Av: larsjunge Anmeldelser 16. juni 2016

Plateanmeldelse: Girl – «Sea And Dirt»

Artist: Girl

Låt: «Sea And Dirt» (2016)

Plateselskap: Vilje Recordings

Man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å kalle bandet sitt for GIRL. Fort gjort å drukne på internett. Lykke til med å søke det opp! De kommer nesten opp der med The The og The Music. Uansett, i går anmeldte vi Oslo-bandet GIRLS feiende flotte singel, Earthly Habits. Nå er platen her, og heldigvis byr de på mer av det samme uten å kødde for mye med oppskriften. Oppskriften består da hovedsaklig av gitar og mann/kvinnevokal. De synger dobbelt på alle sporene. Det er ikke slik at hun synger på et par kutt, mens han synger på de resterende, eller at de «svarer» på hverandre i sang. Merkelig nok så funker det hele i all sin sparsommelighet. Less is more og alt det der. Av og til er det deilig å bare gjøre det helt enkelt og ikke lesse på med lyd. Det krever dog sin gitarist å holde det interessant med bare én gitar gjennom en hel plate – og det presterer piskede meg Christian Winther. Han er fra Ålesund, så det er nok der sparsommeligheten kommer fra. Soundet på stålstrengeren bør også nevnes. Chorus-porsjoneringen er perfekt. Vanlig kassegitar kan som kjent høres dødsens kjedelig ut dersom lyden er skrudd feil. Her lukter det litt Thurston Moore av soundet. Det cleant men røft. Helt riktig. Her er det Kyrre Laastads kyndige øre og fingre som kommer inn i bildet. Kyrre er trommis i Snøskred, som gav ut en av de best produserte platene i Norge tidligere i år. Laastad må ha plukket opp noen produksjonstekniske knep fra Snøskreds bandleder, Karl Klaseie, som skrudde lyden på Snøskreds «Empty House». Medsammensvorne Ina Sagstuen skal selvsagt også ha for sin vokale innsats. Melodilinjene deres er glitrende, og det må de jo også være i dette minimalistiske uttrykket.
Andre har også bidratt med små innspill på platen. 40 sekund rytmeegg på en låt her. To finger-piano der, osv. Kunsten å begrense seg er ikke alle forunt, og som regel når man prøver seg ender man ofte opp med å levere noe som høres mangelfullt ut. Det gjør altså ikke GIRL, stort sett. Om man skal trekke for noe så må det være at uttrykket blir noe likt over en hel plate. Det er små variasjoner i alle låtene, men summa summarum blir likevel noe ensartet.