Øya 2016 – Attan og Sibiir
Den mest avslappa og koselige scenen på Øya, Biblioteketscenen, er åsted for noen av de mest brutale banda på Øyaplakaten. Torsdag kveld var det klart for to av dem Attan og Sibiir. To ganger 20 minutter i en kjøttkvern var så vanvittig deilig. Jeg vil tørre å påstå et av torsdagens høydepunkt!
Tekst: Asle Tangen Foto: Erik Moholdt
Og nå skal jeg forklare hvorfor. Det virket som om torsdagen av en eller annen grunn inneholdt mye tam lyd. Det var flere konserter hvor opplevelsen ble delvis ødelagt av dårlig lyd. Gitarene var lave, vokalen forsvant, ingen punch i bassen, generelt ganske trist! Kan hende jeg var uheldig, men det var forbanna deilig og komme til Biblioteket-scenen å se to band hvor både lyd og energi var skrudd til 11. To band som kun hadde 20 minutter hver, to band som grep sjansen og låt fantastisk.
Nord-Norske Attan var først ute. Det var som å bli kasta inn i en orkan. Dette var ikke musikk for sarte sjeler. Attan låter så vannvittig brutalt at 20 minutter med full gass gjør at du får lyst til og slå hodet gjentatte ganger i betong. Låtene er ikke noen 8 minutters epos, her er det snakk om 3 minutters kvesting, noe som medfører 6-7 låter og null pauser i et 20 minutters sett. Attan låter som en velsmurt maskineri. Selv med det brutale lydbildet og det høye tempoet, er det såpass velspilt at man kan klare å skille ut detaljene i overgangene og brekkene, noe som gleder et metalhue. Som liveband er det mye energi og dynamikken mellom den brumlete vokalen til bassisten og high pitch-skrikene til vokalisten skaper ekstra krydder. Attan spiller med selvtillit og overbevisning, og det merkes at de vil noe med musikken. Et sultent band låter som oftest bra, og Attan er sultne.
Sist ut var Sibiir. Mens Attan appellerte til huleboeren i meg appellerte Sibiir til det litt mer sofistikerte metalhuet (såfremt man kan kalle et metalhue sofistikert?). Chunky Trashmetal-riffing med noen brutale hardcore grooves gir en tøff miks som de selv kaller post metallic blackened hardcore. Sånne sjangerbeskrivelser sier meg ikke så mye, men gitaristene Tobias Gausemel Backe og Steffen Grønneberg låter steintøffe sammen, og med intrikat riffing kombinert med en tight rytmeseksjon og en intens vokal er det eneste ordet som beskriver Sibiir: kanon! Som liveband er Sibiir som Attan, en eksplosiv pakke av energi og svette. Det korte settet gjør at man vil høre mer, og det ryktes at de har vært i studio og spilt inn debutskiva som vil nå våre ører i oktober, så da er det bare å glede seg. Ut ifra det jeg hørte på Øya kommer det til å låte helt kanon!
40 minutter i kjøttkverna til Attan og Sibiir var en overraskende og etterlengtet glede på slutten av torsdagen. Biblioteketscenen, som med sine bøker i kulissene appellerer mer til bokbad fremfor ultra-aggressiv metal, ga en intim og absurd metal opplevelse. Til fremtidige Øyafestivaler, mer rock og metal på Biblioteket-scenen. Det funket overraskende bra.
