Houstons rap-legende Scarface leverer!

Scarface

«Deeply Rooted» (2015)

(Let’s Talk Records)

5/6

Det har vært et godt år for fans av 90-tallets hiphop-guder. Dr. Dre slapp sitt første album på 16 år i august og i september kom Scarface med sitt første på sju år. Her er en sen anmeldelse av en av årets beste utgivelser.

Scarface sitt forrige album, Emeritus (2008), var nok det slappeste studioalbumet han har gitt ut. I selvbiografien Diary Of A Madman, som kom ut tidligere i år, forteller han at arbeidet med det albumet var lite lystbetont og at han laget det for å komme ut av kontrakten med Rap-A-Lot Records. Til tross for at han i nye intervjuer bagatelliserer feiden med Rap-A-Lots mektige boss J.Prince, så kommer han med flere bitre utbrudd mot sin tidligere sjef i boka. Han hevder å ikke ha fått mer enn lommerusk for storselgere som The Diary og Untouchable, album som lå på Topp 10 på Billboard-lista, og skriver at J.Prince ofte tuklet med låtene etter at Scarface hadde levert dem inn (blant annet la han til gjesteartister). At Scarface fikk kontrakt med Def Jam på starten av 2000-tallet og ga ut suksessfulle The Fix der, for å så gå tilbake til Rap-A-Lot og gjøre en ny deal med dem, får han ta på sin egen kappe. Albumets første tekstlinjer er da også You win some, you lose some/life in a nutshell (på banger’n «Rooted»).

Uansett, nå er han uavhengig og kan gjøre som han vil. Han mener selv at dette er det beste han har gjort, og det er ingen tvil om at rappingen, tekstene og produksjonene her er av en standard som få kan følge. En rapper som Ice Cube er nå kun en skygge av sitt gamle jeg, mens Scarface aldri har «falt av». Han høres alltid ut som om han mener det og vokalen er fortsatt ekstremt tøff (sjekk bare stemmebruken på «Dope Man Pushin'»!).

Tekstmessig er det få som kan henge med ham og det er vanskelig å komme på rappere som har like stor bredde. På Deeply Rooted rapper han om typiske Scarface-temaer som tysting, depresjon og selvmord, men han forteller også om dysfunksjonelle par-forhold («Keep It Movin»), hva han ville gjort hvis han var Gud («God») og en låt handler om moren hans («You»). Produksjonen er ekstremt solid. Han har jobbet med sin gamle samarbeidspartner N.O. Joe (UGK, Ice Cube, Devin the Dude) og det høres helt rått ut. Lydbildet er stort, både mykt og hardt, og litt orgel her og der gir den gode «dirty south»-følelsen. N.O. Joe, Scarface, Tone Capone og Mike Dean stod bak lyden på mange av Face sine top notch utgivelser fra 90-tallet. Mike Dean har de siste årene blitt den faste co-produsenten til Kanye West, men har tatt seg tid til å levere en tøff mafioso-instrumental som brukes som intro og outro her. Et Scarface-album uten en dramatisk intro ville blitt feil.

Det som trekker litt ned for min del på Deeply Rooted er at flere av refrengene er halvslappe. En fin beat setter tonen, Scarface leverer alltid, men så var det refrenget. På «God» gauler John Legend av full hals på en melodi som ikke fester seg. På «Anything» gjør Rich Andruws det samme (kunne ikke Scarface fått inn Devin the Dude her?). Cee Lo treffer ikke helt på «You». Og på «Exit Plan» leverer Akon et av sine gamle autopilot-refrenger.

Heldigvis bidrar Z-Ro med to fete refrenger, på tøffe «Fuck You Too» og «Do What I Do» (hvor også Rick Ross og Nas er med). Og Rush Davis synger fint på singlen «Steer».

Den gamle pitbullen prøver noen nye triks her også. På gitar-balladen «Mental Exorcism» rapper han – uten trommer – om de mange tvilsomme drapene på svarte utført av hvite politimenn i USA de siste årene. En ung Scarface ville rappet om det samme på en aggressiv og hard beat, men det rolige bakteppet på «Mental Exorcism», og fraværet av banneord, gjør at han fremstår som mer oppgitt og reflektert enn illsint. Han er en grown-ass man. Den poppete «Voices» (stemmene i hodet har ikke forsvunnet, 24 år etter at han skrev klassikeren «Mind Playing Tricks On Me») høres ut som den kunne fungert for Shania Twain eller The Corrs (!). Det er litt spesielt å høre gangsteren fra 5th Ward på en sånn type låt, men jeg synes det fungerer overraskende bra.

På den gospel-inspirerte «All Bad» høres den ofte dystre rapperen gladere ut enn jeg har hørt ham tidligere. I smile, because it’s not all bad. Over piano og orgel ser jeg for meg Scarface på prekestolen i kirken, med et hvitkledd kor ved sin side. En gladlåt, som understreker bredden til Deeply Rooted.

I 2015 er strømmen av nye hiphop-utgivelser konstant. Nesten hver dag kommer det en single, mixtape eller et album som jeg vil sjekke ut. Det blir mye bruk og kast og det er få utgivelser som holder interessen fra topp til tå. Deeply Rooted kan høres fra begynnelse til slutt, og det er vanskelig å gå lei av albumet. Det er bare å bøye seg i støvet for legenden, som fylte 45 år niende november.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog