Av: Victor Josefsen Anmeldelser 6. april 2017

Episke irrganger med Portland-gjengen Eternal Tapestry

Eternal Tapestry – Wild Strawberries (2015)

Eternal Tapestrys historie starter i 2005. Bandet ble dannet da Portland-musikerne Nick Bindeman (Jackie-O Motherfucker) og Dewey Mahood (Plankton Wat) fant hverandre i sin forkjærlighet til Neu! og gitaristen Sonny Sharrock. Med et ganske ulikt musikalsk utgangspunkt begynte de to, via utstrakt (gitar)improvisasjon, å forme det som skulle bli bandets eksperimentelle psykedeliske sound.

Flere personer har vært innom Eternal Tapestry gjennom årenes løp, men det har vært Nick, Dewey og Nicks bror Jed (Heavy Winged / Jackie-O Motherfucker) som har utgjort kjernen i Eternal Tapestry (frem til 2012 da Dewey takket for seg). Selv om nyere medlemmer utvilsomt har bidratt til bandets musikalske utvikling, har essensen i lydbildet ligget i samspillet mellom de to gitarene, backet opp av Jeds trommeslag. Det er her drivet og hjertet i musikken deres har ligget.

Eternal Tapestry gav ut et par utgivelser på ulike undergrunnselskap de de første årene (Not Not Fun og Three Lobed). I 2009 slapp de albumet The Invisible Landscape. Saxofonist og synth-traktør Ryan Carlile var nå blitt fast Eternal Tapestry-medlem og The Invisible Landscape tok lytterne med på en suggererende reise i gjengens psych rock univers. Albumet inneholdt seks heftige, repetitive gitardrivende låter (både «up-tempo» og mer rolige, sfæriske, drømmende låter).

Etter utgivelsen av Palace of the Night Skies ble bandet tatt opp av plateselskapet Thrill Jockey som gav ut Beyond the 4th Door (2011). Eternal Tapersty var nå blitt en kvintett med bassisten Krag Likins og bandet tok med denne plata en ny retning, bort fra basisen med trommer og gitarer og den litt rufsete DIY-måten å gjøre saker og ting på. Med denne plata fokuserte bandet på det litt roligere, mer atmosfærisk (ambientlignende) og melodiøse uttrykket innen sjangeren. Plata fanget lytterne i et drømmende improvisasjonslandskap hvor også saksofon og bass spilte en viktig rolle.

Samme år ble Night Gallery sluppet – en jam session-plate utgitt sammen med dronemesterne Sun Araw. Her smeltet de to bandenes uttrykk sammen og resultatet ble en blanding av ambient psych og kraftfull krautrock.

Drawn in 2 Dimentions og World Out of Time ble begge utgitt i 2012, plater der Eternal Tapestry vandret videre på sin vei med eksperimentelle lydkollasjer, vekslende fra stemningsfulle neddempa partier og langstrakte dronerier mot intense, eksplosive sekvenser. Eternal Tapestry hadde skrudd opp tempoet litt på disse to platene, sammenlignet med Beyond the 4th Door. Grunnlegger Dewey Mahood besluttet å forlate bandet dette året og Warren Lee, en organist som Nick hadde samarbeidet med i en rekke år, sluttet seg til bandet.

Eternal Tapestry utgav etter dette en del limited-edition utgivelser, deriblant utgivelsen Guru Load (2014) hvor inntektene ble gitt til en stiftelse som arbeidet med å bevare Borneo-orangutangene. Da neste plate skulle påbegynnes, kjente Eternal Tapestry at de trengte litt miljøforandring. Bandet trakk seg tilbake i en hytte i skyggen av fjellet Mount Hood i Oregon for å jobbe med albumet som skulle bli Wild Strawberries.

Wild Strawberries kom til liv via endeløse timer med improvisasjon. Over halvparten av låtene strekker seg over ti minutter og man blir som lytter dratt inn i komposisjonene. Tid og sted forsvinner på merkelig vis og 10-15 minutter kjennes som to – særlig tittelsporet «Wild Strawberries» fanger. En kan nærmest kjenne følelsen som oppsto under jam session’ene som fant sted ute i skogen.

Innimellom innspillingene tilbrakte bandet mye tid utendørs, de utforsket områdets fauna og slappet av under stjernene. Inspirasjonen bandet fikk av det omliggende landskapet gjenspeiles også i både cover og låttitlene – de har fått navn etter lokale plater.

Wild Strawberries fremstår som Eternal Tapestrys mest helhetlige, sammenhengende skive. Plata er neddempa dronete sak med fine vendinger, instrumentbruk og eksperimenteringer. Bandet «drar på» tidsvis underveis, men de som ønsker seg mye fuzz & pøs kan nok bli litt skuffa. Men mitt tips er utvilsomt at en liten reise med Eternal Tapestry er noe du ikke vil angre på.