Søk Meny Lukk
Lukk
Av: admin Anbefalinger 29. september 2015

En gjennomgang av Tamaryns utgivelser – betagende og drømmende

Tamaryn

Tamaryn returnerer med ny betagende lydpalett.

Mitt bekjentskap med Tamaryn startet sommeren 2010, ved et lykkelig slumptreff. På leting etter ny musikk på iTunes en kveld, stoppet ørene plutselig opp på en utgivelse kalt The Waves (2010). Plata grep fatt i meg fra de første lekende, swirly gitartoner og mystiske vokal.

The Waves inneholdt nokså nedpå, stemningsfulle låter forankret innen drømmepop, shoegaze og psykedelia, men med en særegen tilnærming. Låtene var sentrert rundt en nedtonet, dyp kvinnevokal, kombinert med lag av gitartekstur som ble gitt stor plass i produksjonen (nærmest som et hovedelement ved siden av vokalen) – bass og trommer backet opp med shoegaze-rytmer. The Waves var en plate som gikk rett inn hos meg. Sporene «Love Fade», samt «Casade» med overgang til «Mild Confusion», er låter som viser hvorfor plata raskt ble en yndling hos sjangerfansen og kritikerne.

 

tamaryn (2)

tamaryn-2

 

Bak navnet Tamaryn befant New Zealand-fødte Tamaryn Brown og amerikanske Rex John Shelverton (Portraits of Past, The Audience, Vue og Bellavista) seg.

Det musikalske samarbeidet mellom de to startet da Brown og San Francisco-baserte Rex møttes i New York på begynnelsen av 2000-tallet. Brown og Shelverton fant hverandre musikalsk og begynte å dele ideer. De to besøkte hverandre på hver sin kyst før Brown bestemte seg for å flytte til San Francisco. Et par singler og en EP (Led AstrayWashed Ashore, 2008) ble utgitt før debutalbumet The Waves ble sluppet.

Neste album, Tender New Signs (2012), fulgte i spora til debuten, men gikk i retning av mer strukturerte, melodiske låter, dog uten å være bygget opp under en streng formel. Mer struktur til tross, resultatet ble et kanskje enda mer atmosfæriske, flytende album, fylt av lag med lyd. Fremdeles betagende og drømmende med gitaren sentrert i lydbildet og Browns umiskjennelige, klanginnpakkede vokal. The Waves treffer meg fortsatt sterkest, men Tender New Signs er kanskje en plate med enda mer finesse enn forgjengere – musikk til å svinne hen i.

 

 

I tiden etter denne plata var Brown involvert i andre prosjekter, blant annet samarbeidet hun med Drew McDowall (Dum Dum Girls) på musikken til en Brett Easton Ellis-regissert kortfilm/video for Dum Dum Girls «Are You Okay».

 

 

Det gledet meg å høre ryktene som gikk på nyåret om at det begynte å røre seg i Tamaryn-leiren igjen. Men nyheten om at Shelverton var ute av prosjektet var uventet, og førte med seg stor skuffelse. Hva ville skje nå? Ville Tamaryn fortsatt høres ut som Tamaryn uten Rex? Det hele kjentes utenkelig.

Browns farvel med California og tilbakevending til New York hadde ført henne inn i nye kollaborasjoner, hun gikk inn i kreativt partnerskap med Shaun Durkan (Weekend). Jorge Elbrecht (Violens, Lansing Dreiden) ble med som produsent.

Utover sommeren slapp den nye Tamaryn-konstellasjonen de første smakebitene fra det kommende tredjealbum Cranekiss» (2015). Singelen «Hands All over Me» var første slipp. Forventningene var store og forfjamselsen tilsvarende ved første gjennomhøring. En «glossy» synthpoplåt helt ulikt Tamaryns tidligere utgivelser (låta skulle vise seg ikke å være helt karakteristisk for resten av den kommende utgivelsen). Fengende, sing-a-long-aktig, men en uventet vending musikalsk.

 

 

Neste singel ut var tittelsporet «Cranekiss», en poplåt som fenget mer umiddelbart. Også på denne låten ble man overrasket, men Tamaryn-gjenkjennelsesfaktoren var større. “Cranekiss”  hadde en mindre «kald» syntetisk sound enn «Hands All over Me», en roligere, mer 80-talls drømmepop-aktig sound.

 

 

«Slowcore» fulgte så, en mørk, kjappere låt hvor Durkans tilstedeværelse kommer til syne (låta har en gjenkjennelig Weekend-sound i mine ører).

 

 

Låta «Last» var sist ut før selve releasen 28. august – en låt som klarest holder seg til 80-tallets drømmepop-uttrykk. Refrenget på denne låta, der Brown får vist spennet i sin stemme, går virkelig under huden på en. Låta sender straks tankene til Elisabeth Fraser (Cocteau Twins) og hennes nesten utenomjordiske stemme.

 

 

tamaryn cranekiss

 

Tamaryn anno 2015 går således litt lengre tilbake i tid sjangermessig enn på de foregående utgivelsene  – til 1980-tallets drømmepop og synthpop mer enn 1990-tallets shoegaze. Poporientert, men også mørk, goth-influert. Storparten av plata låter som om den kunne vært utgitt på 4AD på slutten av 1980-tallet.

“Bruddet” med Shelverton har ført til at plata har blitt mindre gitarorientert. Brown og hennes nye bandfelle beveger seg videre innen samme retning når det gjelder rikhet i lydbilde, men Cranekiss er et mer «elektronisk» album hvor det er tatt i bruk synth, trommemaskiner og samplinger. Albumet er gjennomtenkt og gjennomarbeidet, og Browns stemme blir supplert av drivende bassganger, gitarpartier, synthezisere og beats. Vokalen er fremdeles klangdekket, men vi hører likevel mer av hennes stemmeregister –  fra de dype, nesten androgyne toner til de lyse.

På tross av savnet etter Rex – Brown har tatt med seg det gode fra de foregående utgivelsene og arbeidet fram en stemningsfull plate sammen med Durkan og produsent Elbrecht, en plate som det vil bli fint å tusle inn i høstmørket sammen med.

Favorittspor hos meg akkurat nå er “Intruder (Waking You Up)”.

 

 

Saken er er tidligere publisert på  Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Tekst: Lisbeth Bjordal

 

Du kan låne musikk av utøvere som er nevnt i saka, bare søk her.

 

Sjekk også:

Dyp drømmepop fra 4AD

Coverarten på Asobi Seksu sitt album «Fluorescence» (2011) sender tankene til Cocteau Twins‘ forsegjorte platecovre

Cocteau Twins skapte noe helt særegent på 80-tallet med sine finmaskede spindelvevsgitarer spunnet rundt en forførende og forunderlig drømmeverden. Ta for eksempel en lytt på albumet «Treasure», eller singelen ”Pearly Dewdrops Drops”

For noen år siden ble Efterklang (i likhet med norske Serena Maneesh) signa på legendariske 4AD

Massive Attack er kjent for å hyre inn ypperlige kvinnelige vokalister som Elizabeth Fraser fra Cocteau Twins

Big Stars «Holocaust» er naturligvis best, men This Mortal Coil kommer mer enn hederlig ut av det

Roskilde 2013: Dead Can Dance er fortsatt relevante

The Breeders – Last Splash Reunion

Eric Green og andre kjennere går litt lengre tilbake i tid og begynner med Cocteau Twins

Det var fint å se at en fyr vi respekterer (Cocteau Twins-medlem/Bella Union-boss Simon Raymonde, red. anm.) faktisk likte låten vår

Øya 2013: Beach House – Stemningsfull drømmepop

Dråpe: Shoegazeparfymert drømmepop


Sin Fang på by:Larm – Andektig drømmepop i kirka

Young Dreams: Drømmepop anno 2012

Beach House med ny låt / I november spiller de på Sentrum Scene

De definerer seg som et drømmepopband

JJ sin tandre indie/drømmepop

Dum Dum Girls = The Jesus and Mary Chain møter The Ronettes

My Bloody Valentine – Norwegian Wood 4-0

Ride lever!

Øya 2014: Deafheaven – Styggvakker maktdemonstrasjon

Maribel er tilbake!

Svenskegaze

Asobi Seksu er oppløst, men musikken lever videre

The Telescopes: To Kill A Slow Girl Walking / Taste

Svenske I Break Horses: Albumanbefaling

by:Larm 2014: LoveLoveLove: Øredøvende heisatur av en avslutning

Dråpe: Shoegazeparfymert drømmepop

Tromsø-synth-house-shoegaze-utgivelse

2012: Et særdeles bra shoegaze-år

Den norske duoen Signal har kule ting på gang

Brillefin shoegaze av den gamle skolen


LoveLoveLove: Et aldri så lite drømmelag av et shoegazeband

Caves of Steel

Vivian Girls: Tilbakeblikk og albumanbefaling

LOVELOVELOVE sitt debutalbum

Ringo Deathstarr

Øya 2013: Bassist i Dråpe

Albumanbefaling: Dråpe – Canicular Days

Albumanbefaling: Mogwai – Hardcore Will Never Die, But You Will

Panda Riot – «Dreamgaze»

Albumanbefaling: Snøskred – Whiteout

Albumanbefaling: The Megaphonic Thrift – The Megaphonic Thrift

Dråpe – intervju

Hvilke fem album er Snøskreds største inspirasjonskilder?

Musikkvideo fra Le Corbeau / Albumanbefaling

Drømmestøy: Snøskred – We Are

The Megaphonic Thrift: Skikkelig på TUR / Fire Walk With Everyone video

Frode Johannessens (x-Popface)

The Avalanche: de beste konsertene vi har gjort!

Maribel: Ny video, nytt album og by:Larm / Anbefalinger

Simon Says No! sin turnédagbok fra Tokyo

5 album som har inspirert Violet Dream

Violet Dream: M83 og Air-vibber fra årets yngste norske debutant

Videopremiere: Popface – Little Dreamer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *