Av: larsjunge Intervjuer 26. april 2016

Min platesamling: Bård Torgersen

Denne gang er det forfatter/musiker Bård Torgersen som forteller om platesamlingen sin.

Foto: Privat

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– Hvis det hadde eksistert pinlig musikk, skulle jeg gjerne hatt en samling. Men jeg har veldig mye annet.

2. Hva var ditt første «kognitive» platekjøp?

– Jeg kjøper ikke musikk kognitivt, men basert på følelser og veldig ofte innfall. Men jeg husker første gangen jeg hadde penger til bare en skive. Jeg var elleve og måtte velge mellom Thin Lizzy og ELO, det var hardt. Tøffhet mot sukker og popemosjoner. Det ble det siste.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– Musikk var innfallsporten til alt som betydde noe, det var ikke bare en skive. Det var alle de tingene musikk samlet kunne utrykke, som ble en besettelse. Fra pornokassettene til bladet Cocktail, til skillingsviser som bestemor hørte på, til Supertramp, til når jeg hørte den første punken, som IKKE var Sex Pistols, et band jeg ikke kunne eller kan fordra. Eller låta «Seasons in the Sun», som jeg hørte første gang da jeg var sju åtte år gammel, og mamma fortalte at den handlet om en som skulle dø, som sa farvel. Da holdt det på å gå rundt for meg. Det var sjokkerende, det syntes jeg virkelig var fantastisk. Musikk, både det å høre på musikk, og å lage musikk, har alltid vært en flukt. Sett på en skive med et visst temperament og hele rommet forandrer karakter. Og jeg synes det er fett at musikken er usynelig. Hvor sykt er ikke det?

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – i samlingen din?

– Det skifter hele tiden. Det er derfor jeg fortsetter å høre på musikk, for å finne den ene nye skiva, som også kan være gammel, som er et stort kick, som kan vare noen måneder, aller helst et helt år, og som aller helst skal dukke opp tidlig vår og bære gjennom hele sommeren. Den må kunne spilles i bilen minst to hundre ganger. Ellers er den ikke verdt noen ting.

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Jeg samler ikke på frimerker.

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos? Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– Etter sjanger, men det blir bare rot. Mye i stua, og på badet, og i kjelleren, og i bilen.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Det er nok med en brent CD med Carabao et køntrirockband fra Thailand, med sangen «Made in Thailand», spilt inn etter hverandre, igjen og igjen.

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag? Strømming, vinyl, CD.

– Nå er det strømming. Før var det CD. Før det kassett. Det som er lettest å få med seg ut.

9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– «Angel Station» av Manfred Mann, eller «Dark Side of the Moon». Hørte på begge da jeg var 12 eller 13. Rett før det smalt i livet mitt. De platene varslet om alt som skulle komme.

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig)

– Nå skal jeg være skikkelig gammel. Tre av låtene til…, Nei! Jeg vil ikke si noe, det har jeg ikke lyst til. Hate? Veldig sterkt ord. Det er ikke noe musikk jeg kan si det om. Det går ikke. Men det er mye musikk jeg ikke får noe ut av. Veldig mye. Så da gidder jeg ikke høre på det.

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Dr. Dre – The Chronic. Dead Kennedys – Fresh Fruit for Rotten Vegetables. Salmer og Sanger Vi Gjerne Hiver – Prima Vera.

12. Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?
– Jeg velger et hundreår. 2200-tallet i Tyskland. Landet må få et gigantisk musikalsk comeback.

13. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band- og hvorfor?

– De fleste band som får veldig mye oppmerksomhet er vel for oppskrytte? Undervurdert? Hootenanny Singers, en slags forløper til Abba. Og Godley & Creme, utbryterne fra 10cc. De gjorde noen helt fantastiske ting. De er som Lennon/McCartney. Hvis Lennon/McCartney hadde hatt peiling på musikk, altså drevet med andre ting en åpenbare harmoniseringer som alle MÅ like. Når vi er inne på Beatles. George Harrison var best. Og selvfølgelig orkester-George. Jo, og en ting til om Beatles. Wings var bedre, Paul uten John. «Venus and Mars»-albumet til Wings – det begynner å nærme seg Godley & Creme. Og så en enda en ting. På «Double Fantasy»-albumet til John , er alle låtene til Yoko Ono mye bedre enn låtene hans. Særlig demoversjonene som ble utgitt senere. Det er slemme saker. Oppsummert: Jeg trekker tilbake det med George og George. Yoko var best i Beatles. En større kunstner en noen av dem. Paul er ufyselig som offisiell person, men gjorde bra ting med Wings.
Unnskyld. Hva sa jeg nå? Beklager. Dette skulle jo ikke handle om Beatles, men Godley & Creme. Konseptalbumet deres «Consequnces». En trippel LP, som kom ut i en fet boks, med en tykk illustrert bok. Det er virkelig en reise. Det er sommerfuglteorien iscenesatt med lyd, tekst og bilder. Det er historien om Mr. Peppermint som sitter og spiller klaver mens verden går amok. Det er fortellingen om å ha et stort hull i taket. Det er havet som blir symfonisk. Det er en ode til arbeidere som må stå opp tidlig. Det er absurdisme for arenaer. Det handler om å tørre å tenke i breeedformat. Det handler om å presse et plateselskap til å gi ut noe som må gå med tap. Det er prosjektet til to visjonære. Det er fullbyrdelsen av å lage fullstendig gigantomanisk POP.

14. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Jeg ble kastet ut fra Red Hot Chili Peppers på Sardines i 1988 fordi jeg heiv innholdet av en øl rett i bassen til Flea (siktet lenger opp!).

15. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Så godt at du spør om det. Begge deler. Det er jo kjernefunksjonene til musikk. Komme i nye tilstander, eller forsterke de du er i.

16. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Synes det skjer hele tiden. Leser at det eller det skal være så og så fantastisk, og så er det IKKE det. Altså, f. eks., er Grieg egentlig noe å samle på? Bortsett fra kanskje et par komposisjoner. Og kall meg gjerne prippen her, men Stravinskijs Vårofferet, seriøst? Da vil jeg mye heller høre Kurt Schwitters Ursonate. Eller innspillingene til naivisten og primitivisten Dieter Rot. Alle med kjærlighet til musikk og eventyr skulle valfartet til Tyskland og Berlin i 2015 og sett utstillingen som oppsummerte hele hans musikalske virke. Rom etter rom fylt med selvspillende instrumenter, og andre interaktive konstruksjoner. Jeg sa jo tidligere at det er så fett at lyden er usynlig, men jeg må si at det er en opplevelse å oppleve arbeidene til et menneske som har dedikert en hel karriere med å også gi lyden en visuell form. Dieter Rot var en forsker, ”an amateur who can say something to musicians on the subject of music, non-music, not-yet-music, no-longer-music and so on, from which musicians can perhaps learn to ‘speak’ musically, to make something out of nothing, to turn something into something different, something personal, in this case something Dieter-Roth-ish.” Det er godt at han ble løftet fram igjen, at det er noen som sørger for at arbeidene hans ikke forsvinner. Det er en av de tingene som gjør at jeg fremdeles har tro på oss mennesker, at noen tar seg bryet med å konservere ting som for det store flertallet framstår som skrot.

17. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

– Sykt mange gamle skiver jeg gjerne skulle hatt. Det er en butikk i Bangkok, som har hauger av skiver fra den regionen, helt fantastisk vakker musikk. Men skivene er så sykt dyre. Veldig lite av disse tingene er digitalisert. Synd. Eller kanskje ikke. Tygg tygg.

18. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– Den første skiva til Mayhem. Kjøpte den på salg for rundt sytti kroner rett etter at den kom. Er vel verdt 20 000 nå. Satser på samme prosentvise økning fram til jeg blir pensjonist.

19. Hva setter du på søndag formiddag?

– Ingen ting.

20. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– Den siste til Heyerdahl. På blokka. Jo, «Passio di Veneredi Santo», en barokk pasjon av Carlo Sturla. Komponert for og framført av et rent kvinnekor. Har hørt litt. Det er en intens affære. Hm. Så blir det vel å snoke rundt på nettet, bli dratt rundt av assosieringer til jeg lander på noe som er så sterkt at jeg ikke vil bli dratt lenger bort.

21. Hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– Hodetelefonene jeg har nå er Bose, har hatt de i mange år, veldig god lyd. Har tapet på putene med gaffatape. De skal jeg ha på meg når jeg dør. Har et par ok høytalere og platespiller på badet. Det beste stedet i huset å høre på musikk.

22. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Det er ikke et sted. Jeg starter i et punkt på en side, og så klikker jeg meg videre og videre og videre. Et sekund i Tokyo, neste i Chicago, så et hopp hundre år tilbake til Frankrike, og sånn går nå timene. Og jeg er venn med Martin Bjørnersen på Facebook, så jeg scroller mye innom veggen hans. Og er ofte innom her: http://www.zudrangmarecords.com, nettsiden til platesjappa i Bangkok.
Og her: https://www.youtube.com/channel/UCdmNJsuJRK5Y-1yjt_W4JZg
Og her: http://www.ubu.com/sound/

bardtorgersen
Her er Torgersen og hans musikalske guide i Bangkok.