Plateanmeldelse: Okkervil River – «Away»
Tekst: Bent Inge Hvitstein
Okkervil River har vært på det musikalske kartet i hele dette århundret. Noen stor flekk på kartet har de ikke vært rent salgsmessig, men betydelig sett fra et kreativt perspektiv. På det nye albumet «Away» er det et nytt band som trer frem, både rent fysisk og lydlig. Hele besetningen rundt vokalist og frontfigur Will Sheff er skiftet ut siden «The Silver Gymnasium» fra 2013. Det merkes, både i stemning og stil. Sheff var en stund usikker på om dette skulle være et Okkervil River-album. Med fasit i hånd, kan vi si at det både er og ikke er nettopp dét. Uansett er dette et Will Sheff-album, og det er som vanlig et godt utgangspunkt.
Artist: OKKERVIL RIVER
Album: «AWAY» (2016)
Plateselskap: ATO RECORDS
5
«The Silver Gymnasium» er det mest fartsfylte albumet i katalogen til Okkervil River. «Away» tar et solid steg bort fra dette. Kanskje var det et behov Sheff hadde for å distansere seg fra det som tidligere har vært Okkervil River, eller det kan ha vært en naturlig musikalsk utvikling. Til og med albumcoveret er et steg bort fra tradisjonene; for første gang er det ikke William Schaff som har tegnet det, uten at det ligger noen dramatikk bak nettopp den avgjørelsen. Personlige hendelser i løpet av de siste årene har uansett hatt stor innvirkning på «Away». Will Sheff har selv uttalt følgende om arbeidet med albumet:
«Eventually, I realized I was writing a death story for a part of my life that had,
buried inside of it, a path I could follow that might let me go somewhere new«
På «The Silver Gymnasium» fremstod Sheff mer vital, nesten i overkant livsglad. Vel og merke i uttrykk, ikke så mye i innhold. Det albumet var en ren nostalgitrip, der han konsentrerte seg om oppveksten i Meriden, New Hampshire. I så måte trekker han mot det andre ytterpunktet i karrieren på dette albumet. Der han på forrige album var påskrudd hele veien, med få pustehull og opptatt med å studere fortiden, har han her trukket lydnivået ned flere hakk, og tekstmessig fokusert på sjelegransking i nåtid.
Jeg drister meg til å kalle Sheff en moderne Dylan, med sin fortellerevne og sine messende og ordrike låter. Han er ikke en mann av få ord, likevel er det ingen overflødighetsmarsj han er ute på. Ordene er nødvendige, det er store historier han forteller. Sjelden grandiose historier, men for hvert enkelt individ kan enhver hendelse være av stor betydning. Narrativet er ikke alltid kronologisk og umiddelbart oppnåelig; her må lytteren selv gjøre en jobb for å få tak i dybden i historiene.
Introduksjonen til albumet er et farvel til det Okkervil River vi kjenner fra tidligere album. Det markeres med åpningslåten «Okkervil River R.I.P.». Spesielt sterkt er det å se musikkvideoen, der Sheff blant annet synger om artister som gikk bort for tidlig og der han gravlegger seg selv levende. Både teksten og videoen inneholder mye symbolikk, og det er lett å tolke dette som en nødvendig overgangslåt for Sheff. En passasje mellom fortid og fremtid. Han bruker fraser som «so freaked out», «big chance coming» og «wish me well now».
Åpningslåten, og hele albumet, representerer et stilskifte. Egentlig ikke så mye et skifte, som et fravær av elementer som har vært sentrale på tidligere album.«Away» er det mest dempede albumet fra Okkervil River hittil. Borte er de rocka bidragene som tidligere har sparket fra mellom skjøre ballader. Også denne gangen er det store arrangementer, men uten de frådende elektriske gitarene. Her får vi servert mer rendyrket folk-pop. Musikken bygger blant annet på 1960- og 1970-tallets folk-tradisjoner, med Stealers Wheel og liknende band som referansepunkter. En ny retning, selv om flere av disse låtene enkeltvis kunne sklidd rett inn på album som «Black Sheep Boy» eller «The Stage Names». Disse albumene hadde likevel en helt annen profil totalt sett. På «Away» rendyrker Sheff dette uttrykket. Tekstuniverset virker også å være nærere enn før; det oppleves som et mer personlig og privat album.
Blant annet er dette tydelig i «Comes Indiana Through the Smoke»; en hyllest til skipet bestefaren tjenestegjorde på under andre verdenskrig. Bestefaren T. Buddy Holmes, som døde av sykdom mens Sheff arbeidet med albumet, var selv musiker, og trompeten hans blir brukt i denne låten. En bakgrunnshistorie som gir låten ekstra styrke.
«The Industry», albumets mest fartsfylte låt, er en beskrivelse av musikkindustrien, og personlige konflikter, sett gjennom Sheffs øyne. Her legges det lite mellom: «I thought that it was us against the world», «I thought that you’d be on our side» og «I heard you shittalking our friends» er noen eksempler fra teksten. Symbolikken i videoen til låten virker å være tydelig nok; Sheff er en astronaut som beveger seg rundt i en fremmed verden, på leting etter noe(n) han kan gjenkjenne.
Selv med en tydeligere enhetlig og gjennomgående sjanger på albumet, er det ikke uten variasjon og bredde i låtutvalget. Det er utstrakt bruk av ulike instrumenter. Både strykere og blåsere er kjent for fansen fra tidligere, men det benyttes her i passelig små doser, slik at de ulike instrumentene ikke stjeler fokus fra hverandre. Kun ved et par tilfeller oppleves det noe forstyrrende, som på avslutningslåten «Days Spent Floating (in the Halfbetween)». Enkelte steder blir det rotete med pianoklukkingen og trommingen som fremstår for ustrukturert. Låten har forøvrig noe Pink Floyd-aktig over seg, både i stemning og gitarsoundet. På tross av at låten utover det nevnte har et monotont preg, klarer den likevel relativt godt å holde interessen oppe.
Lydnivået er tonet ned, og det tar ikke av på samme måte som vi har vært vant til i større og mindre glimt fra tidligere album. Her finner vi også det eneste mulige ankepunktet mot «Away» som helhet; det kan stå i fare for å bli en smule ensformig for lyttere som ikke faller for musikken i løpet av de første to-tre lyttingene. Det umiddelbare i melodiene har en potensielt kortvarig virkning hvis du ikke begynner å konsentrere deg om de elementene som kan gi et slikt album en varig effekt på lytteren: de små fortellingene hver låt er ved siden av selve musikken.
Mange av låtene strekker seg over mer enn seks minutter. Det krever en viss fornying og utvikling i låtene, ikke kun en rekke repetisjoner over samme variasjonere, for å holde på oppmerksomheten. «Away» består denne prøven med kun minimale riper i lakken; de få partiene som med fordel kunne vært kortet ned, kan telles på er par fingre. «She Would Look for Me» er et eksempel, der outroen ikke tilfører låten så mye nytt. Et ikke helt vellykket forsøk på å tilføre låten litt ekstra patos. Påfølgende «Mary on a Wave» faller også litt gjennom i dette sterke selskapet. Noe repetitiv, der den pent og pyntelig ruller og går uten at den store spenningen inntreffer. Disse låtene er ikke direkte svake, de er bare så uheldige å være i et usedvanlig godt selskap.
Et av albumets mange høydepunkt er «Call Yourself Renee». Klimprende piano-toner bryter med resten av låten og går sine egne veier. Gitar og fløyte trekker også i egne tråder. Låten er jazzete i formen og 70-tallsinspirert i stilen. Koringen er slik vi kjenner det fra enkelte Leonard Cohen-låter. Sheff putter mye i miksen og lykkes med mange detaljer uten at det blir for tykt eller masete.
Tidvis får vi servert mektige arrangementer, oftest med ordene i fokus. Riff eller tydelige instrumentale partier er sjelden brukt i et forsøk på å trekke lytteren mot musikken. Sheff går ikke på akkord med sin egen måte å skrive musikk på; han prøver åpenbart ikke å tekkes sitt publikum, men sitt eget intellekt. Her er det de store sammenhengene og historiene som er i sentrum. Og Sheff er en meget begavet historieforteller.
Et godt eksempel på dette er «Frontman in Heaven», en maktdemonstrasjon av en låt. Her er Sheff på sitt beste og mest intense. Han kan vagt minne om Nick Cave i noen partier. Ikke i stemme, tematikk, eller Caves sedvanlige crooning, men i oppbygging og arrangement. Måten Sheff forteller låten på har visse sammenfallende trekk med noe av det vi har hørt fra Cave. Låten skyter gradvis fart og utvider seg i intensitet. Her finner vi noen av albumets mest potente øyeblikk. Bak linjene «tell all your girlfriends I’m beautiful, I’m beautiful, I’m someone» ligger det mange sterke følelser som får sin gjenklang i andre deler av teksten.
«Away» består nesten utelukkende av låter som treffer umiddelbart og setter seg like under huden. Av og til kan dette være et faresignal, men bonusen i dette tilfellet er at de har så mye mer enn det umiddelbare å by på; det er mange lag her, mange detaljer som ikke gir seg til kjenne før du har blitt bedre kjent med låtene. Will Sheff er som nevnt en glitrende historieforteller, derfor er det tekstene som trenger mest tid til å trenge inn. Melodiene sitter raskt, selv uten de store krumspringene fra noen av bandmedlemmene. Det er få kompromisser mellom vokalen og de øvrige instrumentene, det virker som om de har innfunnet seg med at de ikke spiller hovedrollene; vokalen og teksten er det som i størst grad bringer låtene fremover.
På tross av de mange nevnte referansene, er Will Sheff først og fremst Will Sheff. Dette albumet kan sies å være hans mest voksne album til nå. Ikke det at han på tidligere album har fremstått som umoden og vaklende, men han virker å ha kommet til et punkt der det er behov for å stoppe opp og gjøre opp status for den ene halvdelen av livet. Utskiftningene i bandet har spilt en rolle. Det samme har andre hendelser som har ført til at han har mistet kontakter i bransjen. Dermed er det ikke overraskende at han nå lager et album som oppleves som en frisk start på et nytt kapittel. Foreløpig virker det å kunne være begynnelsen på en veldreid retning i hans allerede fyldige musikalske karriere. Spørsmålet er om han ved neste anledning vil fri seg fra bandnavnet, og opptre som Will Sheff? Kvaliteten på musikken er uansett ikke forringet av en totalrenovering av bandet: «Away» inneholder noen av de fineste øyeblikkene Will Sheff har servert siden den første utgaven av Okkervil River så dagens lys i 1998.
30. oktober spiller Okkervil River på Parkteatret.
Sjekk også:
