Øya 2015 – Beglomeg

Foto: Stian Schløsser Møller

Kontrollert galskap

Tekst: Magnus Klafstad
Foto: Tommy Østby

Beglomeg har vært gjenstand for en massiv hypebølge i kjølvannet av det nylig utgitte debutalbumet Eurokrjem. For de som har villet høre etter har imidlertid ryktene gått en stund allerede, Beglomeg går for å være et av Oslos beste liveband og har også rukket å gi ut et par ypperlige tolvere, en egen parfyme (jada) og lansere et eget manifest om det litt ullent definerte begrepet Eurohåp. Mye å ta tak i her med andre ord.

Å skulle beskrive hva slags musikk de spiller er ikke en helt enkelt oppgave. La oss si at dette er en slags psykedelisk og potent heksegryte av dansevennlig «rock», uten at det egentlig er utfyllende på noe som helst vis. Bandet har noe overskridende ved seg og i seg, både musikalsk og når det gjelder deres image/ideologi og scenefremtoning, noe som skulle bli veldig tydelig i løpet av deres konsert tidlig lørdag kveld i Tøyenparken.

Et forventningsfult publikum hadde stilt opp ved Vindfruen for å se hvordan denne galskapen kunne overføres til scenen. Og hvor skal man egentlig begynne? Sceneshowet er noe av det mer outrerte jeg har sett på en norsk scene på lenge. Vi snakker gullfarga leotard, glitter og stas, baris og mirrorballhjelm. Tung øyenskygge, demonstrativ styrting av rødvinsflasker og en merkelig halvkonfronterende interagering med publikum, med sitater som «Nå blir det hardrock som på CC Vest». Det var noe herlig tøvete galskap og føltes tidvis som en slags merkelig satire jeg ikke helt fikk taket på. Det spilte uansett ikke så mye rolle, musikken talte helt klart for seg selv, suggerende, hypnotisk og oppjaga. Lyden kunne sparket mer fra seg, men det var ikke noe å si på selve fremføringen.

Konserten ble avslutta på samme måte som plata, med en episk og euforisk cover av Wenche Myhres «Vi lever». Det høres rart ut, men føles veldig veldig riktig. Desverre var moroa over altfor fort, en drøy halvtime med Oslos beste liveband blir rett og slett litt for kort.