Øya 2016 – Thundercat
Tekst: Lars junge Foto: Stian Schløsser Møller
Stephen Bruner AKA Thundercat har en meritliste lang som et vondt år. Han har spilt med alle fra Suicidal Tendencies til Kendrick Lamar (for å vise spennvidden). Thundercat har gitt ut to soloalbum, den glitrende debuten «The Golden Age of Apocalypse» (2011), som ble produsert av Flying Lotus, og «Apocalypse» (2013) som IKKE ble produsert av Flying Lotus og dermed ble ganske så uinteressant. Flying Lotus var på plass bak spakene igjen på forrige EP, «The Beyond / Where the Giants Roam» og magien var igjen til å ta og føle på.
Jeg har drømt om denne konserten siden 2011, og jeg hadde egentlig ikke sett for meg at jeg skulle stå i regnet – i full oljehyre – og digge hans spastiske, futuristiske fusion/jazz/soul/funk/metal/George Duke-i-svingene form for musikk.
Bruner spiller på en halvakustisk, seksstrenget bass, og de små fingrene hans løper over fretboardet med en hastighet som aldri før har blitt gjort på norsk jord. Trommisen er også i en klasse for seg, han spiller så hardt, presist og kult at det ikke ligner grisen. På synth og orgel sitter en fyr og spiller som om han skulle vært Keith Jarretts mildt autistiske sønn. Rent teknisk løper dette bandet baklengs i sirkler rundt hvem som helst andre.
Alle andre bassister kan egentlig bare selge instrumentene sine og gå og legge seg. De kan bare glemme det. Det Stephen Bruner holder på med er komplett gale-matias.
Innimellom de mest intense runkebyene (på instrumentene) sniker det seg inn smellvakre soul-ballader som er på grensen til barnesang. Bruner har også en nydelig falsett som han bruker stort sett hele tiden. Dette er musikk man ender opp med å høre på om man har hørt for mye på musikk.
Det er booking av artister som Thundercat som gjør at Øyafestivalen ligger et hestehode (og vel så det) foran alle andre festivaler i Norden. Smale, freshe artister som ikke nødvendigvis drar så mye folk, men som er viktig om man ser på festivalens helhet og bredde.
