Vinylplatas revansj?
Vinylen er kommet tilbake. Dette har stått å lese i aviser og på nettsteder de siste årene. I de største byene, der platebutikk etter platebutikk ble nedlagt på 1990-tallet, har nye butikker som spesialiserer seg på vinyl åpnet. Folk snakker om den deilige, analoge lyden på vinylplatene, folk har bilder av vinylplater på veskene sine, på T-skjortene sine, man kan kjøpe svindyre rammer for å henge vinylplater på veggene sine. Det finnes utallige nettsider og bøker som hyller eller gjør narr av platecover.
Rundt lunsjbordet på jobb mumles det om at man kanskje burde hentet platespilleren ned fra loftet. Hvis man ikke skal kjøpe en ny. De har til og med begynt å selge billige platespillere på Clas Ohlson! Og i interiørkatalogene ser man gjerne stylede hjem der en platespiller står diskret i bakgrunnen, med et par velvalgte og strategisk plasserte vinylskiver ved siden av. Det er rett og slett blitt hipt med vinyl.
CD-en er død. Parallelt med oppsvinget i vinylmarkedet har man en langt større tendens bort fra fysiske format og i retning strømming av musikk. Plateselskapene fikk panikk da folk begynte med ulovlig fildeling og nedlasting av mp3-er på 2000-tallet. Men nå er det ut det også. Nå er det strømming som gjelder, og plateselskapene kan puste lettet ut, gjennom tjenester som Spotify og WiMP (TIDAL, red.anm.) får de igjen inntekter. Strømming hadde i 2014 hele 75 prosent av markedet i Norge. Apple – som har vært blant de ledende aktørene når det gjelder salg av musikknedlastinger, men som hittil har vært fraværende på strømmemarkedet – lanserte sin konkurrent til de andre strømmetilbudene sommeren 2015. Det var bare et spørsmål om tid. Det er strømming som gjelder.
For selv om det er et oppsving for vinylen, så er den et nisjeprodukt. Jeg jobber som DJ, og har hørt kommentarer som «Se, hun spiller de svarte, flate platene!», og en henvendelse i DJ-bua her om dagen foregikk som følger:
«Kan jeg ønske meg en låt?»
«Klart du kan, men det er ikke sikkert jeg spiller den.»
«Har du alt tilgjengelig?»
«Nei, bare det jeg har med meg.»
«Mener du at du ikke har Internett?»
«Ja, jeg mener at jeg ikke har Internett.»
Gjesten ser forundret inn i DJ-bua og sier: «Men … hvor kommer musikken fra da?»
Her har det med andre ord skjedd mye på kort tid. Jeg har vokst opp med vinyl, kassetter og CD-er, og gjesten, som er 15–20 år yngre, tar det for gitt at musikken kommer fra Internett. Og dette samtidig som at vinylen er blitt så in.
Polaroidkameraer er også plutselig blitt populære igjen, og det er kult med mobildeksler og minnepinner som ligner kassetter. Det norske språket har importert begreper som «vintage» og «old-school», ord som har helt andre assosiasjoner enn «brukt» og «gammeldags». Selv om det kan dreie seg om mye av det samme, ligger assosiasjonene vi får til de ulike begrepene langt fra hverandre. Retro er – for mange – kult, og det gjør at enkelte hevder vinylens comeback bare er en hipstergreie, at de som kjøper vinyl ikke engang hører på platene. Kan det stemme?
Et annet spørsmål er: Hva skjer med musikkalbumet? Strømming gjør at folk i større grad enn før plukker låter herfra og derfra snarere enn å høre på hele album. Samtidig hører vi stadig om artister og band som legger ut på turné og spiller et helt album fra start til slutt. Albumlyttekvelder har oppstått i stadig flere byer, nå også i Norge. Dette går ut på at mennesker møtes for å høre på et album fra begynnelse til slutt, gjerne på vinyl, uten at man sitter og skravler imens. Man lytter.
Adresseavisens Vegard Enlid hevder i april 2015 under overskriften Vinylfetisjen er musikksnobbens siste skanse at det ikke er mer høyverdig å høre på vinyl enn å høre på Spotify. Således stiller han spørsmål ved den auraen av kulturell kulhet som vinylen innehar, og prøver å vise at den er ufortjent. Et par dager senere får han svar i samme avis, av Erling Moe, leder i kulturkomiteen i Trondheim kommune. Moe forsvarer vinylen som kunstform. Han sier at selv om vinyl ikke nødvendigvis er bedre eller mer høyverdig enn Spotify er det noe annet, at vinylen tilfører en annen dimensjon til kunsten. Moe trekker fram en rekke eksempler der artister og band tenker album og helhet, noe som står i kontrast til det Knut Schreiner sier i sin kronikk i Dagbladet i september 2014. Schreiner hevder at 2014 var det året da albumet døde. For ham er albumlyttekvelder og denslags aktiviteter noe han kaller museumsvirksomhet, og de blir bevis på at albumet hører fortida til snarere enn tegn på at det blir holdt i live.
I min masteroppgave om vinyl og musikkalbum ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU har jeg sett nærmere på dette temaet. «Hva skriver du oppgave om?», har folk gjerne spurt. «Jeg forsker på hvorfor vinylplata har kommet tilbake», har jeg gjerne svart. «Å, det er jo fordi …», svarer folk gjerne da. Men svarene er sjelden så enkle som de kan synes ved første øyekast. Jeg har intervjuet åtte personer som på ulike vis har et forhold til vinyl, flere jobber i bransjen. Hvorfor samler folk på vinyl når strømming er så mye mer lettvint? Svarene på det er tidvis overraskende og aldri kjedelige.
Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no 03.11.15
Tekst: Ranja Bojer
Sjekk også:
Classic Album Sundays – David Bowies «Hunky Dory»
Lydbilder – Et sveip over vinylens visuelle kulturhistorie
Guide til potensielle vinylkonvertitter
Jack White frir til vinylnerdene
Neil Young spilte inn vinyl på direkten
There’s too much in here – Madlib på opdagelse i vinylarkivet
Inspirerende å ha vinyl-formatet i bakhodet under innspillingen
Musikk som bør lyttes til på vinyl i en kjellerstue fra 70-tallet
Monica Heldal: Inspirert av farens vinylplater
