The Monochrome Set – En britisk hemmelighet

Julen 2000 fikk jeg samleboksen 1-2-3-4, Punk & New Wave 1976-1979, en boks proppfull av alt du kan tenke deg av band fra perioden, både usual suspects som Sex Pistols, The Clash og Ramones, men også lite kjente grupper som Klark Kent (ikke Superman, men Stewart Copeland fra The Police), Snatch, The Drones og Menace. Boksen var lenge et verdifullt utgangspunkt for videre utforskning, og i årene som fulgte oppdaget jeg mange grupper som i dag er blant mine favoritter; Pere Ubu, Wire, Television, Gang of Four, Magazine, Swell Maps, The Adverts, Au Pairs og Dead Boys.

Det tar imidlertidig tid å sjekke ut nye grupper, spesielt hvis katalogen er stor, hvor skal man begynne liksom? Noen ganger havner de dermed lett i kategorien for: skal undersøke senere.
The Monochrome Set var et slikt band. De bidro med den selvtitulerte låten «The Monochrome Set» på 1-2-3-4… boksen, en fornøyelig, nervøs og uptempo låt, hentet fra debutalbumet Strange Boutique (1980), men havnet altså på ventelisten i første omgang. Mange år senere, nærmer bestemt i 2012, begynte jeg på Musikkavdelingen på Deichman, og fikk ansvaret for å kjøpe inn pop/rock cd’er.

I løpet av året kom jeg over en samleskive med gruppa, The Best of The Monochrome Set (2000), og kjøpte den sporenstreks inn til biblioteket. Heller ikke denne gang fikk jeg satt meg noe særlig inn i gruppa, hørte litt på den, men fortsatte å prokrastinere. Den omtalte samlingen strakk seg for øvrig fra 1979 til 1995, og foruten albumlåter er det også noen fabelaktige låter som kun kom ut på singel, bl.a. debuten «He’a Frank (Slight Return)». Det må ellers skytes inn at The Monochrome Set (eller ulike plateselskap?), har hatt en viss kjærlighet for samlealbum. The Best of The Monochrome Set ble også gitt ut under tittelen Compendium: A History, 1979-1995 i 1996, og det finnes tolv samlealbum i alt. Mange av disse er vel verdt å sjekke ut dog, ettersom det ofte er b-sider, uutgitte låter og rariteter, av høy kvalitet.

I fjor tok jeg endelig affære. Jeg lånte med meg The Best of The Monochrome Set hjem, rippet hele greia og la den over på mp3-spilleren (yupp! noen av oss bruker fortsatt slike tekniske nyvinninger). Det hører med til historien at jeg er over gjennomsnittet glad i randomfunksjonen på mp3’en min, synes det er helt fantastisk å få den ene overraskelsen etter den andre servert, har tross alt kurert den selv, så det er sjeldent jeg skipper en låt. Det som følgelig skjedde var at jeg stadig opplevde å høre bra sanger som jeg umiddelbart ikke kjente igjen, og hver gang jeg sjekket var det naturligvis, The Monochrome Set.

Herregud for et band tenkte jeg! Hvorfor er det ingen som snakker om denne gruppa, hvorfor blir de aldri nevnt i post-punk/new wave kanonen? Og hvorfor har jeg ikke hørt mer på dette før! Ja, ja, uansett, jeg skaffet meg kjapt debutalbumet Strange Boutique, og oppfølgeren Love Zombies, begge utgitt i 1980 med et halvt års mellomrom. To supre album som har snurret jevnt på platespilleren de siste månedene, spesielt Love Zombies som er det mest fullendte. Sjekk ut låta «Adeste Fideles» så skjønner ikke du heller hvorfor den ikke toppet hitlistene i 1980.

The Monochrome Set var ikke bare bra for 37 år siden, etter den siste gjenforeningen i 2010, har de gitt ut fire album, senest i fjor høst slapp de glitrende Cosmonaut. Stilmessig har de beveget seg bort fra det kantete og nervøse new wave lydbildet, og fokusert mer på melodiske ballader og sofistikerte poplåter, mer i gaten til The Kinks, Prefab Sprout og XTC. Vokalist Bid skriver fremdeles tekster full av vidd og klassisk tørrvittig britisk humor, og han likner av og til på Morrissey i vokalen, om enn ikke like sutrete. Ellers turnerer gruppa fortsatt, har flere konserter fremover, men dessverre bare i Storbritannia. Et søk på songkick.com ga meg følgende resultat: «Last concert near you: almost 34 years ago (Oslo)». Kom igjen konsertarrangører i Oslo, det er på tide å reise kjerringa!