Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 10. juni 2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Et av ukas musikalske sidespor: De Marvells sparker rocketonene ut av høyttalerne på sin nye EP. Vil du vite hva som ellers finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Tekst:Bent Inge Hvitstein

Ellen Bødtker – Album: Jeg ser
Harpe og Sigbjørn Obstfelder. En kombinasjon noen burde ha tenkt på før, med tanke på hvor forførende og mystisk det låter. Dette er Bødtkers første soloalbum med egenkomponert musikk. Låttitlene er hentet fra Obstfelder, og noen låter gjengir ordene hans, lidenskapelig tolket av Bjørn Floberg. Trompet, synth og perkusjon akkompagnerer også den magiske lyden av både akustisk og elektronisk harpe. Naturen, og særlig nordlyset, har vært et utgangspunkt for albumet, og det er lett å se for seg om du lukker øynene og lar musikken tale sitt visuelle språk.

Oumou Sangaré – Album: Mogoya
Et nytt bidrag fra Mali. Sangaré beveger seg i en ny retning på sitt første album på åtte år. Her eksperimenteres det med instrumentering og et lydbilde som strekker seg mot vestlig pop, men tyngdepunktet i musikken ligger likevel og hviler på de afrikanske røttene. Herlige rytmer, spenstige gitarriff og ikke minst en kraftfull stemme er de viktigste ingrediensene her. Sangaré er også kjent for å stå opp mot undertrykkelse av kvinner, og (ifølge de som kan språket) tekstene bærer et tydelig budskap om å kjempe for sine rettigheter.

Elias Jung – Album: Waiting for the Flood
Bak artistnavnet skjuler det seg en kar ved navn Stian Grønbech, som også er medlem av The Late Great. Ti år er gått siden debuten Interstate, og nå crooner han seg videre i solokarrieren som en norsk Stephin Merritt (The Magnetic Fields). Den dype stemmen og noen lekende elektroniske elementer mikses med popete og tidvis dansbare rytmer.

Hanne Kolstø – Låt: «Is»
Hun vet hva vi behøver i varmen (som kommer og går), og denne låten har en passe kjølende effekt. Et friskt arrangement med en drivende basslinje i bunnen. Forfriskende også at hun fortsetter å synge på norsk. Det lukter litt sommerhit av denne.

The Black Angels – Album: Death Song
Den måtte jo komme til slutt: sett sammen bandnavn og albumtittel, og du er dypt inne i 60-tallets psykedeliske musikkverden. For de som ikke har kommet så langt tilbake i sin musikalske skolering ennå: albumet The Velvet Underground & Nico er et fint startpunkt. TBA trekker mange veksler på denne delen av rockehistorien, med et modernisert tilsnitt. De droner og messer seg gjennom elleve låter med riffbasert og tettpakket rockepsykedelia, der de politiske og samfunnsrefsende referansene kommer tett i tekstlinjene. Vi kan vel trygt slå fast at den sittende presidenten ikke har noen tilhengere i bandet. Dette albumet er en soleklar kandidat til listene som skal summere opp musikkåret 2017 i rockens verden. Det er tidlig ennå, men med tanke på at denne knallskiva fortsatt har et halvt år å vokse på, skal det godt gjøres å holde den utenfor topp ti.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=4U9B244Z3go[/youtube]

VÅG – Låt: «Runners»
Dette er debutlåten til bandet, som befinner seg i en verden der folkrock lister seg inn mot popmusikken. Banjo er hovedattraksjonen her, og den følger tittelen fint, der den nærmest løper gjennom låten. På samme måte som refrenget tar låten et par hakk opp i tempo, uten at det blir hektisk av den grunn. La føttene løpe til rytmen av en fin debutlåt.

Jørgen Emborg Quartet – Album: What´s left?
Den danske jazzkomponisten har fått med seg en ung og talentfull munnharpist, Mathias Heise, og sammen har de skapt både lekne og intime stykker. Her er det ro og ettertanke på noen spor, kombinert med fartsfylt og nærmest sambadreven stemning på andre spor. Piano, bass og vispete trommer er tillegget til den svært aktive munnharpen.

De Marvells – EP: EP
At det finnes et norsk band som høres ut som om de forsøker å etterlikne den første utgivelsen til The Duke Spirit, dét er en god ting. Her legges det lite imellom når De Marvells trykker til med grov og reinspikka rock, der slutten av 60-tallet møter dagens fuzzpedaler. Vokalen legges med breial og herlig kvinnelig rockerøst, i både grove og høyere vokalsfærer. Det lages ikke for mye av denne type musikk i vår tid, så dette er et særdeles velkomment innslag av et band som kompromissløst klinker til uten å bry seg om hva naboen måtte mene. Noe sier meg at dette kan være knakende tøft live, og muligheten til å oppleve det byr seg flere ganger i løpet av sommeren.