Av: tuflaat Anbefalinger 13. august 2015

Øya 2015: The War On Drugs

Foto: Tommy Østby

Tekst: Brage Tuflåt

Amfiet
Onsdag 12. august

The War On Drugs var hypet som ett av bandene man måtte få med seg på Øya i år. En av grunnene til det må være albumet Lost in the Dream, som ble sluppet i fjor. Det er musikken man primært kommer for å høre, og The War On Drugs drømmende lydbilde skaper en atmosfære som bandets fans kan nyte med likesinnede.

Musikken kan kategoriseres som indierock, og parallellene til 80-tallet og Bruce Springsteen er fremtredende. Lydbildet og produksjonen på Lost in the Dream kler virkelig Adam Granduciel og bandet godt. Dette preget også setlisten, siden de fleste sangene var fra det siste albumet.

War On Drugs 1 Foto: Johannes Granseth

Konserten åpnes med Burning, som har en The Cure-aktig synth. Det er helstøpt og trygt. Og noe stillestående, som forventet. Det blir spennende å se hvordan The War On Drugs legger opp låtmaterialet for å holde nerven gjennom konserten. Det ligger an til sakte mørning frem til An Ocean in Between the Waves spilles. Sangen løfter konserten med Granduciels lange gitarsolopartier og Jon Natchez’ bidrag på barytonsaksofon. David Hartley får vist hva han kan på Dissappearing med sin fretless-bass og skaper en fin sound som nærmest dysser meg i søvn. I stedet for å bygge seg opp, veksler konserten i tempo, og jeg sliter litt med å holde oppmerksomheten oppe til enhver tid.

War on the Drugs 2 Foto: Johannes Granseth

Red Eyes er en sterk låt som publikum setter pris på. The War On Drugs følger opp med Eyes to the Wind og Under the Pressure, sistnevnte en personlig favoritt. Først nå føler jeg at vi får en viss valuta for pengene. The War On Drugs velger å avslutte med Baby Missiles fra Slave Ambient-albumet, en bra sang å avslutte med. Robbie Bennett gjør sakene sine bra på tangenter og Granduciel stemme er ikke ulik Bob Dylans. Med den sier han «Thank you!», og konserten er over.