Chris Cornell – død
Nå begynner det å tynnes ut i rekkene av de store grunge-frontfigurene. De tre største. Kurt Cobain fra Nirvana. Layne Staley fra Alice in Chains og nå altså Chris Cornell fra Soundgarden. Han ble eldst. 52 år gammel. Eddie Vedder holder dog koken ennå.
Av Lars Junge
Cornell og hans band Soundgarden er ansett som et av de største grunge-bandene, selv om de strengt tatt ikke var “grunge”. De første platene, “Ultramega OK” og EP-samlingen “Screaming Life/Fopp” ble riktignok gitt ut på Sub Pop før grungen tok av med Nirvana, men i likhet med Nirvana var også Soundgarden på majorlabel da de slo gjennom.
Men før det sang han også i Temple of the Dog, dette mildt myteomspunnede grunge-stjernebandetbestående av Cornell og trommeslager Matt Cameron samt medlemmer fra Pearl Jam.
I motsetning til Nirvana og de andre grungebandene hadde Soundgarden mer metal i seg. Mye på grunn av Chris Cornells stemme. Han gikk ofte opp i denne lyse, fistel, balleklem-tonen som var vanlig for metalvokalister. Men bare hårfint, han bikket aldri over i harry-land. Vokalt sett balanserte han på en knivsegg. Men han var også en vokalist med stort register som strakk seg over flere oktaver.
Årsaken til grungens suksess var mye det samme som årsakene til punkens suksess i sin tid. En rekaksjon eller et opprør mot etablissementet. Dette var vanlige mennesker, med ueksepsjonelt talent og utseende. Men det var ekte. De brydde seg ikke om staffasje og tull.
Chris Cornell var heller ikke helt i tråd med dette konseptet. Han så bra ut (sjekk konsertfilmen “Motorvision”). Fyren er muskuløs med sixpack, spiller sinnsyke gitarsoloer. Han er larger than life. Han er ikke en mistilpasset fyr med uren hud, armybukser og flanellskjorte som er passe god til å spille gitar. Cornell var en rockstjerne – og så ut som det.
I lang tid etter “Badmotorfinger” kom ut i 1991 fant jeg ikke ny musikk. Jeg var seriøst bekymret. Ingenting nådde denne platen opp til knærne. Den er et mesterverk.
Deretter breaket Soundgarden stort med “Superunknown” i 1994. Jeg kjøpte den, selvsagt. Dobbel gul vinyl. Har den fremdeles, selvsagt. Mint tilstand. Bandet slo gjennom med singelen “Black Hole Sun”. På den tiden jobbet jeg i platebutikk. Hadde delvis uren hud, armybukser og flanellskjorte og var passe god til å spille bass. Det irriterte meg at platen solgte godt. Kunder som ikke hadde kjøpt grunge i årene i forveien kjøpte denne platen.
To år senere kom “Down on the Upside”, sjekk låten «Burden in my hand» (under). En forbigått plate i min bok, men på langt nær bandets sterkeste. Kort tid senere ble de oppløst, og Cornell begynte å gi ut soloplater. Den første, “Euphoria morning” fra 1999 var ikke så verst. Den siste, som kom i 2015, var heller ikke så verst, men de tre i midten er bare å styre unna, kanskje spesielt samarbeidet «Scream» (2009) med hiphop/R&B-produsenten Timbaland. La den ligge.
I tillegg gav han ut tre plater med Audioslave, som jo er Rage Against the Machine med Cornell på vokal i stedet for Zach de la Rocha. Streit stadionrock, midt på treet.
Som en ekte rockstjerne hadde seff Cornell også sine utfordringer med narkotiske stoffer. Men la oss ikke dvele ved det og heller minnes Chris Cornell som den store vokalisten han var på 1990-tallet. Han har gitt ut plater som står som søyler i rockehistorien. Nå er han død. Sånn er livet.
Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog
Sjekk også:
Nirvana – Scentless Apprentice gjenforteller «Parfymen»
Kurt Cobain
Mudhoney: Fortsatt Alive And Kicking
Dyr på plateomslaget – Pearl Jam – Vs. (1993)
13 låter fra 2013 inkludert Pearl Jam: Sirens
