Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 23. april 2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Etter en lang påskepause, er vi tilbake med noen utvalgte tips: Et av ukas utvalgte sidespor: Uno Møller har laget et av årets hittil mest vindskeive og interessante norske album. Her er ukas utvalgte tips.

Tekst: Bent Inge Hvitstein / Foto: Pressebilde

Haunted Mansions
Dette ferske bandet har ligget og spøkt i krokene av internett en stund, og nå er debutsingelen «Sunshine Crawlers» offisielt ute. Produsent Thomas Gregussen og vokalist Vegard Sandø lager, ifølge bandets egen facebook-side, hiphop-inspirert indie der Danger Mouse møter Grandaddy. Selv vil jeg legge til: der Danger Mouse møter The Shins, eller Broken Bells, som nettopp er det realiserte musikalske møtet mellom disse. Haunted Mansions starter karrieren med en rytmisk, men rolig småpsykedelisk låt, der du lett kan se for deg et mørkt dansegulv med flakkende lys og blikk. Etter kun én låt har de skapt store forventninger til fremtidige utgivelser. Akkurat passe mystisk og forførende.

Parlor Walls
Jazzrock er den enkle betegnelsen på Opposites, debutalbumet til denne trioen. En fresende saksofon danner en slags uryddig grunnlinje gjennom albumet, som tidvis er støyete på en leken måte. Parlor Walls lager melodiøs og innbydende støy. Ut av veggene blåser det imellom noen herlige gitarriff og bråkjekke trommer. Dette bandet tar Savages’ grumsete rock et steg lenger ut i den uoversiktlige musikkskogen. De velger sjelden den enkle veien, men brøyter seg gjennom busker og kratt. En krevende liten sak som sakte, eller raskt kan bli din nye favoritt.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=pSGABgPv3KY[/youtube]

Unnveig Aas
Old Soul er et passende navn på hennes første album, som har fått gode omtaler fra flere hold. Aas har funnet en oppskrift et sted mellom country og pop som har noen snev av nostalgi mikset inn i både tekster og stemning. Det er mellommenneskelige relasjoner og en personlig stil, der sårheten har overtaket. Veien er ikke lang til tidligere materiale av blant andre First Aid Kit. Som der, er det også på dette albumet vokalen som spiller hovedrollen, og den spilles godt mellom diverse gitarstrenger.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=onysXA6asrk[/youtube]

Tornado Wallace
Dette er en australsk DJ, som tidligere i vinter ga ut albumet Lonely Planet. Både vinteren og den ensomme planeten er beskrivende for dette elektroniske albumet. Musikken fremstår som kjølig og med en distanse som på samme tid oppfordrer til bevegelse og gir deg lyst til å sitte stille og betrakte hvordan resten av verden beveger seg. På en av låtene har han fått vokal bistand fra Sui Zhen, et bidrag som ikke minsker det kjølige inntrykket. Litt jungelrytmer og noen nikk til 80-tallet finner du også her. Pulserende elektroniske toner som aldri faller for fristelsen til å bli for hektiske.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=1W9Wn1RSp4c[/youtube]

Liongeist
Departure er tittelen på bandets nye EP. En god oppfølger til fjorårets sterke Old Traumas // New Tremors. De viderefører mye av den samme desperasjonen i vokalen, og det er fortsatt en rå kraft i musikken. Noe varmere i lyden har de likevel blitt, og denne gangen nærmer de seg enda mer band som …And You Will Know Us by the Trail of Dead, særlig på den instrumentale åpningslåten «Infrared Echoes». Med utgangspunkt i hardcore, har de tatt et skritt nærmere postrock og den tyngre halvdelen av shoegaze. Liongeist har fortsatt en god nerve i låtene som skaper et vitalt uttrykk.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=1fA5wMdp7Dg[/youtube]

Otis Taylor
En bluesveteran tar oss med på en reise i den amerikanske slavehistorien på sitt nyeste album Fantasizing about Being Black. Han bruker mye tid på nyere historie, der det er nok å hente når det gjelder rasemotsetninger og undertrykkelse i USA. Dette er et slikt album som, når du først begynner å lytte til historiene, trekker deg så dypt inn i seg at du må høre det igjen og igjen. Instrumenteringen består hovedsakelig av en grov gitar, men han får også god hjelp av både banjo, strykere og blåsere. Monotont og suggererende, av og til trenger man ikke så mange ulike akkorder for å sette sammen et musikalsk dokument som skaper nye og viktige spor i musikkhistorien.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=0TJPYb1KxXc[/youtube]

Uno Møller
Nylig kom albumet Frog Box på markedet. Møller er kanskje for noen kjent fra Team Me, men han har også gitt ut flere soloalbum tidligere på britiske Lazy Acre Records. Dette albumet tar en ny retning. Etter et par raske gjennomhøringer, kan jeg si at dette er noe av det mest spennende jeg har hørt fra norsk hold så langt i 2017. Vi snakker ikke om noen musikalsk revolusjon, noe vi sjelden gjør i våre dager, men likevel beveger Møller seg i et landskap som er sjeldent fra en norsk artist rent sjangermessig. Skjønt sjanger: på menyen står både slackerrock, psykedelia, fuzz og små biter av folk og country. Litt skurrete og skeivt, med melodier som av og til stikker av litt på egen hånd, før han henter dem inn igjen. Rockete og hakkete noen steder, småseigt og vuggende andre steder. Det virker kanskje noe kleint å si at dette albumet har noe internasjonalt ved seg, men jeg sier det likevel: dette albumet har noe internasjonalt ved seg. Noe jeg ikke helt klarer å definere, men det fenger som bare det. Et par av låtene høres også ut som ikke helt fjerne fettere av både Nirvana og Alice in Chains i akustisk versjon fra glansdagene. For nye og gamle indiehoder er dette en liten skatt.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=j3oFDiq6nos[/youtube]

Karmic
Singelen «Lighthouse» er det ferskeste sporet fra bandet. Tidligere har «Higher Self» og «We Will Ride» sørget for å skape et relativt variert inntrykk av bandet så langt. Musikken er et elektronisk lappeteppe med både myke og tunge synther som vokter over vokalen som ligger oppe i høyere atmosfærer av skalaen.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=mcO4lSL60WM[/youtube]

Kalandra
Et norsk band som spiller alternativ folkemusikk innpakket i toner i grenselandet mellom pop og rock. Deres første utgivelse er EP-en Beneath the Breaking Waves, som ble sluppet 27. mars. Bandet ble startet i 2012, da medlemmene studerte musikk sammen i Liverpool. Siden den gang har de spilt et tresifret antall konserter i inn- og utland. Forrige sommer vendte de hjem til Norge, der EP-en ble ferdigstilt. Kalandra beskriver selv Beneath the Breaking Waves slik: «EP-en er en personlig beretning om følelsen av å være fortapt i sitt eget sinn, som å være under vann, å kjenne bølgene treffe, men uten styrken til å bryte overflaten». Et spennende band som våger å gå egne veier.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=9GYa_4DgnZ8[/youtube]

Yea-Ming and the Rumours
Debutalbumet I Will Make You Mine kom forrige sommer, uten at det skapte de store overskriftene i verdens musikkmagasiner. Derfor er det på høy tid å gjøre noe med det. Dette albumet er et perfekt sommeralbum for alle som ønsker seg tilbake til sommeren 1997, pluss-minus noen år. Alternativt hvis du ønsker deg tilbake til en hvilken som helst sommer fra de siste femti årene. Hvis du også liker Comet Gain, er sjansen stor for at Yea Ming og Co blir med deg videre gjennom livet. Det hviler en klassisk DIY-sjarm over denne utgivelsen, med myke indiegitarer som flyter gjennom verden med låtskriverens små og store problemer balansert på strengene.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=vf7LZifk014[/youtube]

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017