Av: larsjunge Anmeldelser 11. oktober 2016

Plateanmeldelse: The Sideways – «The Sideways»

Artist: The Sideways

Album: «The Sideways» (2016)

Plateselskap: Wonderful & Strange Records

The Sideways byr på nordmørsk indiepop av internasjonalt format. De høres litt ut som Death Cab For Cutie anno «The Photo Album». Cleane gitarer, fine harmonier og smarte breaks. Noen av låtene er ganske så streite, men så stopper alt opp og de tar seg plutselig tid til å inkludere rolige, utflytende gitarpartier som ikke har noe særlig med resten å gjøre. Det er som om han litt sprø gitaristen i bandet har fått viljen sin, eller er veldig god til å argumentere.

«What Was And What Should Never Have Been» er en låt som kan ende opp på min liste over årets beste låter. Høres kanskje litt ut som Polyvinyl-band som American Football eller Aloha. Intrikat, postrockete gitararbeid. Det virker som om de har brukt litt tid på tekstene osgå, som på den ambisiøse og feiende flotte låten «Momentarily Free» – Sometimes things will crash and burn/but I never seem to learn.

The Sideways er et godt band, men en del av låtene holder ikke helt mål og faller gjennom – i min bok. Platen som helhet blir dermed noe ujevn, men enkeltstående låter er altså knallgode. Side 1 er betydelig bedre enn side 2, men det er låter på side 2 som er veldig sterke også. Sånn sett er dette en plate som er litt vanskelig å bli klok på. På noen låter elsker jeg dem, på andre låter blir jeg helt uinteressert.

Det virker som om de har tatt seg bry/råd med å legge stryk på de låtene de er mest fornøyd med. Fem-seks av totalt ni låter er skikkelig gode. De resterende tre virker bare knødd inn for å få ferdig platen. Synd, ettersom The Sideways som nevnt er meget bra på sine beste låter. Sjekk bare tidligere nevnte «What Was And What Whould Never Have been», og du skjønner hva jeg mener. De fleste låtene har en spilletid på rundt fem-seks minutter. Problemet er at disse lange låtene egentlig ikke er spesielt sonisk utforskende, de er streite, gode indiepoplåter som like gjerne kunne vært fire minutter lange, så når de da bikker seks minutter og vel så det kan de til tider oppleves som litt lange. De hadde kanskje ikke trengt en ekstra runde på verset og refrenget. Platen er spilt inn i klassiske Brygga Studio i Trondheim der blant andre Motorpsycho har spilt inn noen av sine beste plater.

Jo mer jeg hører på platen jo mere ting dukker opp. Hver gang jeg bestemmer meg for at nei, dette blir litt kjedelig, så kommer et spennende parti inn og redder låten. Nesten alle låtene har dette ved seg. Alt i alt er The Sidways’ selvtitulerte debutplate mer enn godkjent. En firer er en sterk karakter. Det meste som gis ut bikker sjelden terningkast tre.