Plateanmeldelse: Bloc Party – «Hymns»

Bloc Party

Hymns (2016)

Infectious / Border Music Norway AS

2

2005s store hype Bloc Party er tilbake med nytt album med tittelen «Hymns», men ikke forvent mer av den samme rastløse, punchy attituden og de hektende rytmene, noe albumtittelen for så vidt indikerer.

Bloc Party ble raskt kåret til det fremste britiske post-punk-bandet da de slapp debutskiva «Silent Alarm» i 2005, en skive som inneholder knallåter som «Helicopter» og «Banquet». De fikk også rykte på seg for å være «smarte rockere», som leser bøker og diskuterer filosofi i turnébussen, og sitater på nettsiden og litteraturreferanser i tekstene deres ble stadig trukket fram i anmeldelser.

– Musikken vår har alltid blitt karakterisert som ganske frenetisk og anspent, men nå føler jeg vi er mer konsise og gjennomtenkte, uttalte Kele Okeke før oppfølgeren «A Weekend in the City» (2007), en skive som inneholder knallåter som «Hunting For Witches» og «The Prayer».

Den uttalelsen passer i utgangspunktet bra for«Hymns» også, for som tittelen antyder, er temaet tro og hengivenhet, men det er ikke en religiøs åpenbaring, insisterer Kele i pressemeldingen.

Bloc Party har fått to nye medlemmer, trommeslager Louise Bartl, som de oppdaget på YouTube, og bassist Justin Harris fra bandet Menomena. Sammen med Kele Okereke og Russel Lissack har de laget»Hymns», gruppas første album på fire år.

Ideen kom etter Kele så forfatteren Hanif Kureishi, som Kele har beundret siden han gikk på skolen, snakke på Southbank Centre i London. Forfatteren snakket om evangelisk kunst og hvor umoderne det har blitt. Og det traff Kele fordi den første musikken han hørte var salmer på skolen.

– Jeg begynte å tenke, hvis jeg skulle lage musikk som hadde en åndelig dimensjon, som var hellig for meg og de tingene som jeg holdt viktig, hvordan ville jeg gjøre det? (Kele i pressemeldingen).

«Hymns» viser endring mot det åndelige, og det kan være spennende med nye innfallsvinkler og nye lyder, men det elektroniske lydbildet Bloc Party presenterer er ikke noe originalt i forhold til hva som ellers rører seg innen elektronika i 2016. Dette er er altså Bloc Partys først album på fire år, og deres femte album alt i alt. Ingen av oppfølgerne til de to første albumene innehar samme punch og kreativetet, derfor har det heller ikke knyttet seg skyhøye forventninger til den nye Bloc Party-plata, men at mange har vært spent på resultatet er jo klart.

«Hymns» er ikke ikke en religiøs plate, men en plate med åndelig innhold, en plate som reflekterer alvorlige saker, for å si det slik. Bloc Party har denne gangen styrt unna den tidligere nevnte  gutsy punchen og sparkende rastløsheten, noe som nok er bevisst, dvs. målet har sikkert vært å skape  spirituell stemning som fanger lytteren. Ideen i seg selv er god, men låtene mangler den ekstra nerven og piffen (selv om noen av låtene  innehar visse kvaliteter).

Jeg  håper Bloc Party slipper seg skikkelig løs neste gang, men Kele er er ihvertfall fornøyd for tiden, og det er jo bra for han, men ikke for «Hymns».

Tekst: Victor Josefsen