Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 5. juli 2016

Grant Hart (Hüsker Dü) er død

Variety har fått melding om at Grant Hart, mest kjent som trommeslager i Hüsker Dü, er død (RIP). Dette er fremdeles ubekreftet, men nyheten ser ut til å spre seg via sosiale medier. Han ble 56 år og hadde kjempet mot kreft. For tre timer siden postet den offisielle Husker Du Facebook-siden et bilde av Grant uten teksting.

 Tekst: Stian Bjørnsson Hope

Bob Mould fra Hüsker Dü har med rette gjort seg bemerket etter at gruppa ble oppløst i 1987, både som soloartist og bandleder i Sugar på midten av 90-tallet. Han står riktignok bak et par slappe utgivelser underveis, men har siden 2009 levert 4 sterke album, med Patch the Sky som det siste glitrende bidraget i 2016.

Hans tidligere bror i ånden derimot, Grant Hart, har det vært lite snakk om siden gruppa imploderte. Han blir for det meste bare nevnt som hovedårsaken til at Hüsker Dü gikk i knas, der et heftig heroinmisbruk ofte blir oppgitt som grunnen. Noe Mould ikke legger skjul på i selvbiografien See a Little Light fra 2011. Hart var til gjengjeld ikke like hissig på å forsvare seg seg, men som med alle bitre bandkonflikter er det alltid to sider, og det har blitt nevnt flere ganger at Mould var fast bestemt på at det var han som var frontmann og sjef: «Point blank, Mould told me when we were working on Warehouse, «We’re not going to finish this song and this song because that would make the album equal: ten songs Bob, ten songs Grant. And that is never going to happen in this band». Resultat: 11 til Mould, 9 til Hart.

Bob Mould fikk jevnt over god kritikk for solodebuten Workbook i 1989, mens Grant Harts debut Intolerance fra samme år druknet i forhold, eller den kom knapt til overflaten en gang. Sett i ettertid kan man dog hevde at Harts album er hakket kvassere og mer interessant. Mens Moulds Workbook består av mange lange låter, bare 2 av 11 låter er under 4 minutter, og de fleste med et ensformig halvakustisk tilsnitt (meningene er delte om dette, bare så det er klart, journ.anm.), er Harts album en mer variert affære. Han spiller på flere stilarter og viser med et habilt gitarspill og keyboard at han kan mer enn bare traktere trommesettet. Et skammelig undervurdert album som vokser for hver gang.

Grant fulgte opp Intolerance med bandprosjektet Nova Mob senere i 1989, nok et trioformat, men med Hart på gitar denne gang. Gruppa spilte flere ganger i Norge og fikk en moderat suksess med det supre konseptalbumet The Last Days of Pompeii i 1991. (Sjekk ut «Lavender & Grey», en klar topp-ti låt!). Ecco Homo fra 1996 var opprinnelig tenkt som et konsertopptak for Nova Mob, men gruppa ble oppløst like før konsertdatoen, så Grant ga det ut som et akustisk livealbum under eget navn i stedet for. Han hadde imidlertid mer å by på, og etter noen år med stillhet kom han tilbake med det kriminelt oversette Good News for Modern Man i 1999. Så ble det stille i ti år.

Grant Hart brukte mye av det neste decenniumet på å bli rusfri, men hadde en liten gjesteopptreden på piano/farfisa på Patti Smiths Gung Ho i 2000. Ellers blåste det friskt i Hüsker Dü-fanskaren når Hart og Mould spilte sammen på et veldedighetsarrangement i 2004, men alle rykter og forhåpninger ble raskt lagt død i 2013: «I don’t think anybody in Hüsker needs it. It’s not going to enhance our reputation. And I think it says a lot to be the band that doesn’t take the candy from the dish». Grant Hart.

I 2009 begynte det endelig å skje ting igjen. Grant Hart hadde vært inn og ut av ulike studioer de siste årene, godt hjulpet av medlemmer fra Godspeed You! Black Emperor! og Silver Mt. Zion, og i oktober slapp han omsider Hot Wax. Albumet bærer preg av sporadisk tilblivelse, og hadde nok hatt godt av en mer helhetlig innspillingsperiode. Pluss et ordentlig plateselskap i ryggen! Ellers er det lite å si på låtmateriale. Han tangerer til og med Elton John på «Schoolbuses Are for Children», og da mener jeg på en god popaktig måte.

Det gikk heldigvis ikke ti år til før vi fikk neste plate. Hart ga ut The Argument i 2013, et konseptalbum inspirert av Lost Paradise, en upublisert novelle av William S. Burroughs, og det episke diktet Paradise Lost av John Milton. The Argument er et ambisiøst prosjekt som omhandler Lucifers utkastelse fra himmelen, og i siste konsekvens menneskets undergang. Hart spiller det meste selv og blander, 60-talls pop, prog, 30-talls jazzgitar, rockabilly, post-rock og indiepop elegant sammen. Han ligger farlig nær David Bowie i vokalen innimellom, men jeg ser det heller som en hyllest enn en rip-off. Albumet fikk jevnt over god kritikk i utenlandsk presse, ofte 8/10 mulige poeng, noe som er lett å være enig i. Morten Ståle Nilsen i VG ga plata en 3’er derimot, mest pga. at det var for likt Bowie. Forstå det den som kan.

Jeg ble alltid ekstra gira når Harts låter dukket opp på Hüskers-albumene. Ikke misforstå, jeg er stor fan av Bob Mould, men jeg mener bestemt at Hart står bak noen av de beste låtene i hele Hüsker Dü-katalogen. Han fikk tydeligvis ikke sjansen til å ta med like mange på platene (frem til Warehouse var det som oftest 3-4 låter per album), men hvis en ser på låtene hans samlet sett er det ikke mange under pari. Ok, «The Baby Song» (Flip Your Wig, 1985) er ikke noe mesterverk, men han skal ha for humoren. Ellers liker jeg bedre måten Hart synger på, i kontrast til Moulds evige primalskrik har han en fascinerende blanding av vill desperasjon, finstemt popharmoni og sårbar smerte i vokalen, hør f.eks. på The Girl Who Lives on Heaven Hill, Books About UFOs, No Promise Have I Made og She Floated Away, det er variert, det er vellydende og det er vakkert.

Det er interessant å tenke på hva som hadde skjedd hvis Mould hadde sluppet til Grant oftere, og ikke kjørt en så diktatorisk stil bare fordi han hadde en gitar rundt halsen. For avhengig av hvem man spør, er det to ulike svar, ifølge Mould fikk Hart sparken pga. dopmisbruk, og ifølge Hart sluttet han pga. artistiske uenigheter, eller som han selv sa: «Well, I can safely say I was certainly not the biggest drug abuser in the band. But what’s the point? The cow can’t scratch off its brand, you know?»

Uansett årsak er Grant Harts prestasjoner sterkt undervurdert, og det er på tide med oppreisning.