Øya 2016 – Foals
Tekst: Lars junge Foto: Stian Schløsser Møller
Det fylles godt opp med folk foran Øyafestivalens hovedscene, Amfiet, i minuttene før en av dagens headlinere skal entre scenen. Britiske Foals er et bejublet band som har vunnet rekke priser i britisk musikkpresse, deriblant «beste liveband», hva nå enn det skulle bety. Er det Foals som byr mest på seg selv? Svetter mest? Er teknisk best? Smiler mest? Spiller lengst?
Samme kan det være. Foals har gitt ut fem album og har hatt stilistiske hamskifte for hvert av dem, kan det virke som. Den nyeste platen, «What Went Down» fra 2015 er deres mest poppede til dags dato.
Lyden er knallgod. Amfiet er den scenen under årets utgave av Øya der lyden har vært klart best. Etter hvert som Foals har blitt større, har også låtene blitt større. Nå kjører de stadionrefreng. De låter ikke spesielt britisk, mer amerikansk i grunn. Passende da at vokalist Yannis Philippakis har en sangteknikk som gjør at han høres ut som Kermit the Frog når han prøver å synge følsomt.
Men når det er sagt så er det en grunn til at de har havnet i den posisjonen de er i med å vinne mange priser og headline festivaler verden over: de spiller bra sammen. De er profesjonelle til fingerspissene og har gjort leksen sin. De vet hva de holder på med, selv om det er aldri så forutsigbart. De skriver likandes poplåter som – tross alt – er mye bedre enn veldig mye annet som gis ut for tiden. Sjekk bare låten deres «Birch Tree» fra siste plate som har et strålende poprefreng (irriterende nok spilte de den ikke denne kvelden). Men de må passe seg, Foals kan fort ende opp med å bli Coldplays «rocka» lillebror.
Det er likevel ikke til å komme unna at dette blir noe kjedelig i lengden – som en generisk makro-pilsner i en verden av håndverks-IPAer.
