Lars Lundevall: Svette smil og varme mennesker i gul sone
Tekst & foto: Lars Junge
Hovedbiblioteket, onsdag 1. juni. klokken 13.30. Det er varmt som f… på biblioteket,
og det er ingenting som minner om luftkondisjonering her. Ute er det årets til nå varmeste dag. 27 grader på termometeret. På grunn av heten i lokalet har vi begge en film av svette i ansiktene. Han har på seg en grønn Teenage Fanclub t-skjorte, noe som gir meg en umiddelbar icebreaker:
– Grand Prix er for meg høydepunktet i discografien deres, slenger jeg eplekjekt ut, vel vitende om at det er et opplagt og kanskje litt kjedelig valg. De mest seriøse fansene går kanskje for “Thirteen”. “Grand Prix” er muligens det glatteste albumet de skotske 90-talls-heltene har gitt ut, men for meg er det en eviggrønn plate som jeg har hørt på i tyve år og som jeg aldri blir lei. Jeg vet ikke om Lundevall bare er diplomatisk anlagt, men han var i alle fall langt på vei enig at det er det albumet Teenage Fanclub virkelig spikrer soundet sitt på, og at platen er proppfull av singler.
Apropos singler så har deLillos nettopp sluppet en feiende flott ny en, “Aldri Epleslang”, og det er litt derfor Lundevall er innom.
Du er oppvokst i Oslo?
– Jo, er jo det. Majorstuaområdet. Gikk mye på Deichman i Industrigata da det lå der. Dette var på tidlig 80-tall. Jeg gikk der en gang i måneden og lånte rundt ti bøker i måneden. Jeg savner den gamle filialen i Industrigata, ikke helt den samme sjarmen i den nye filialen.
Har du benyttet deg mye av Deichmanske bibliotek opp gjennom årene?
– Jeg har alltid brukt biblioteket, men da i perioder. Av og til kan man glemme at biblioteket er der. Man kjøper gjerne bøker selv, paperbacks når man er ute og reiser. Men selvsagt, det blir jo aldri det samme som dette her, sier han og peker ned på hylla med musikkbiografier. Hylle opp og hylle ned med store og små artister. Mye av det som står her er jo vanskelig å få tak i på egen hånd. Det er jo gjerne gitt ut i små opplag på små forlag, så om man ikke griper sjansen i det korte øyeblikket hvor boken er tilgjengelig er det umulig å få tak i den.
Er det noen minner/episoder/traumer i biblioteket som stikker seg ut?
– Altså, det var jo ingenting direkte traumatisk, men jeg husker jo godt at man måtte være stille. At man fikk streng beskjed av sure gamle damer. Det var alltid damer, kan ikke huske at det jobbet menn der, og damene var alltid veldig gamle, mye eldre enn besteforeldrene våre. Vi var kanskje 12-13 på den tida. Grudde oss litt til å bli tilsnakket av disse damene, som ofte sto og tittet rundt hjørnet på oss, for å se om vi gjorde noe vi ikke skulle gjort.
Spesielle bøker?
– Jeg husker godt overgangen fra barn/ungdom til voksenavdelingen. Noe av det første jeg leste da var disse Jon Michelet-bøkene om Thygesen. Sandemose, «En flyktning krysser sitt spor», Bjørnebo – før han ble pensum på videregående. I tillegg oppdaget jeg Tor Åge Bringsværd, særlig «Den som har begge beina på jorda står stille». Men vi leste også mye norsk 50/60-talls litteratur. Det føltes eksotisk og veldig gammelt, selv om det ikke var så lenge siden. Jeg leste også alle Stompa-bøkene, selv om de kjentes ganske gamle allerede den gangen, på tidlig 80-tall. Det lages mye mer spennende ting for barn og unge nå enn den gang. Det var nok kanskje derfor vi begynte med musikk. Om man kjedet seg satte man på en plate. Nå har alle hele filmhistorien tilgjengelig i lomma. Alle plater som noen gang er laget, i lomma.
Plater?
– Jeg kan egentlig ikke huske å ha lånt plater på Deichman. I alle fall ikke oppe på Majorstua. Usikker på om de lånte ut. Man måtte nok ned på Hovedfilialen, og det fikk ikke vi lov til på egen hånd, den gang. Jeg husker at det var veldig kult å bli med ned hit og titte på alle platene.
Purringer/Inkassovarsel? For hvilke objekt?
Da jeg flytta hjemmefra i 18-19 års alderen flytta jeg til en helt annen del av byen og levde i en mer frika tilværelse i noen år. I flyttelasset ble det med noen biblioteksbøker som forsvant i en periode. Fikk noen purringer og det var veldig pinlig. Mener jeg leverte bøkene inn under en sånn amnestiordning de hadde den gang. Ikke helt sikker på hvilke bøker det var, men det kan godt ha vært noe John le Carré og sikkert også noe sånn tyggegummikrim jeg likte på den tiden.
Den nye singelen, “Aldri Epleslang”, har en tydelig oppvekstmelankoli ved seg. At dagens unge bare er inne og spiller data i stedet for å gå på slang eller ringe på og stikke av?
– Altså, da vi vokste opp var det jo ikke noe på TV. Det var kun NRK. Så det ble kanskje en halvtime her og en halvtime der. Det var liksom lite spennende på TV den gang , men det skal jo sies at jeg satt mye inne og leste og spilte gitar da, hehe!
Apropos tidens melodi, kjøper dere i bandet mye plater eller strømmer dere for det meste?
– Alle i bandet strømmer vel, tror jeg. Det er jo fordeler med det også. Det er noe fint med det. Men når det er sagt har alle i bandet også platespiller, og noen av gutta har MYE plater. Når man liksom liker en artist føler man gjerne at man MÅ ha alt, ikke sant. Man liker å sitte der og trekke ut heftet med tekster, sjekke hvem som spilte bass på låt nummer to for eksempel. Det blir veldig pirkete på en mobiltelefon, i tillegg til at det ikke er så vanlig med digitale cover. Hvorfor er det sånn lurer jeg på?
Musikere generelt er jo ofte veldig opptatt av utstyr, gitarer, mikrofoner og forsterkere fra gitte epoker osv. Er du også interessert i utstyr, eller er du mer pragmatisk anlagt?
– Det ironiske oppi det er jo at de samme musikerne gjerne ikke er så opptatt av eget stereoanlegg, altså muligheten til gjenskape gromlyden av egne (og andres) innspillinger.
Har du et heftig anlegg hjemme som du stadig oppgraderer, eller er du en av dem?
– Altså, vi er opptatt av lyd, og jeg må innrømme at jeg er altfor glad i gamle gitarer og forsterkere og kule dingser fra alle tider! Og godt utstyr er jo veldig viktig når man spiller inn. Det skal låte bra liksom, men alt er ikke hundre prosent analogt innspilt, selv om det kunne vært moro. I fjor ga vi ut en singel, “Tusen Takk”, i forbindelse med 30-årsjubileet der alt var gjort analogt. Spilt inn på bånd med Jørn Christensen, som var den første produsenten deLillos arbeidet med. Det var en veldig fin opplevelse. Hadde vært fint å spilt inn en hel plate på den måten. Men for å si det sånn, jeg har aldri sagt at jeg ikke kan høre på den og den plata fordi stereoanlegget jeg hadde for hånd ikke var godt nok. Mange sanger låter jo kjempefint på en liten bærbar radio.
Noen norske oppkomlinger de senere årene som har overrasket deg både musikalsk og tekstmessig?
– I en lang periode var det lite bra blant de som sang på norsk, men så skjedde det noe. De siste fem-ti årene har det på en måte løsnet litt. Før var det bare de som sang på engelsk som lagde noe kul musikk. Bjella, han har jo varmet opp for oss. Han er veldig bra. Knallgode tekster også. I det siste har jeg hørt en del på Erlend Ropstad. Og Daniel Kvammen. Jævlig bra. Veldig fine tekster på dem også. Også har du jo selvsagt disse fra Bergen. John Olav Nilsen & Gjengen. Fjorden Baby! også. De har jo noen singler som er helt utrolig bra. Platene er gjerne noe varierte, men de har alltid noen enkeltlåter man kan høre igjen og igjen. De siste par årene har jo til og med flere artister som sang på engelsk innsett at det funker på norsk også, f.eks. Morten Abel og Bertine Zetlitz – kanskje et tegn på at det har gått litt for langt den andre veien? Musikkprogrammet “Hver gang vi møtes” har vært en slags øyeåpner for mange artister som tror at de kan prøve å redde karrieren ved å lage en norskspråklig skive.
Nytt plateselskap. Fortell litt om det? Revitaliserende?
– De store plateselskapene er ikke lenger interessert i å gi ut album. Det handler kun om å pumpe ut singler. Flest mulig i året og håpe at en av dem blir en hit og havner på playlistene til folk. Han vi jobbet med i Warner hoppet av og ville starte sitt eget selskap etter en gammel modell, med fokus på albumet. Det ville vi være med på. Ting skifter fort i platebransjen, men man kan ikke klage på at tidene endrer seg. Men samtidig må jeg si at det sjelden blir feil å fortsette å gjøre det det man liker. Drabant er et plateselskap der kjærligheten til musikk står i førersetet.
Hvordan var det å jobbe med Martin Horntvedt? Det ble ikke foreslått noen crazy jazzarrangement dere høflig måtte takke nei til?
– Hehe, nei, men det er veldig gøy å jobbe med Martin. Han er jo en veldig kul, litt crazy
type. Uredd, utforskende og ekstremt musikalsk. Ivrig på å prøve ut nye ting, og det er jo gøy. Den nye plata blir altså ikke jazz, mer en slags kreativ form for popmusikk, kanskje.
Byrds og Wilco
Litt av opplegget med å invitere musikere ned på gul sone er å snakke om musikk, film og litteratur, de skal liksom plukke seg ut noen objekt fra Deichmans samling og snakke litt om dem. Lundevall gikk for en murstein om The Byrds, en ny biografi om Robert Wyatt. Et bokssett av Wilco, et band han er stor fan av. Vi er begge enige om at dokumentaren «I Am Trying to Break Your Heart: a film about Wilco» kanskje er den beste musikkdokumentaren som noen gang er laget, ved siden av «Some Kind of Monster», Metallica-dokumentaren om da de går opp i limingen. Han tørker pannebrasken med håndbaken og poserer pliktro med sine utvalgte bøker som den hyggelige mannen han er.
Intervjuer i Musikkavdelingen/Gul Sone
Mira Craig på jakt etter en ny hit
Sjekk også:
Bokanbefaling: deLillos – Komplett
Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap
