Knutsen og Ludvigsen: Juba juba i teltet
Det var sommeren 1984. Kiss, mine absolutt største helter de siste 4-5 årene, var i ferd med å forlate interessesfæren min helt. Jeg hadde pliktskyldig kjøpt deres siste album Lick It Up året før, men det var dvaske greier. Dessuten hadde de driti seg totalt ut ved å fjerne maskene. Magien var død og begravet. Nye helter som Duran Duran, Depeche Mode og Frankie Goes to Hollywood tvang seg frem, og jeg skulle snart bikke over til å bli tenåring, en ungdom som sakte men sikkert skulle utforske den voksne verden. Noe holdt meg imidlertid tilbake, Juba juba, signert trønderene Knutsen og Ludvigsen, fikk meg til å stå igjen med én fot i barndommens musikkrike.
Jeg kjente godt til «Matpakkespisevise», «En grevling i taket» og «Hallo hallo» fra før, alle sammen klassikere, jevnlig spilt på radioen i barndommen. Utover det var Knutsen & Ludvigsen kun to barnslige menn, som interesserte meg fint lite. Juba juba endret alt dette. Albumet kom ut høsten 1983, sanket med seg Spellemanprisen, solgte 110 000 plater, landet en 3. plass på VG-lista og gjorde Knutsen & Ludvigsen til gigastore popstjerner.
Jeg skaffet meg aldri plata selv, men hver gang jeg var hos kompisen min Kristian, ble den hyppig spilt. Og her er vi tilbake til sommeren 1984. Det å ligge i telt i hagen hører ofte barndommen til, det er ikke bare et vanlig overnattingsbesøk, det er en slags hjemme alene fest i tillegg, hvor man er lenge oppe, spiser godteri uten å pusse tennene, prater, leser tegneserier og spiller musikk selvfølgelig.
Kristian lånte som vanlig farens 15 meter lange skjøteledning, koblet til den bærbare JVC-kassettspilleren og rullet Juba juba i gang. «Dum og Deilig» fikk oss alltid i godt humør, vi hermet etter den latterlige kazoen i begynnelsen, og kappet om hvem som var best til å etterligne. «Godmorgen Norge» og «Ku i tunnelen» fløy fint avgårde i allsang, mens «Måneland» spolte vi ofte over. «Brilleslange», «Gammel negermarsj» og «Syk» var de morsomste, der minnet de mest om tullete Prima Vera, som ellers var store favoritter på den tiden. Fun fact: sjekk ut åpningen på «Syk» mot åpningen på «New York Groove» (1978) av Ace Frehley (opprinnelig skrevet av Russ Ballard i 1975), det er k(l)iss likt! Jeg velger å tro at det er en hyllest fremfor tyveri.
Knutsen & Ludvigsens store styrke, spesielt på Juba juba, var gode og fengende melodier. «Dum og Deilig», «Måneland», «Liten aftensang», «Eg ve te Bergen» og «Kanskje kommer kongen» har alle lett nynnbare og allsangvennlige melodier. Det er nok derfor de traff både barn og voksne så godt. Det var ikke bare artige tekster barna kunne le av, det var også gode poplåter for voksne som hadde The Beatles friskt i minne, kunne kjenne seg igjen i.
Slik fungerer det i dag også, det er ikke bare «barnemusikk», voksne fortsetter å trykke Knutsen & Ludvigsen til sitt bryst. I 1996 kom hyllestplaten Ellediller og Krokofanter, hvor en imponerende liste av etablerte artister deltok: DumDum Boys, deLillos, Tre Små Kinesere, Poor Rich Ones, Pogo Pops, Gartnerlosjen, Astroburger og Motorpsycho. I 2006 fikk de æren av å åpne Øyafestivalens lørdagsprogram, VG trillet en 6 på terningen, mens alle vi som ikke var der trillet langt flere tårer. I 2011 tok Morgenbladet iniativet til å kåre de hundre beste norske platene gjennom tidene, stemt frem av hundre musikere, Juba juba havnet på 5. plass!
Torsdag 9. februar, er det vår tur her på Deichman. Øystein Dolmen kommer for å snakke om plata, vi spiller hele Juba juba på vinyl, på feinschmecker lydutstyr naturligvis, og det blir til slutt mulighet til å stille Dolmen spørsmål fra salen. Lurer på om jeg skal spørre ham om den der Ace Frehley referansen forresten?
Sjekk ut Classic Album Sundays eventet her: https://www.facebook.com/events/1887264534836931/
Tegning: Øystein Dolmen
