Weezer i et nøtteskall

Weezer slapp nylig albumet Weezer (White Album), og får som forventet sprikende kritikk i pressen, fra 6.2/10 i Pitchfork og 3/5 i Mojo, til 8/10 i Spin og 4/5 i NME. Fansen er imidlertid glad og fornøyd, og jubler over nok en høydare. Sånn har det alltid vært.

Weezer (White Album)

Det er lett å glemme, men Weezer fikk faktisk en del dårlig kritikk for debutalbumet Weezer (Blue Album) i 1994, spesielt i hjemlandet USA. De ble slammet av både rockekritikere og selverklærte hipstere, og på et tidspunkt var det bare Stone Temple Pilots som fikk mer tyn i pressen. Enda verre gikk det med oppfølgeralbumet Pinkerton, som i 1996 floppet totalt kommersielt, og ble kåret til årets tredje dårligste album av Rolling Stone.

Enden på visa var at bassist Matt Sharp sluttet, vokalist Rivers Cuomo endte opp i en dyp depresjon og trakk seg tilbake fra musikerlivet i 5 år. Han studerte riktignok på Harvard i mellomtiden, skrev et par selvutleverende essays om kjendishysteriet, og om hvordan livet som rockestjerne og seksuelle muligheter til slutt endte opp i et selvpålagt sølibat i to år.

I ettertid har imidlertid både debutalbumet, og ikke minst Pinkerton, fått klassikerstatus, sistnevnte fikk sågar karakteren 10/10 i Pitchfork ved gjenutgivelsen i 2010. Enkelte andre mener de aldri har greid å følge opp suksessen siden mesterverket fra 1996.

Weezer lager musikk innenfor powerpop-sjangeren, hvor andre kjente eksempler fra samme periode er The Posies, Teenage Fanclub, The New Pornographers, og I Was A King, Hiawata! og Sweden her hjemme. Historisk sett kan vi kan spore begrepet helt tilbake til 60-tallet hvor Pete Townshend fra The Who forsøkte å beskrive hva slags type musikk de spilte, men betegnelsen skøyt først fart på 70-tallet, med Big Star, Badfinger, Raspberries og Cheap Trick som noen av de største leverandørene.

Av en eller annen grunn er Weezer et band mange elsker å hate. Det er for så vidt en del av dem i pophistorien, men det er fascinerende å se hvordan langt enkelte er villige til å gå i dette tilfellet. I 2010 forsøkte f.eks. en viss James Burns å samle inn 10 millioner som han ville donere til gruppa for å få dem til å slutte. Han hadde i utgangspunktet ikke lyttet så mye på dem, men mente bestemt at det ville bli en bedre verden uten Weezer. Han fikk visstnok bare inn 185 dollar, men det sier noe om engasjementet.

Journalist Stephen Deusner fra Salon.com hevdet på sin side i fjor at Weezer på et tidspunkt må ha bestemt seg for å være verdens verste band, siden de kontinuerlig lager så dårlig musikk. Eller: «God damn, Weezer, have some respect for yourselves. Your name was Jonas.«, som Alexander Haro fra The Inertia så ubehøvlet uttalte i 2010.

Pitchfork tar kaka. I 2005 nådde låten «Beverly Hills» en 10. plass på Billboardlistene. Godt hjulpet av videoen som var spilt inn på Playboy-kongen Hugh Hefners Hollywood Mansion, vel og merke. Moder-albumet Make Believe (2005) fikk derimot karakteren 0.4 av nettstedet. o.4 av 10 mulige! Albumet er absolutt ikke blant de beste, men langt i fra så dårlig at det fortjener en gigantisk kalkunstatus. Det grenser til det useriøse, eller ville bare journalist Rob Mitchum bruse litt med fjærene? Hip priest!

Det er unektelig mange surmaga reaksjoner på gruppa der ute, men de er dessverre inne på noe også. Det er alltid vanskelig å finne opp kruttet på nytt innenfor en predefinert formel. Man har på forhånd visse forventninger til hva man skal få servert, men også et ønske om en viss grad av fornyelse. Bare ikke for mye selvsagt, noe «Can’t Stop Partying» og «Love Is the Answer» fra Raditude (2009) er et godt eksempel på, med henholdsvis rapping og hinduistisk sang. Samtidig drømmer jeg om at de nok en gang skal greie kunststykket å lage en ny «Buddy Holly» eller en ny «Getchoo». Eller hva med en like vakker og fengende låt som «Islands In the Sun»?, for å nevne noen favoritter fra de tre første albumene. Det hadde vært noe.

Weezer er ikke alene om det, men de er et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være å spille sjangerock. Jeg skjønner at Rivers Cuomo ikke kan eller for den slags skyld ikke ønsker å lage en ny «Buddy Holly» hver gang. «Oh, if you think I need approval from the faceless throng/Oh, that’s were you’re wrong/So wrong«, som Cuomo så treffende synger på «I’ve Had It Up to Here» fra albumet Everything Will Be Alright in the End (2014).

Uansett hvor fengende enkelte mener «California Kids» fra det nye albumet er, tilfører den ikke noe ekstra. Det er den samme gitarlyden, den samme ohhh- koringen, og den samme powerpop-dynamikken i vers og refreng vi har hørt så mange ganger før. Og nettopp dette er Weezer største problem, har du fulgt dem fra begynnelsen av har du i stor grad hørt den samme sangen mange, mange ganger tidligere, bare i mye bedre versjoner!

Skulle for øvrig årets album være første gang du hører gruppa, vil du mest sannsynlig bli riktig så glad over de catchy gitarriffene og den hyper vennlige allsang-faktoren. Ingen skam i det, men personlig skulle jeg ønske at de snart smelte til for alvor og vippet meg av pinnen igjen.