Av: Bent Inge Hvitstein Anmeldelser 22. mars 2017

Plateanmeldelse: Dunderhonning – «Gå»

Tekst: Bent Inge Hvitstein

Mye kan skje på en reise. For Dunderhonning har veien mellom det første og andre albumet vært lang, og Gå viser tydelig at bandet har beveget seg musikalsk i løpet av de syv årene som er gått siden Sakte ut av fokus. Det nye albumet handler da også om forflytning.

Artist: DUNDERHONNING
Album: «GÅ» (2017)
Plateselskap: No Forevers

Flere av låtene har dukket opp underveis fra a til b: «Nedslitt bygård» kom deisende ned i hodet til vokalist Ståle Fossheim på 37-bussen, «Døve øra» fant gitarist Tore Bakkland en sen kveld på en mørk T-banestasjon, «N3 Lulin» bød seg frem på en sykkeltur langs Mjøsa. Med reisen som utgangspunkt, er det kanskje ikke tilfeldig at låtene byr på en stemning som minner om den største reisen et menneske kan foreta; ut i verdensrommet, vekk fra alt vi kjenner som trygt. Likevel er det en romslig trygghet som hviler over dette albumet.

Utenomjordisk lydteppe. Fra gitarene dunker forsiktig mot øregangene på åpningslåten «Møbiusbånd», skapes følelsen av å flyte rundt oppe blant stjernene, i sakte fart, med visshet om en myk landing. Både vokalen, som er varm og drømmende, tidvis hypnotisk, og gitarene som vris og bøyes, får et utenomjordisk preg, som om vi får bli med på en reise inn i det ukjente. Også på flere andre låter flyter instrumentene utover og skaper mye rom rundt vokalen, samtidig som den er godt pakket inn av lyd.

Tekstene er et eget univers. Nevnte «Møbiusbånd» skaper også et inntrykk av en reise gjennom teksten, der utgangspunktet er en analogi mellom menneskelige forbindelser og båndet som vris rundt uten at endene noen gang kan møtes. Tekstene gir i det hele tatt rom for utfordringer til lytterne om vi ønsker; i tillegg til at de tar for seg Møbius’ bånd, har «N3 Lulin» kometen C/2007 N3 som bakteppe. Dunderhonning velger ikke lettvinte løsninger i tekstveien. Livet er den lengste reisen vi foretar, selv om den er kort. På Gå blir vi servert flere små historier om hvordan vi både samhandler og motarbeider hverandre underveis.

I anmeldelsen av «N3 Lulin» skrev jeg om modning. En slik prosess blir enda tydeligere ved å lytte til hele albumet. Denne gangen er gitarene varme og fyldige, mer avrundet i kantene fra tidligere utgivelser. Samtidig har de også hentet inn flere elektroniske innslag, og det er gjennomgående mye harmonisk klang til stede her. Kun «Hildring II» og delvis den allerede mye omtalte «N3 Lulin» viser frem mer renslipte og skarpe gitarer. Sistnevnte låt står fortsatt frem som eneren i samlingen, med sin mystikk bundet til teksten og gitarer som er proppfulle av energi. Som vokalist Ståle Fossheim uttalte i forbindelse med singelslippet:
– Sangen forankres til jorden av en gitar som etterlikner lyden av eikene på en gammel sykkel, kanskje som et lunt minne om en enklere tid.

Trygg forankring i et konkret stemningsleie. Det lille ankepunktet som finnes her, er at Gå som helhet kan bli litt for snilt og trygt. Et eksempel er «Døve øra», der gitarene innledningsvis kastes fra høyttaler til høyttaler, så ut mot lytteren, der de folder seg ut som små rakettbatterier, fargerikt og energisk, mens den instrumentale avslutningen ikke helt yter oppladningen rettferdighet. Verdensromfølelsen kan også oppleves noe ensformig ved gjentatte lyttinger, men det er naturligvis ikke gitt at alle hankes inn i den stemningen. Samtidig har de gjort en god jobb med sammensetningen av låtene. Rekkefølgen gir så mye variasjon fra låt til låt som materialet tillater. Avslutningslåten «Sakte» er også en fin oppsummering av de beste trekkene ved albumet.

En ny start. Alt i alt har Dunderhonning laget et album som viser en ny og spennende side av bandet, en retningsendring som gjør at de fortsatt fremstår som et friskt pust i musikklandskapet, selv etter mange års fravær. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette materialet har noe uforløst ved seg, som de kanskje kan få utløp for på konserter, da disse låtene har potensiale til å skape et stort og omsluttende lydbilde live. Her kan publikum virkelig bli kapslet inn i lydbølgene. Hjembyen Harstad har allerede fått besøk, og torsdag 23. mars står slippkonsert på John Dee for tur.