Øya 2015: Flying Lotus – Ja, vi var døde da du spilte.

Flying Lotus aka FlyLo aka Steven Ellison aka Juno Leed aka Lunchpail aka Captain Murphy – multiartisten og produsenten hadde oss i sin hule hånd og trollbandt oss som nøkken med et estetisk visuelt og kroppslig drømmeland.

Tekst: Silje Ramleth
Foto: Tommy Østby

Med et variert lydbilde på sine fem utgivelser under navnet Flying Lotus så langt i karrieren, var jeg på forhånd spent på hvordan konserten ville samles. Flying Lotus har alltid en særegen touch på materialet og leker seg med elektronika, jazz, techno, soul, rock, og så klart hip-hop, som er miljøet han er fra. Jeg burde ikke vært urolig, for Flying Lotus vet akkurat hva han driver med. Scena hadde både et backdrop og frontdrop i gjennomsynlig tekstil, slik at projiseringer kunne ramme inn opplevelsen, og han suggererer oss inn i hans psykedeliske drømmeverden via 3D-visualiseringer på veggene rundt ham.

Flying Lotus’ nyeste album som kom i fjor heter You’re Dead!. Han åpna med å konstantere at vi er døde, skrevet på veggen, og det føltes definitivt ut som om vi var kommet i en annen verden, en verden der det uhyggelige, groteske og forvrengte har en merkelig beroliggende effekt, iblandet mer rolige jazzkomposisjoner som har gjort han kjent. Bassen, de vel komponerte beatsene og loopene, strobelysa og det visuelle på scena satte meg i en drøy times transe.

I flere intervjuer har han snakket om hans erfaringer med det hallusinogene stoffet DMT og hvordan dette er påvirka hans musikk. Han sier selv at det som trigga han til å prøve, var den nær-døden-opplevelsen man skal kunne oppnå. Denne påvirkninga hører du spesielt godt på de to siste utgivelsene Until the Quiet Comes og nevnte You’re Dead!. Han har med andre ord uten problemer klart å overføre erfaringene med dette til musikken, og til oss som sto hypnotiserte i Sirkus. Jeg glemte at jeg var både sliten og sulten – jeg ville bare være der og stå død en stund sammen med Flying Lotus.

Først mot slutten da han tok av seg den fluelignende maska og gikk inn i sin mer verdslige og rappende Captain Murphy-rolle, snapper også publikum seg ut av transen og kaster seg med i dansen. Romligheten og det kroppslige i denne opplevelsen kvalifiserer til å bli årets mest helhetlige konsert på Øya. Det er nesten som om man kan snakke om taktil musikk. En musikk du kan dra en finger gjennom for føle på både deilige og fryktinngytende toner.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog