Plateanmeldelse: Hajk – «Hajk»
Artist: Hajk
Album: «Hajk» (2017)
Plateselskap: Jansen plateproduksjon
3
Debutalbumet til Hajk er en av de platene det har knyttet seg størst forventninger til den seneste tiden. Nå er de klare med sin selvtitulerte plate. Som de selv synger på låten «Common Sense»: «you haven’t found your place». Nettopp. Kunne ikke sagt det bedre selv. Etter en rekke fine singler fremstår Hajk som ganske så retningsløse i albumform. Vokalen deles mellom Preben Sælid Andersen og Sigrid Aase. Noen låter synger Aase på, noen låter synger Sælid Andersen på, og på de resterende synger de duett. Vel og bra. Men låtene har ganske stort sprik, rent stilmessig. Med tre forskjellige vokalsignaturer blir det rotete.
Av og til har de mye Wilco-esque tresmak i ræva, som på «Not Anymore», mens på andre kutt, som den halvsyntetiske soullåten «Nothing Left To Say», høres de ut som The Loch Ness Mouse anno «New Grafitti». Det kommer ikke frem av presseskrivet hvem som har produsert platen, så det kan tenkes at de har gjort jobben selv. I mine ører kunne de trengt en streng person til å styre dem i en og samme retning.
De låter best når de gjør det enkelt, som på «Flowerdust», singelen «Magazine» og «I Remember». På låter som «Medicine» (nylonstrenggitaren er helt krise) lyder Sigrid Aase som om hun har lyttet for mye på Highasakite. Andre ganger høres hun ut som Ane Brun. På halvparten av platen høres hun ut som seg selv, Sigrid Aase, og det er der hun låter best.
Sur start på plateanmeldelsen dette, kanskje, men sånn må det være. Spesielt med tanke på hvor gode singlene deres har vært. Deichmans musikkblogg har strengt tatt fulgt dette relativt ferske bande ganske så tett helt siden starten, det er derfor lov å bli skuffet. Når det er sagt, er ikke dette en svak plate. Den kunne bare vært så mye sterkere. På undertegnede virker det som om de gaper over for mye. Mer enn de kan bite av. De prøver å legge seg på et The Loch Ness Mouse-nivå, men evner dessverre ikke helt det.
Det blir altså for retningsløst. Så kan man saktens diskutere hvorvidt album per 2017 skal ha noen retning. Er det gammelmodig å påpeke at albumet ikke er helhetlig? I disse tider hvor album gjerne har fire fem ulike produsenter, mener jeg. Fra nå av skal kanskje plater låte fragmentert. Som om låtene er spilt inn i forskjellige studio, i forskjellige tiår, med forskjellige produsenter.
Hajk låter som det reneste gull på de gode låtene og som det billigste juggel på de dårlige, for å sette det på spissen. Og de sistnevnte låtene kommer omtrent som annenhver låt på denne platen. Låtene imellom singlene fremstår som klassiske fillers i denne anmelders ører. Kanskje dette albumet kom for prematurt? Kanskje Hajk burde latt låtene marinere lenger før de serverte dem?
Sjekk også:
Singelanmeldelse: Hajk – «Magazine»
Singelanmeldelse: Hajk «Submarine»
