PsyktBRA! – i musikken

Av: Victor Josefsen & Lars Junge / Bilde: Racing Junior

Det er mange musikere  som har gjennomgått personlige kriser. Musikkhistorien er full av triste skjebner. Noen har oppnådd  suksess mens de fremdeles var i live, mens andre fikk posthum suksess.

Vi har skrevet, og laget en musikkutstilling, om noen i pophistorien med psykiske lidelser i forbindelse med Psykt BRA! – i musikken–samtalen fredag 10. februar: Musikkhistorien er full av personlige kriser. Hvorfor?

 

St. Thomas (Thomas Hansen) er en av få nordmenn som har opptrådt i Royal Albert Hall. Han slet med psykiske problemer og selvmedisinerte seg. Det fikk fatale konsekvenser. St. Thomas ble bare 31 år gammel. Les vår anmeldelse av St. Thomas’ posthume utgivelse A Mouse In A Crowded House (2016). St. Thomas var etter sigende ganske sliten på tidspunktet da dette materialet ble spilt inn.

 

 

Britiske Nick Drake begikk selvmord i en alder av 26. Da hadde han gitt ut tre plater. Som ingen brydde seg om – på det tidspunktet. Sakte men sikkert begynte ryktet om Drakes melankolske mesterverk å spre seg. Platesalget økte. Stadig selger han mye. Nick Drake har blitt en slags målestokk for singer/songwritere.

Jeg tror det ligger en allmenneskelig fascinasjon i historier om genier som dør unge og ukjente, for så å bli gjenoppdaget post mortem og hevet opp til anerkjennelse og berømmelse. Nick Drake er meget mulig den fremste representanten for denne arten i populærmusikkens univers, skriver vår gjesteskribent Kjetil Syverud.

A Skin Too Few: The Days of Nick Drake (2002) er en vakker liten film om hans korte liv og levned, både den som kjenner Drake og noviser i drakologi bør ha utbytte av disse 48 minuttene.

 

 

Elliott Smith hadde litt suksess med indiepoprockbandet Heatmiser, men det var først da han gikk solo at han fant sin egen unike tone. Han begynte på de tidlige soloplatene å lage lavmælt, akustisk pop. Kun kassegitar og hviskestemme med mye luft. Fantastisk gitarspill og en popteft utenom det vanlige. Gradvis fikk platene hans arrangementer som pekte tilbake til band som The Beatles og likesinnede på sitt mest melankolske. Og aldri gjorde han dette bedre enn på den siste platen han ga ut mens han levde, Figure 8 (2000). Den doble platen er et sant oppkomme av poptristesse. Det er tydelig at han hadde mye på hjertet, som om han hadde det travelt med å få det ut. Man kan jo bare spekulere, men det er lett å få assosiasjoner til det uendelige, evigheten, når man leser tittelen Figure 8. En passende tittel på det som kom til å bli hans endelige album og mesterverk.

 

 

Elliott Smith slo gjennom stort da han ble Oscar-nominert for låten “Miss Misery”, som ble brukt i filmen Good Will Hunting (1997). Han opptrådte under selve Oscar-showet og platesalget tok av. I 2003 ble han funnet død i sin egen leilighet. Etter sigende av to selvpåførte knivstikk i eget hjerte. Historien om Elliott Smiths korte liv overskygger dessverre ofte det som burde vært hovedfokus, denne mannens geniale musikk! Andre plater av Elliott Smith som kan være vel verdt å sjekke ut er Either/Or (1997) og XO (1998). Sjekk også gjerne ut filmen om Elliott Smith, Heaven Adores You (2014). Kilde: Et mesterverk: Elliott Smith – Figure 8

 

Joy Divisions vokalist, Ian Curtis, led av både epilepsi og depresjoner. Han begikk selvmord i 1980, bare 23 år gammel. Spillefilmen Control fra 2007 er et fint dokument om dette kortlevde, men særdeles inflytelsesrike bandets historie. Les også boken om Joy Divisions debutalbum Unknown Pleasures, skrevet av Chris Ott (“33 1/3”-serien). Mange vil nok kjenne igjen mye fra Anton Corbijns film Control, men boken går enda dypere til verks i å analysere omstendighetene rundt både tekster og hendelser.

I ettertid kan vi peke på tekstlinjene Ian Curtis skrev, og si at noen burde sett tvers gjennom dem allerede da de ble fremført for første gang. Forfatteren ymter frempå om at selvmordet til Curtis kanskje burde vært forhindret. Da de tre bandkompisene stod midt oppe i det, var det kanskje for nært. Dermed var det nok lett å overse det åpenbare: de hjerteskjærende skrikene fra en plaget sjel. Samtidig som Curtis’ eget handlingsmønster i mange tilfeller ikke innbød til sympati. På avstand kan vi plukke elementene fra hverandre og analysere de bit for bit, for så å sette de sammen igjen til etterpåklokskap. Der og da fantes ikke denne muligheten i like stor grad. Selv om det er mye som tilsier at noen burde ha sett hvor dette ville ende.

 

Kilde: Bent Inge Hvitsteins anmeldelse av 33 1/3 – «Unknown Pleasures»

Se også dokumentarfilmen om Joy Division, som kan lånes på Deichman bibliotek.

 

Daniel Johnston er diagnostisert med schizofreni. Johnston har siden 1970-tallet skapt mange hjerteskjærende bra låter. Karrieren hans fikk en boost etter at Kurt Cobain hadde på seg en t-skjorte med Johnstons navn på. Vi bør komme tilbake med en artikkel om Daniel Johnston senere! I mellomtiden anbefaler vi dokumentaren  The Devil and Daniel Johnston fra 2005 og anmeldelsen av plata Rejected Unknow i Pitchfork: «Much has been made of Daniel Johnston’s bouts with mental illness. But the point is that they are «bouts,» as in the boxing term; they are battles. And out of these battles are born songs that reveal much about human nature in general, and not just the mind of an manic depressive.»

 

 

Roky Erickson & The 13th Floor Elevators er namedroppa titt og ofte i denne bloggen. Roky fikk diagnosen paranoid schizofren, og har gjennomgått elektrosjokkbehandling og var institusjonalisert i flere år før moderne medisiner fikk han på rett kjør igjen. I likhet med Daniel Johnston har han, inkludert psykedelia/garasjerock-utskeielsene med The 13th Floor Elevators, laget mange hjerteskjærende bra låter, som på plata All That May Do My Rhyme (1995). Et annet fellestrekk mellom de to er deres  intense og sjelfulle stemmer som sterkt formidler både musikk og tekst. Les anmeldelse av 13th Floor Elevators – Easter Everywhere (1967)

 

 

Syd Barrett, Brian Wilson og Sinéad O’Connor er også å finne, nærsagt selvsagt, i vår musikkutstilling i forbindelse med PsyktBRA! – i musikken:

 

St. Thomas

Mysterious walks

I’m coming home

St. Thomas

Children of the new brigade

Lets grow together: the comeback of St. Thomas

 

Nick Drake

Bryter layter

Five leaves left

Pink moon

Family tree

Way to blue: an introduction to Nick Drake

Time of no reply

 

Elliott Smith

Elliott Smith

XO

Figure 8

Either/or

New Moon

From a basement on the hill

 

Daniel Johnston

Welcome to my world: the music of Daniel Johnston

Rejected unknown

Fun

Continued story + Hi how are you

 

Syd Barrett

Barrett

The Madcap laughs

Wouldn’t you miss me? : The best of Syd Barrett

Opel

Crazy Diamond: The complete recordings

 

Roky Erickson

I have always been here before: The Roky Erickson anthology

Don’t slander me

The evil one

True love cast out all evil

 

Ian Curtis/Joy Division

Closer

Still

Permanent

The best of

 

Sinéad O’Connor

The lion and the cobra

Faith and courage

I am not your girl

How about I be me (and you be you)

I’m not bossy, I’m the boss

Universal mother

 

Brian Wilson

Smile

No pier pressure

That lucky old sun

 

Vi har biografier og dokumentarer om de fleste av disse til utlån. Alle platene kan også lånes på Hovedbiblioteket.

 

 

 

PsyktBRA – i musikken 10. februar

Stadig flere av elevene som oppsøker helsesøster på skolen, gjør det fordi de sliter psykisk. Hovedbiblioteket arrangerer denne våren en samtalerekke om psykisk helse for og med unge folk. Samtalene vil ha hvert sitt fokusområde: PsyktBRA! – i musikken, – i filmen, – i litteraturen. Vi inviterer deltakere som har kjent problemer på kroppen til samtaler om livets utfordringer, og blir forhåpentligvis litt klokere. Vi gir også musikk, film- og litteraturtips til hver samling.

Første samtale: PsyktBRA! – i musikken.
Vi spør:
– Sammenbrudd, rus og psykiske knekker. Musikkhistorien er full av personlige kriser. Hvorfor?
– Hvilken betydning har det for folk flest at artister står fram og forteller om sine utfordringer?
– Kan biblioteket ha betydning for vår mentale helse?

Ordstyrer: Guttorm Andreasen, musikkjournalist, radioprogramleder, musiker og DJ
I panelet:
Claes Olsen, tidligere manager for musikeren St. Thomas, bookingansvarlig Øya-festivalen
Silje Halstensen, kjent som Bendik, musiker
Monica Ifejlikia, singer-songwriter i artistkollektivet Queendom
Same Yassin, DJ og musiker og jobber med markedsføring og kommunikasjon hos Ung Arena (http://www.ungarenaoslo.no/)

Dokumentarfilmen om St. Thomas: «Burn the place you hide» (1 t, 55 min) Regissør: Richard Knights, 2016 vises i kinoteket kl. 17.30

Tid fra: 16:30
Tid til: 19:00

https://www.facebook.com/events/1245856125496151/