I forbindelse med Future Library anbefaler vi islandsk musikk

 

 

Landskap

Det er tomt overalt. Landskapet ligger øde. Mørk, grått, brunt, grønt. Skogsfarger, selv om det kanskje aldri har vært noen skog der. Regndråper faller kraftig fra den solforlatte himmelen. For solen er virkelig borte, ikke bare på grunn av skyene. Det er januar og mørketid på Island.

Veien mellom Keflavik lufthavn og den islandske hovedstaden er monoton og nokså lang. Men fin. Den er som islandsk musikk. Eller – det er kanskje rettere å si at det er musikken som gjenspeiler det islandske landskapet. Et fellestrekk hos flere islandske artister som jeg så langt har hørt på. Og en utslitt (føles det som) frase blant plateselskap (i markedsføring) og musikkjournalister (i omtaler). Vi befinner oss altså langt fra trange byer, langt fra folk og langt fra det moderne samfunnets teknologi og dets daglige problemer. Det er midt i «öppna landskap», som det heter i en sang av Ulf Lundell. Og det spiller ingen rolle at de islandske lydene egentlig er innspilt ved hjelp av avansert teknikk og markedsført gjennom sosiale medier.

 

 

Komposisjoner av Sigur Rós tilhører denne typen lyder. De, som ved siden av Björk Guðmundsdóttir kanskje er de mest kjente islandske musikerne, ble populære med sin andre plate, Ágætis Byrjun, som ble sluppet i 1999. Albumet byr på en vakker blanding av melankolske og lange sanger hvorav en av de mest kjente er «Viðrar Vel Til Loftárása», ikke minst på grunn av videoen. Her, slik som i en hel del andre sanger av Sigur Rós, preges komposisjonen av langsomt tempo, hvilket gjør at lytteren må anstrenge seg litt først for å – til slutt – sette pris på den.

 

 

Samtidig som mye av islandsk musikk minner om åpne landskap, store, tomme områder, av og til uten horisont, kan disse lydene være utrolig intime. Som i denne låten av bandet Sólstafir:

 

 

Historien som fortelles i denne videoen, karakterene, og fremfor alt omgivelsene fanger fra første øyeblikk. For ikke å snakke om de intense fargene som forvandler dette verket til en levende malerkunst. Det er faktisk helt på sin plass å si at her «snakker» sanglandskapet med mottakeren. Nærmere den islandske naturen kommer man ikke, i hvert fall ikke når man sitter hjemme foran pcen sin.

 

 

Kulden

Det er nesten umulig å tro at det samme bandet en gang spilte inn miniplaten Til Valhallar, en hyllest til Nordens Viking-fortid. Bortsett fra noen referanser til norrøn mytologi – som er tydelige her – byr Sólstafir også på en egen versjon av «Hövuðlausn» – en sang som skalden og krigeren Egil Skallagrimsson skal ha lagd for å blidgjøre kongen Eirik Blodøks slik at denne ikke skulle halshugge ham.

 

 

Mens «Hövuðlausn» er en relativt avslappet komposisjon, utløses det en skikkelig orkan i «Ásareiðin». Den korte a cappella-introen varsler ikke det kommende uværet, så i første omgang kan det være litt vanskelig å ta seg gjennom det. Det er preget av kaotisk struktur der de kalde, skitne gitarriffene og vokalistens herjende sang spiller hovedrollen.

 

 

Hvis bandets første utgivelser ikke faller i smak på grunn av den voldsomme stemningen, og hvis man fortsatt vil ha det litt tungt, kan det være en god idé å prøve Skálmöld.

 

 

Til forskjell fra tidlig Sólstafir, er gruppens musikk mye mer vennlig, særlig når det gjelder lydproduksjon. Temperaturen er høy og man skjønner at selv om det dreier seg om blodige og alvorlige ting (norrøn mytologi inn i bildet igjen) så er man på den trygge siden. Et par bra eksempler finnes her:

 

 

Å oppleve regn og uvær hos Skálmöld føles egentlig mer som å se på det samme i en tegneserie (hos Sólstafir derimot står man rett og slett nesten naken og utsatt for naturens krefter). Men det er veldig underholdende likevel, storslått, om enn litt pompøst. Ikke rart at de spilte inn konsert med Island Symfoniorkester for ikke så lenge siden.

 

 

Bare noen få sekunder med enda et islandsk hardrockband, Fortíð, og man føler at temperaturen senkes drastisk igjen. Det begynner å bli ordentlig kaldt, særlig på grunn av synthesizers som dominerer gruppens andre album viet Eddans mest signifikante dikt – «Voluspå».

 

 

Tangentinnslaget bidrar dessuten – ikke overraskende – med mye rom. At man begynner å skjelve skyldes også de dystre, nådeløse og frostsprutende gitarriffene. Einar Thorberg er ikke den eneste hardrocksmusikeren som har tonesatt norrøn skaldediktning, men han er uten tvil en av de få som har gjort det i et slikt omfang.

 

 

Tilbake til det stille og lune

Rökkuró oppdaget jeg på en platebutikk i hovedstaden. Det var på grunn av omslaget jeg la merke til Í annan heim. I dette tilfellet skildrer omslaget musikken på en nærmest perfekt måte. Platen er en samling fortellinger som kan beskrives som en sountrack til det å legge seg til sengs. Samtidig er albumet altfor fengslende til at man kan falle i søvn. Dets varme og intimitet synes å stamme direkte fra jordens sakte og rolig pulserende hjerte, mens dybden fører ens tanker til skyfrie og lange vinternetter. Í annan heim fremstår som en monolitt av sårbarhet og skjørhet. Hvis jeg likevel skulle plukke platens mest minneverdige øyeblikk ville valget være «Sjónarspil» og «Svanur»:

 

 

Loksins erum við engin eller Finally We Are No One, som det andre albumet til gruppen Múm heter, byr også på endel melankolske refleksjonsstunder og noe som muligens kan stemples som lengsel etter tapt barn-/ungdom.

 

 

Den musikalske formen bygger nemlig på ukompliserte og direkte uttrykksmåter sporadisk preget av naivitet. Men selv dette skygger ikke for den ganske åpenbare nærheten til det åpne, friske og vibrerende som er å finne ute i naturen. Albumets andre komposisjon, «Grasin vaxin göng», bekrefter dette både med sin tittel og musikkvideo:

 

 

 

Landskapet en gang til

At landskapet har hatt stor innflytelse på islandske artister fremgår ikke bare i musikken, men også i litteratur og maleri. Georg Guđni Haukssons verk viser dette eksplisitt. Akkurat som i de omtalte musikkstykkene, er det ingen begrensninger her. Flere av hans visjoner konsentrerer seg om å fange øyeblikket når himmelen møter jorden. Mottakeren føler at den ene blir en del av den andre. Hvor grensen mellom de to går, er vanskelig å bestemme.

 

I litteraturen opplever man dette allerede i de tidligste islandske verkene. I det tidligere nevnte eddadiktet «Voluspå» formidles hvordan universets siste dager – Ragnarok – skal se ut:

Sola myrknar,

jorda søkk i sjøen,

dei ljose stjernene

fell frå himmelen.

Eld brenner

Yggdrasil sine kvister,

og eit stort bål

snerter skyene.

Høres denne fortellingen ut som inspirert av islandske vulkaner, mørke netter og Islands beliggenhet i Atlanterhavet?

 

 

På jakt etter musikk i Reykjavik

Det er bemerkelsesverdig at denne grenen av kulturen har det så godt på Island. I hvert fall føles det sånn, når man kommer dit som utlending. Er det helt annerledes så er islendingene veldig flinke til å skjule det. Det arrangeres regelmessig flere festivaler, det finnes endel platebutikker (bare i selve Reykjavik) og i tillegg kommer det faktum at flere av øyboerne har en eller annen form for musikalsk bakgrunn. Sikkert gode forutsetninger for en solid og florerende musikkscene.

Å besøke hovedstadens musikkbutikker er en opplevelse i seg selv. En av disse heter Lucky Records. Det er antakelig det største stedet av det slaget i Reykjavik. Et veldig romslig lokale med et par mindre, litt intime rom, enkel servering, et utvalg t-skjorter, dvd-er og det som er viktigst – utallige musikkalbum utgitt både på cd og vinyl. Det er særlig antallet på de siste som gjør at man føler seg som om man befinner seg i musikkens kongerike. Et par øyeblikk fra det herlige stedet:

 

 

To andre butikker som ble besøkt på denne turen ligger nærmere bykjernen. Mens 12 Tónar satser mest på islandsk musikk – og utvalget er bra – har Smekkleysa litt mer å tilby. Den første butikken ligger i et lite trehus og interiøret er så innbydende at det nesten er umulig ikke å sette seg ned der, drikke en kopp kaffe og høre på litt musikk. Interessant nok, er 12 Tónar også et plateselskap som blant annet har utgitt Rökkurós album. Et par bilder derfra (takk til Larus Johannesson):

 

 

 

Snart på fly til Sagaøya?

Det er ikke hver helg man har mulighet til å gjøre utflukt til sagaøya. Derfor kan det være fint å planlegge nøye og ta med et par islandske album for en enda bedre opplevelse.

 

 

Saken (2015) er tidligere publiser på Sandnes bibliotek sin blogg Bokgauken
Tekst og foto: Sebastian Jazdzewski (bortsett fra 12 tonar-bildene)

 

 

Mer islandsk musikk i Deichmans musikkblogg

 

– Mitt foredrag er knyttet opp til industriell utbygging i sårbare økosystemer på Island, og særlig Kárahnjúkar-anlegget som sto ferdig i 2007, hvor mange artister (inkludert Björk og Sigur Rós) brukte musikalsk aktivisme for å protestere mot utbyggingen. Islandske artister i flere sjangre bruker musikken for å uttrykke en kulturell identitet hvor verdien av natur og landskap er sentral. Jeg kommer ikke til å snakke om alver (!), men jeg går inn på hvordan musikken bearbeider økologiske spørsmål, og hvordan slike utfordringer rett og slett skaper nye lyder, forteller Tore Størvold i forbindelse den internasjonale konferansen «Global challenges – nordic experiences» der det ble holdt tre ulike foredrag på Deichmans hovedbibliotek 20. mars.

 

 

 

Foto: Stian Schløsser Møller

Fura: Det er alltid spennende å oppleve nye utøvere fra Island

 

Foto: Stian Schløsser Møller

Fascinerende performance av islandske Sísý Ey

 

Foto: Stian Schløsser Møller

Sigur Rós: Episk, storslått og stemningsfullt

 

Foto: Mohammad Ataey

Vök

 

Foto: Stian Schløsser Møller

Retro Stefson på by:Larm – Jump in your jackets!

 

Roskilde 2013: Ásgeir Trausti (bilder) Foto: Stian Schløsser Møller

Ólafur Arnalds

Arnalds er ikke bare islending, han er også en særdeles dyktig musiker som i kraft av dette har gjort seg aktuell, uavhengig av Islands innsats i EM. Gjennom musikk- og filmprosjektet Island Songs skal han, sammen med regissøren Baldvin Z, i løpet av syv uker reise rundt på øya og spille inn nye komposisjoner i samarbeid med lokale musikere og kunstnere. Variasjon i musikalske sjangere er et nøkkelord for prosjektet. Hver uke blir et nytt spor publisert. Albumet blir sluppet i sin helhet i oktober 2016. Da kommer en times lang film som viser frem det musikalske mangfoldet Island har å by på. Vi serverer her det første sporet, «Árbakkin feat. Einar Georg».

 

Sigur Rós/ Himar Örn Hilmarsson

Spillefilmen «Angels Of The Universe» fra 2000 er en islandsk/norsk samproduksjon med den kjente islandske regissøren Fridrik Thor Fridriksson («Djeveløya», «Cold Fever») bak kameraet. Når bildene skulle tonesettes falt valget naturlig nok på det klareste stjerneskuddet på den islandske musikkhimmelen den tiden: Sigur Rós.

Soundtracket til «Angels Of The Universe» er imidlertid ikke en ren Sigur Rós-plate. Med unntak av to låter står nemlig Hilmar Ørn Hilmarsson ansvarlig for alle komposisjonene. Og selv om dette i utgangspunktet er et soundtrack-album, lever musikken sitt eget liv utenfor lerretet. Dette er vemodig og lyrisk, som i «Approach/Dream», «Memory» og «Another Memory», dramatisk som i «Journey To The Underworld» og «On The Road», og truende som i «Relapse» og «Coma».

Sigur Rós’ to bidrag på låtskriversiden, «Bium Bium Bambaló» og «Death Announcements And Funerals» (tidligere utgitt på tolvtommeren Ny Batteri på FatCat Records) er så til de grader stemningsfulle at jeg faktisk slipper opp for ord… Her må musikken ta over der ordene stopper.

 

My Bubba

På det nye albumet «Big Bad Good» (2016) er den berømte balsamen for sjelen. Tostemte harmonier fra Island og Sverige burde faktisk inn på pensum i avslappingslære. Samtidig som dette er særdeles beroligende, er det også musikk til å bli glad av, til tross for den dempede stemningen. Sparsom instrumentering gjør det svært intimt, med stemmene til My og Bubba som bærer det meste av albumet. Tekstene er i flere av låtene snåle, små historier som tilfører helheten mer enn flere instrumenter kunne gjort.

 

 

Ólafur Arnalds er en anerkjent artist og komponist

Sigur Rós med direktesending fra Route 1 på Island

Sin Fang: Islandsk popmagi

Sin Fang: Andektig drømmepop i kirka

Sliteseier på bortebane for Sykur

Bilder fra konserten med islandske Sólstafir som fant sted på 13/10/2015 på Vulkan Arena (Oslo)

Tack, tack til deg også Björk

Roskilde 2013: Ásgeir Trausti (bilder)

Moddi fra forblåste Senja tok turen til like forblåste Reykjavik for å spille inn musikken sin

 

Misþyrming – Söngvar Elds Og Óreiðu

«Myrkur» er et ord hentet fra det islandske språkregisteret, så det passer nå med et band som kommer fra geysirøya. Og her begynner det å bli skikkelig sort og varmt. Islendingene Misþyrming spytter liter etter liter med kokende tjære gjennom høytalerne dine, av og til gjør de et forsøk på å løse opp den motbydelige, sorte væsken med litt melankoli, dog langt ifra det man kan oppleve hos Myrkur. Mens man hos den danske musikeren får alt på et sølvfat, er det hos Misþyrming helt nødvendig å bore seg gjennom de tjærskitne solide veggene for å skjønne noen poetiske nyanser. Denne ugjennomtrengeligheten, og innsikten at man bak alt det kaotiske aner en fin kjerne, gjør at platen kan oppleves gjentatte ganger uten at det føles kjedelig.

Opprinnelig publisert på Sandnes biblioteks blogg, Bokgauken og kan også leses her.

 

Sólstafir – Ótta

Med hver ny plate fra islandske Sólstafir blir jeg mer sikker på at melankoli er en følelse som først ble opplevd og forstått på Island. Deres komposisjoner kan ikke sammenlignes med annet en øyas uendelige vakre landskaper. Det virker som at det nettopp er fra dette gruppens musikk springer ut ifra. Lange, beroligende gitarmotiv går over i litt mer voldsomme strukturer og vokalistens sang følger mønsteret. Variasjon er et kjennetegn, men det hele bindes sammen av en felles skjønnhet. I løpet av årene som gått har bandets lyd blitt betydelig mindre rå og tung og kan appellere til de som elsker psykedelisk rock og post rock. At de skriver og synger tekstene sine på islandsk gjør musikken enda mer attraktiv. Sjekk ut tittelsporet, Rismál eller Dagmál og bli fan av disse islandske cowboyene.

Opprinnelig publisert på Sandnes biblioteks blogg, Bokgauken og kan også leses her.

 

Dels støyrock, dels shoegaze fra Island. Oyama klarte ikke helt å leve opp til forhåndshypen som et av Islands mest spennende band i 2013, men viste lovende takter på by:Larm under de mer dronende partiene.

 

Ellers

Tappi Tíkarrass, Purrkur Pillnick, KUKL, Sugacubes, Jónsi, GusGus, Mugison, FM Belfast, Of Monsters and Men, Sóley, Samaris, Lay Low + mange andre!