Prince lever!

Tekst: Jorun I. Husdal

Jeg følte først på en stor hulhet. Et tomrom som gikk fra hjertet og ned i magen.
Jeg fikk beskjeden over telefon. Venninna mi, som jeg hadde vært på konserten i Spektrum i 2011 sammen med, ringte meg. Jeg hørte ordene, men jeg klarte ikke å sette dem sammen til en mening som sank inn. Jeg hadde enda ikke vært i nærheten av noe internett denne kvelden. Men det var som forventet: nettaviser og sosiale medier var fylt opp av sørgelige elegier og triste statuser, og etter hvert de forventede spekulasjonene om dødsfallet. Og etter å ha skrollet og klikket i noe som føltes som en evighet, kjente jeg derimot bare på en metthet. En kvalme, nærmest, av all denne dødeligheten. Død, død, død.
For hvordan kan det i det hele tatt bli mer naturstridig enn at en mann så levende som Prince bare går hen og slutter å leve?

Men så er det liksom ikke helt sant likevel. Borte er han jo ikke. Han har satt et avtrykk i verden mange ganger større enn sine 157 cm på sokkelesten, og på den måten fortsetter han å være akkurat det han viste oss som i år etter år så i hans retning.
Ikke bare var han en feiret og uredd musiker, mange ganger kåret til en av verdens beste gitarister, så produktiv at det nærmest slo gnister ut av den fantastiske skallen hans. Men han var også benådet med en kledelig arroganse som alltid holdt han litt på avstand til oss vanlige dødelige. Han var larger than life, han var kulere enn de fleste av oss, og han visste det selv. Dette må ha gitt ham en stor frihet.
Mens han, øyensynlig uten store anstrengelser, klemte ut den ene klokkerene hiten etter den andre i nesten fire tiår, tok han seg også friheten til å kaste seg ut i halsbrekkende prosjekter, og produserte ting som mildt sagt fikk folk til å klø seg i hodet. Låta “Orgasm” fra den underlige skiva er et betimelig eksempel på det. Samtidig brukte han tre år på utgivelsen, og ga antagelig en god dag i hva jeg eller andre mente, så lenge han fikk realisert prosjektet sitt.
Han spilte inn tre filmer, hvorav to kvalifiserer til utstrakt putespising, og han gjorde det hele med hodet hevet. Og gjerne litt på skakke. Med et løftet bryn, og et fornøyd smil krummende i munnviken. Fordi han kunne.

Han fikk ukomfortable raringer i vekst, meg inkludert, til å tro på at det gikk an å være akkurat den du ville være, stå i det, og gi fingeren til alle som prøvde å fortelle deg noe annet. Og alt det han var, hele pakka av sassyness, sexyness og en musikalitet forbi en hver fatteevne, det lever videre. Det gjør faktisk det. Enn hvor banalt det høres ut.
Musikken han sendte ut i verden blir ikke uthult, den blekner ikke, den er sjelden trist, og den får en stivbeint, halvgammel rocker som meg, som holdt Prince som sitt største pop-alibi, til å nøkke kroppen ut av sofaen og svinge armene i været – som før forrige torsdag, og en hver torsdag og hvilken som helst dag fremover.
For om jeg skal forsøke meg på å anta noe slags dødsønske fra den funky lille prinsen selv, våger jeg å tro at det var det han ville. Prøv det selv: Finn frem Diamonds and Pearls, sett på “Cream” og bli ufin på dansegulvet!