Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 27. september 2016

Plateanmeldelse: The Wedding Present – «Going, Going…»

Artist: The Wedding Present

Album: «Going, Going…» (2016)

Plateselskap: Scopitones

Det er fire år siden The Wedding Present sist ga ut noe nytt materiale, den undervurderte Valentina fra 2012. Nå er de omsider tilbake med overskuddsprosjektet Going, Going…, et dobbeltalbum med 20 låter!

Vokalist David Gedge hadde styrt Weddingskuta i over 33 år nå, og det er ett å påstå at han ikke har fornyet seg særlig mye på de godt og vel tre tiårene. Det er likevel en sannhet med modifikasjoner, soundet på «Going, Going…» er kanskje det samme, men under overflaten er det ofte mye å glede seg over.

På «Going, Going…» må du sogar gjennom hele fire instrumentallåter før den velkjente vokalen til Gedge bryter overflaten, og det er i alle fall nye takter! Man kan naturligvis stille spørsmålstegn ved om det var lurt å drøye 15 minutter før ballet setter ordentlig i gang, hadde det ikke vært bedre å spre instrumentallåtene utover plata? Jo, kanskje det.

Selv om det er fine låter hver for seg, vil det nok være fristende å hoppe over den instumentaldelen av plata etter hvert. Samtidig fungerer det fint som en slags introduksjonssuite til en ny og uprøvd verden for The Wedding Present, et bevis på at Gedge & Co tross alt har evnen til fornyelse og lek, noe de f.eks. gjør med stort hell på det vakre klassiske sporet «Sprague». Jepp, du leste riktig, «klassisk», klaver OG strykere. Når det er sagt, er det forløsende når gitarakkordene på femtesporet «Two Bridges» først setter i gang, en catchy poplåt, som i siste halvdel går over i et støyete og jammeaktig parti. Det er The Wedding Present som vi kjenner og liker dem. «Two Bridges» ble sluppet som en limitert singel allerede i 2013, i forbindelse med at det var 21 år siden singelsamlingen «Hit Parade 1» kom ut. Bare The Wedding Present feirer 21-års jubileum i stedet for 20 års. Indiefisert til beinet!

Foruten et par strykere her og der, ligger resten av albumet for det meste i velkjent territorium: gitarøs, feedback, tilsynelatende søte melodier, og Gedges for evig triste tekster om kjærlighet, tap og smerte. Eller som John Peel elegant sa: «The boy Gedge has written some of the best love songs of the rock ‘n’ roll era. You may dispute this, but I’m right and you’re wrong».

Ethvert album som har over 1 times spilletid havner lett i kategorien: «Hadde de bare kuttet ut spor nr …. ville det vært mye bedre». I utgangspunktet er jeg tilbøyelig til å være enig, det er mindre interessante låter på «Going, Going…» også, «Secretary», «Kill Devil Hills og «Ten Sleep», for å nevne noen. Men jeg synes egentlig det er deilig i denne strømningsbaserte-enkeltlåt-hverdagen som mange lever i, at det finnes et band som bare gutser til med 20 låter og 75 minutter. Det er en hyllest til albumformatet, og i ytterste konsekvens en hyllest til musikk som kunstform.

Og Wedding Present belønnes med at «Going, Going…» er det beste albumet de har laget på ti år. Go Weddoes!