Black Sheep Boy
Tekst: Bent Inge Hvitstein
29. desember 1980 døde Tim Hardin av en overdose i leiligheten sin i Hollywood. Dessverre ikke den første musikeren som forlater verden på den måten, og trolig ikke den siste. Han var nylig fylt 39 år, og det hadde gått syv år siden utgivelsen av det som skulle bli hans siste album, «Nine». I yngre år skal han ha blitt omtalt av Bob Dylan som «the greatest songwriter alive». Vokalisten i The Clash, Joe Strummer, uttalte etter Hardins død at han var «a lost genius of music». På tross av disse karakteristikkene fra store artister, som fikk oppleve ham i samtiden, gikk verden videre uten at hans bortgang fikk noen særlig oppmerksomhet; Tim Hardin var en glemt folkrocker fra Woodstock-generasjonen som hadde falt for heroinens tunge grep. Nesten 25 år senere skulle han likevel være sterkt delaktig i å redde karrieren til Okkervil River.
I musikkretser har Hardin blitt holdt kunstig i live. En rekke store artister har covret låtene hans: Elton John, Neil Diamond, Johnny Cash, Rod Stewart, Joan Baez, Mark Lanegan, Cher, Echo & the Bunnymen, Paul Weller, Robert Plant, Scott Walker og Bob Dylan, for å nevne noen. «If I Were a Carpenter» er den mest kjente låten han skrev. Likevel er det nok ikke hans navn de fleste forbinder med denne låten, som har blitt gjort kjent av blant andre Bobby Darin og Johnny Cash/June Carter. I 2013 fikk Hardin også et vel fortjent hyllestalbum der tretten artister hadde spilt inn hver sin cover av en av låtene hans. Det var i forbindelse med utgivelsen av dette albumet, «Reason to Believe: the Songs of Tim Hardin», The Telegraph gjenga de nevnte sitatene fra Dylan og Strummer.
Tross alle disse hyllestene fra en rekke stjerner, er den kanskje største hyllesten et album som kom ut i 2005. Et album som mest sannsynlig reddet karrieren til Okkervil River, i en periode da de var nær ved å gi opp musikken. Frontfigur Will Sheff har beskrevet, blant annet i et intervju med Consequence of Sound, hvordan manglende suksess slet tungt på bandet. Så ille var det, at han i tiden da låtene til dette albumet ble skrevet, var hjemløs og blakk. Inspirasjonen til albumet kom fra låten «Black Sheep Boy», skrevet av Hardin etter et besøk i hjembyen Eugene i Oregon. I et intervju med Said the Gramophone har Sheff fortalt historien om hvordan Hardin ble tilbudt heroin av en gammel venn, og ikke klarte å stå imot. Etter å ha vært nykter i flere år, havnet han dermed på kjøret igjen. Denne gangen klarte han aldri å slutte.
Da Sheff oppdaget låten «Black Sheep Boy», og begynte å se sin egen tilværelse i perspektiv, fant han en kobling som måtte undersøkes nærmere. Etter lange dager med innspilling av materiale som hadde bygget seg opp over tid, kombinert med nyskrevne betraktninger rundt hvordan Sheff så seg selv og sitt liv i relasjon til et stadig mer overfladisk samfunn, dukket til slutt albumet «Black Sheep Boy» nærmest bokstavelig talt opp fra mørket (innspillingslokalene var mildt sagt ikke av topp kvalitet), via plateselskapet Jagjaguwar.
5. april 2005 ble verden dermed forandret, igjen. Som så ofte før, var det et musikalsk innslag som veltet om på det vi tidligere trodde var grensen for hva som var oppnåelig av estetisk nytelse. Og, som så ofte før, gikk det de fleste hus forbi. New York Times brukte store ord om albumet, og det mer suksessrike bandet The Decemberists tok Okkervil River med ut på veien. Alt lå til rette for at de skulle erobre verden med sin blanding av indie- og folkrock. Likevel var ikke veien til suksess noen firefelts motorvei. Sakte, men sikkert ble albumet spredt til musikkelskere verden over. For de av oss som har fått gleden av å oppleve dette albumets magi, har forståelsen for menneskets dype sinn blitt utfordret gjentatte ganger.
I musikken er ofte grensene mellom det vakre og det dystre overskridende eller utydelige; det som er uimotståelig vakkert kan også være tuftet på de mørkeste irrganger i menneskesinnet. Hvordan skal vi ta inn og bearbeide fortellinger som brenner hull i hjertet? Ikke bare fordi historiene i seg selv viser hva vi mennesker er i stand til å forårsake av smerte og sorg, men også fordi det blir fortalt med poetiske grep, tonesatt av kraftfullt oppbygde arrangementer som får deg til å føle det som om rommet du står i skrumper inn og veggene og taket presser seg sammen og etterlater deg som et krypende og skrekkslagent lite dyr nede langs det harde, kalde, mørke gulvet.
Store og dramatiske ord må til i et forsøk på å beskrive store og dramatiske musikkopplevelser. «Black Sheep Boy» opplevdes som et makabert mesterverk da det kom. Fascinasjonen over, og spørsmålene rundt hva dette albumet rommet, gjorde at det var umulig å forbli uberørt av dette monsteret som hadde krøpet inn i øregangene. Figurene på coveret ga bare et halvveis svar på hva disse låtene rommet av mystikk. Å lytte til musikken, med de voldsomme variasjonene låtene inneholdt både i tempo og tekster, føltes til tider som å bevege seg rundt i trange ganger under jorda, der jeg aldri visste helt hva som ventet rundt neste sving. Assosiasjoner til filmen «Pan’s Labyrinth» dukket opp og forsterket inntrykkene. Ofte hang det igjen en urolig skjelving i kroppen etter å ha lyttet til de intense tekstene. Albumet hadde en så sterk innvirkning på meg at jeg enkelte ganger ble sittende igjen i sofaen helt utmattet og stirre tomt fremfor meg. Sterkest var opplevelsen av andresporet «For Real». Frysningene det innledende gitarriffet og de påfølgende tekstlinjene etterlot seg, kjenner jeg fortsatt på den dag i dag.
Allerede ved første lytting satt jeg og nikket til stemningen som ble overført via høyttalerne. Jeg kjente at jeg trodde på Will Sheff. Jeg trodde på ham da han freste og spyttet ut ordene i «For Real». Jeg trodde på ham da han, i karakter, beskrev hvordan han var villig til å ødelegge livet til en overgriper i «Black». Jeg trodde på ham da han vrengte ut av seg smerten over tapt kjærlighet i «A Stone». Og jeg trodde på ham da han kjølig ikledte seg drakten til selveste Black Sheep Boy på «So Come Back, I Am Waiting», albumets siste låt. Med horn i panna, snøftende og trampende, uten omtanke for hvilke tær og liv som må tråkkes på. Aggressiviteten og smerten skinner gjennom hele veien, men ikke uten at jeg ønsker å forstå denne karakteren. Hans brister er bygget på opplevelser andre har påført ham. Her er det lett å henfalle til bakgrunnen for at Sheff ble inspirert av Hardins låt, og Hardins egen historie.
Tekstene er så visuelle at dette er like mye malerier, tegneserie og film, som det er et musikkalbum. Will Sheff er et lyrisk monster. Han skriver ærlig og rått om livets blindveier, ofte med et steg over i fantasien og eventyrverdenen. Dramatisk, mystisk, episk og blodig. Glødende og iskald kjærlighet står side om side, fortalt med ord som skaper en helt annen nærhet til virkeligheten enn klisjeene vi ofte finner i tradisjonelle kjærlighetslåter. Sheff er like mye en poet som han er musiker. Enkelte vil kanskje hevde at han er mer poet enn musiker. Sangstemmen hans utfordrer lytteren, der han ikke alltid treffer de reneste tonene. Dette er likevel en stor del av sjarmen, da det også er en følge av den kraften og de følelsene han fyller stemmen og ordene med. Intensiteten gir de mange poetiske vinklingene ekstra troverdighet. Navnet Okkervil River er heller ikke tilfeldig valgt, det er hentet fra litteraturen. Nærmere bestemt en novelle av Tatyana Tolstaya. Okkervil er navnet på en elv som renner gjennom St. Petersburg, og denne elven spiller en sentral rolle i Tolstayas novelle. Bandet beveger seg hele veien i en glidende overgang til det litterære.
Balansen mellom teksten, vokalen og instrumentene er sentral på «Black Sheep Boy». Sheff har selv uttalt, i det tidligere nevnte intervjuet med Consequence of Sound, at musikken må ha en helhet; ordrike og gode tekster kan ikke fungere uten veldreide melodilinjer. Som han sier: det hjelper lite å ha et gigantisk hode på en bitteliten kropp. Hvis ordene og historiene i låtene er hodet, skaper de mange instrumentene en stødig og utfyllende kropp. Vi hører det i måten det hamres løs på trommer og gitarer på «For Real», som var det om å gjøre å banke ut alle demoner i et siste, blodig slag. De nesten uutholdelig vakre strykerne på «A Glow», som varsomt legger seg som et varmt og mykt teppe over den glødende stemningen. Den forsiktige akustiske gitaren på «In a Radio Song», som høres ut som om den er redd for å berøre det uhyret som avdekkes i teksten.
Det slentrende bassriffet som glir gjennom store deler av «For Real» er et av flere eksempler på hvordan instrumenter, tekst og tempo stadig skaper sterke kontraster. Noen partier har lystig instrumentering og lekne akkorder, samtidig som Sheff vrenger ut av seg strofer om håpløshet og ondskap. Et grep som fungerer, og som bidrar til å forsterke historiene som strøs ut gjennom albumets dystre univers. Eventyraktige skikkelser og steder dukker opp til stadighet. Black Sheep Boy er utstyrt med voksende horn i panna, og verden knaker i sømmene. Virkeligheten settes på prøve hele veien, og hva er egentlig virkelig når alt kommer til stykket? Opplever to mennesker samme virkelighet?
Albumet inneholder ikke bare mørke farger, det finnes også håp gjemt blant ugresset. En påminnelse om at godt og ondt oftest ikke er konstante størrelser. Vi har ikke selv skyld i alle våre ulykker. Noe som henviser til det imperfekte i mennesket, og hvordan vi til tider sliter med å forholde oss til samfunnets konvensjoner. Følelsen av at dette ikke er perfeksjon henger også ved albumet. Og det er en god følelse. Samtidig er det nok også intensjonen, at ikke alle små feil ble justert før innspilling. I Will Sheffs verden er det helt tydelig at det perfekte ikke er et mål. Verden henger ikke sammen på den måten, og det skinner gjennom i låtene. Slik nærmer de seg paradoksalt nok også enda mer det perfekte uttrykket. Manglene og feilene gir albumet en ekstra dimensjon. Black Sheep Boy blir et bilde på alt vi mennesker bærer i oss av godt og vondt.
Senere samme år, nærmere bestemt 22. november 2005, kom tilleggsalbumet «Black Sheep Boy Appendix». De syv låtene var ment som en slags fortsettelse av, eller et supplement til hovedalbumet. Noen av låtene var omarbeidede låter fra tidligere utgivelser. Tematikken i tekstuniverset går igjen på «Appendix». Enkelte melodipartier fra låtene på hovedalbumet går også igjen, og det bygges videre på både historiene og mystikken. Dette tilleggsalbumet kunne stått stødig på egne bein, men sammen med «Black Sheep Boy» blir det et mangfoldig kunstverk som Okkervil River ikke har klart å gjenskape siden. De siste ti årene har de gitt ut ytterligere fire album, de fleste med god mottakelse hos kritikere, men opp til nivået fra gjennombruddsalbumet er det et lite steg. Og kanskje er det til å leve med; «Black Sheep Boy», med «Appendix», kommer til å stå seg som en musikalsk bauta i lang tid.
9. september (2016, red.anm.) kom det nye albumet «Away» ut på markedet (se egen anmeldelse). Fortsatt under navnet Okkervil River, til tross for at hele besetningen rundt Will Sheff er skiftet ut siden forrige album. Søndag 30. oktober står dermed et helt nytt Okkervil River på scenen på Parkteatret (2016, red.anm.). Det er lov å håpe at denne kvelden blir like stemningsfull som da Sheff gjestet Oslo for første gang i desember 2007. Da fikk et stappfullt John Dee et levende bevis på at han er en av vår tids mest kreative låtskrivere: i stand til å skape grufulle og uendelig vakre følelser om hverandre. Musikalsk har han utviklet seg i nye retninger siden «Black Sheep Boy» så dagens lys. Skjønt, lys er kanskje ikke det som forbindes med albumet, men det gjorde fremtiden som profesjonell musiker lysere for Will Sheff.
I 2018 kom Okkervil river med albumet «In the Rainbow Rain» (red.anm.)
Sjekk også:
Anmeldelse: Okkervil River – «Away»
