v=1oIMwxg8-J0 )
Den cinematiske introen, der en square hvit reporter forteller om Comptons historie, akkompagnert av dramatiske toner fra et orkester lover godt. Time for some action! «Talk About It» (med King Mez og Justus) er første låt ut og jeg føler lettelse. Dette høres bra ut. Lydbildet er digert og Dre høres energisk ut. I just bought California! Låta er ikke på nivå med åpningsporene «Dre Day» (The Chronic) og ikke minst «The Watcher» (2001), men dette funker. Neste spor, «Genocide» slår til med en frisk, spretten produksjon. Jeg kan puste ut. Dette er Skylar Grey-fri hiphop. I teksten gjentas ordene «murda» og «187» (koden for drap) og det gir meg godfølelsen av at dette er gangsta rap. Kendrick Lamar leverer et tight vers på låta.
Kendrick har åpenbart inspirert dette prosjektet noe voldsomt. Jeg synes både Dre, Snoop, The Game og Jon Connor har en stemmebruk og flow på dette albumet som til tider kan minne om Lamar. Soundmessig og temamessig så virker albumet også litt i «familie» med Kendrick Lamars ambisiøse To Pimp A Butterfly, som kom ut tidligere i år. Det var et originalt og kompromissløst album, men for min egen del så syntes jeg at det også var et veldig krevende og masete album. Jeg orket ikke å høre på det mer enn et par ganger. Compton er mer vennlig mot ørene.
Dr. Dre har vært en trendsettende produsent og det har vært forventinger om at han skal finne opp hjulet på nytt hver gang han har gitt ut store prosjekter. Han har endret sound flere ganger i løpet av karrieren og lyden av The Chronic og 2001 preget hiphop i mange år etter de ble utgitt. En av grunnene til at Detox aldri kom var nok et forventningspress om at han måtte skape noe helt nytt og originalt. En stund gikk det for eksempel rykter om at albumet skulle bli et konseptalbum som fortalte historien til en leiemorder. Compton blir neppe et trendsettende album. Det er ingen tydelig ny sound her, men det gjør ingenting. Blant mine favoritter er «All In a Day’s Work» og «Darkside/Gone», som kan minne om doktorens produksjoner fra slutten av 90-tallet og starten av 00-tallet.
Men det er likevel tegn til nyskaping her. Flere av låtene har beat-switches, der instrumentalen endrer seg helt i løpet av låt. Nå er ikke dette noe helt nytt, flere vestkyst-produsenter, som Khayree og nevnte Cold 187um, har hatt produksjoner med vellykkede beat-switches, men kanskje det er noe produsenter vil gjøre mer av etter dette albumet? Her fungerer det, og det er lekent og underholdene å høre på. «Loose Cannons» (med Xzibit og Cold 187um – som roper ut «R.I.P. KMG» til sin avdøde Above The Law-kollega) består av tre forskjellige beats og avsluttes med et dramatisk hørespill. Det er forresten sympatisk at Dre har tatt med Xzibit her, som var i fyr og flamme da 2001 kom ut, men som i dag anses som en helt irrelevant rapper. For et par år siden var han på Norges-turné (med en annen Compton-legende, DJ Quik) og spilte på små steder som Gjøvik, han har hatt mye trøbbel med skattemyndighetene og karrieren har gått dårlig. Men man må ikke glemme at fyren har mange smashes i katalogen («Paparazzi», «X» og «3 Card Molly» for å nevne noen).
Selv Atlanta-rapperen Stat Quo, som ble signert til Dre/Eminem på starten av 00-tallet og var spådd å bli den neste store (men som aldri fikk gitt ut album), er med på Compton, han har co-produsert «Just Another Day» (feat. The Game).
Jeg skulle likevel ønske at Dre hadde gjort en låt med alltid undervurderte DJ Quik her. Og hvorfor har han ikke med Ty Dolla $ign, som er det nærmeste vestkysten har kommet en ny Nate Dogg?
Mange av sporene bryter med den tradisjonelle måten hiphop-låter er bygd opp på (intro på åtte takter, vers på seksten takter, refreng på åtte takter, vers på sektsten, refreng på åtte osv.). På Compton er låtene strukturert på en uforutsigbar måte. Det kommer for eksempel forskjellige refrenger etter hverandre og så et mellomparti og så kommer rap-verset et stykke ut i låta. Det virker som om Dre ikke har orket tanken på å lage en hit-single her, han har bare gjort akkurat det han har lyst til. (På Issues rapper han I’m just havin’ some fuckin’ fun with this rap shit!). Det er albumets styrke, men også svakhet. Kvaliteten er jevnt over god, men ingen av låtene er i nærheten av å være ordentlig hit. Det er ingen «Nuthin’ But A G Thang», ingen «Keep Their Heads Ringin'», ingen «Still D.R.E.», ingen «What’s The Difference», ingen «The Next Episode». Ta en trip ned memory lane og se videoen til «Keep Their Heads Ringin'» (fra «Friday»-soundtracket), som er regissert av samme mann som har regissert «Friday» og den den nye N.W.A.-fimen, F. Gary Grey.
The Chronic gjorde Snoop Doggy Dogg til stjerne og 2001 løftet Eminem til nye høyder. De nye artistene Dre har med seg på Compton, King Mez, Justus og Jon Connor, gjør ingen dårlig jobb, men de stikker seg heller ikke ut som noen kommende stjerner. Den nærmeste til å gjøre det er sangeren Anderson .Paak (for en irriterende skrivemåte på navnet!). Han har en upolert syngestil og har et eller annet ved seg som gjør at han høres veldig ekte ut. Han skinner spesielt sterkt på «All In a Day’s Work» og «Animals». «Animals» er en historisk låt i seg selv. Var du hiphop-fan på 90-tallet var det umulig å ikke havne i diskusjoner om hvem som var den beste hiphop-produsenten. Østkystens DJ Premier (opprinnelig fra Texas) eller vestkystens Dr. Dre. Som West Coast-freak holdt jeg selvfølgelig en knapp på Dr. Dre, men hadde forståelse for at noen kunne velge Premier i topp-årene hans på 90-tallet, da han leverte perler for Biggie, Jay-Z, Nas og sin egen duo, Gang Starr. At de nå har produsert en låt sammen på Dr. Dres «grand finale» er gledelig. Og ekstra gledelig er det at resultatet er bra. DJ Premiers signatur-sound lyser av låta, men lydbildet er større enn det vi er vant til fra ham.
Og apropos «Animals». Timingen for N.W.A.-filmen og dette albumet er perfekt. 90-tallets gangsta rap var preget av «fuck the police»-tekster og den aggresjonen har blusset opp igjen i løpet av de siste årene. Stadig kommer det nye historier fra USA om hvite politimenn som begår det som fremstår som unødvendige drap på svarte mennesker og slipper unna med det (eks. Ferguson-saken). Og fengselssystemet i USA er en annen kilde til frustrasjon. Jeg leser for tiden en biografi om den legendariske rapperen Pimp C, som satt fire år i fengsel i Texas, staten der fengsler er blitt stor business og private aktører stikker av med enorme overskudd. I boka står det at de gamle fengslene i Texas har null ventilasjon og at flere fanger dør av heteslag om sommeren som følge av det. Samtidig som de svetter i cellene får Pimp C og de andre fangene høre at grisene i fengselets grisefarm har air condition…
Det er underholdende å høre Snoop med en helt ny flow («Eminem meets Kendrick»-flow?) på «One Shot One Kill», men sjekker man på låtskriver-lista skjønner man at noen andre har skrevet verset hans på både den og på hans andre bidrag («Satisfaction»). Får han beef med Meek Mill nå? Uansett riktig at Snoop er med. Dres gamle N.W.A.-partner Ice Cube har liret av seg en lang rekke med flaue vers (og skuespillerprestasjoner) de siste årene, men jeg synes han er OK på «Issues». Han høres litt ut som en kastrert utgave av sitt gamle jeg, men det er ingen corny ting i teksten som gjør at jeg rødmer. (Nå sjekket jeg låtskriver-credits på dette sporet også og Cube står faktisk ikke blant låtskriverne…).
Dr. Dre avslutter albumet (og dermed karrieren som rapper?) med låta med «Talking To My Diary». Jeg blir aldri lei av å høre ham rappe om gamle dager, om Eazy-E og N.W.A.-tiden. Hiphop hadde definitivt ikke vært det samme uten hans bidrag. Compton er et bunnsolid og digg hiphop-album og er en fin avslutning for Dre. Og jeg gleder meg til å se Straight Outta Compton-filmen.
5/6
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
