5 skiver bedre enn sitt rykte
Her har jeg valgt ut fem album av kjente artister, som jeg mener er kommet ufortjent i skyggen av andre utgivelser:
«Mamma, noen har tatovert meg mens jeg sov/det står Mariann I love you og et dragehode over/men jeg sov da det skjedde/og hvem faen er Mariann?»
Legenden sier at Ole Paus og Jonas Fjeld Band dro på heisatur til København og kom hjem med dette albumet. Tekstene ble skrevet på båten og i studio i all hast. Det låter tett, fett, og svinger mer enn noen av Paus’ andre album. Fantastisk gitarspill av Bent Bredesen. Inneholder bl.a. originalversjonen av «Nerven i min sang» (mest kjent m. Jonas Fjeld) og nidvisa «Bergen, Bergen». Dette er Paus på sin absolutte høyde, både humoristisk og inderlig. At skiva ikke er gitt ut på CD er en liten tragedie, men noen av sporene finnes på samleplate.
2. Tom Waits: «Foreign affairs» (1977)
«Stop me if you’ve heard this one/but i feel as though we’ve met before»
Ok, så gjentar han formelen fra «Small change» som kom året før, men denne er da nesten like god? Beat-poesi fremført med Tom Waits’ uforlignelige whiskyrøst, backet av en swingende jazzcombo + orkester. Alt spilt inn live i studio, produsert av legendariske Bones Howe. Herlig akustisk og nær lyd. Duett med Bette Midler i «I never talk to strangers». Jeg elsker denne skiva.
3. The Police: «Ghost in the machine» (1981)
«No matter what I do/I’m still hungry for you»
I fra stiften treffer rillene og bassgitaren på «Spirits in the material world» pumper i vei, er jeg solgt. Dette er en skive jeg bare må bevege meg til. Den inneholder ikke mange umiddelbare hits – med unntak av «Every little thing she does is magic» – men det koker, syder, pulserer og groover hele veien. Hvilket band! Hvilket lydbilde! Pur sex.
4. Bob Dylan: «Saved» (1980)
«By his grace I have been touched/by his word I have been healed»
Bob Dylans kanskje mest utskjelte plate, fra hans famøse «kristen-periode». Dette var oppfølgeren til den striglede og velproduserte «Slow train coming». Forgjengeren inneholdt utvilsomt bedre og mer fullendte låter, men styrken til «Saved» er inderligheten. Når Bob synger at han er frelst, mener han det virkelig, og den hudløse vokalen griper tak i meg, uansett hvor lite kristen jeg selv måtte være. Men én ting må medgis: Coveret er fortsatt en lidelse å se på.
5. The Clash: «Combat rock» (1982)
«This is a public service announcement/with guitar!»
Etter braksuksessen med «London calling» i 1979, ga The Clash ut det alt for lange trippelalbumet «Sandinista!» , noe som medførte overrasket hoderysten fra såvel kritikerne som fansen. Albumet var en mikstur av stilarter som dub, reggae, pop og funk, og inneholdt heller lite av den energiske punkrocken bandet opprinnelig ble kjent for. På «Combat rock» fokuserer de bedre, uten at det går utover utforskertrangen. Stilmessig går det i mange retninger, men det rocker, og låtene er fantastiske. Best kjent er «Rock the casbah» og «Should I stay or should I go», men hele skiva oser av kreativt overskudd. Min favoritt av The Clash.
(Holen jobber som bibliotekar ved musikkavdelingen, Deichmanske bibliotek. Han har for øvrig vært med på å gi ut denne skiva – som overhodet ikke har noe rykte.)
