Plateanmeldelse: Kari Harneshaug «We Were Closer to the End»

Artist:

Album: «We Were Closer to the End»

Plateselskap: NoForever

3

Tekst: Bent Inge Hvitstein

Kari Harneshaug har tidligere blitt kalt Trondheims svar på PJ Harvey. På hennes nye plate er det ikke så mye PJ igjen, noe som i seg selv ikke behøver å være negativt. Jeg vet ikke om det er et bevisst valg for å komme ut av skyggen til en større artist, men at hun vil gå sine egne veier kan ingen holde mot henne. Problemet synes å være at veien hun har valgt raskt gror igjen bak henne. I den forstand at det er vanskelig å følge sporene hun legger igjen; fotavtrykket er både for svakt og uten en konkret retning. Der hun tidligere har vist kraft og råskap, har hun denne gangen tonet det mer ned. Kun i små doser får vi en smakebit av det hun har vist på de to første skivene. Det må sies at hun i de øyeblikkene er en fryd å høre på, som på «For Our Love». Flere av låtene kan høres ut som et forsøk på å nærme seg en mørkere utgave av Ane Brun eller Feist, uten at jeg synes hun lykkes med det.

Flere av låtene bærer preg av noe eksperimentelt. Jeg har stor sans for artister som ønsker å fornye seg; enten det dreier seg om en musikalsk modningsprosess, eller kun et ønske om å gå i en ny retning. Harneshaug begynner også bra. En rolig og harmonisk åpningslåt («The Signs have been Telling Me») gir en behagelig og stemningsfull inngangsport til plata. Spor nummer to, tidligere nevnte «For Our Love», er en låt som går litt i fotsporene til PJ Harvey fra «Let England Shake». Snakkesynging og fine detaljer underveis gjør at denne låten skiller seg ut; platas beste og mest fengende spor. Singelen «Wild One» er også en god låt, dempet og behagelig, men allerede her synes jeg hun begynner på det som jeg mener er platas svakhet: det blir for repetitivt. Det blir vanskelig å holde på engasjementet utover på plata gjennom flere partier som ikke tilfører låtene noe, men kun fungerer som uthaling av låttiden. Til tider føles det som om jeg lytter til en jam session, som mot slutten av «When the Days Creep up on Us». Vokalstilen hennes må også nevnes. Original, ja visst, men på denne plata synes jeg det tidvis høres påtatt ut, og for noen kan den nok bli for vanskelig å akseptere.

Harneshaug får stadig rosende omtaler for sine liveopptredener, blant annet fra Trondheim Calling nylig. Det blir spennende å se om hun fremover klarer å omsette disse låtene til skarpere avtrykk fra konsertscenene. På plate synes de å mangle en god struktur som gir meg som lytter noen tråder jeg kan holde fast i. Musikk skal være vanskelig; det er sjelden et minus at det kreves noe av lytteren for å få et godt grep om nye låter. Ei god plate vokser på deg, drar deg med ned mellom tonene og gir deg nye detaljer underveis. Dessverre er dette en plate som ikke klarer å holde på nysgjerrigheten, selv etter mange og intense lyttinger. Kanskje er det jeg som er vanskelig, men jeg synes Kari Harneshaug er en bedre plateartist når hun går i fotsporene til PJ Harvey. Hun må gjerne ta noen avstikkere underveis, for på sitt beste her er hun solid. Helheten blir dessverre for ujevn og retningsløs.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog