Intervju: Frontfigur i Sassy Kraimspri og leder for AKKS Stavanger Ida Collet Belle
Av: Victor Josefsen
Aller først, fortell oss litt om bakgrunnen din?
– Jeg er norsk-født, amerikansk-oppvokst og Sydney-bebodd. Jeg begynte å spille punkrock i kjelleren med bestevennene mine i New York tidlig på 90-tallet. Cyndi Laupers produsent syntes det låt helt jævlig, og nektet å spille inn musikk med oss, selv om hun egentlig hadde sagt ja.
– Vi kastet kompisen vår Jackson, sønnen til Patti Smith, ut av bandet fordi han ville spille for mange soloer. Vi het I Scream of Jeannie, og hovedmålet var å ikke ha vers eller refreng i sangene våre. PUUUUNK. Det var en fantastisk start på min musikalske reise, det eneste vi brydde oss om var å ikke være forutsigbare.
– Deretter spilte jeg i band i Norge og Australia, og spilte inn ymse ting og tang. Sassy Kraimspri ble til etter visumsproblemer og halvtvungen hjemflytting. Hurra for Norge!
Sassy Kraimspri, ja, hvem er egentlig dere?
– Jeg plukket med meg en heit crustpønker fra Sydney til lead gitar pluss medvirkning til sangskriving, Rick Belle. Rick har også æren av å være gift med meg. Så fant vi verdens mest positive, arbeidssomme poptalent-deluxe, den bredbente bassisten fra Sørlandsbyen Farsund, Linda Pedersen. Og etter like mange trommiser som Spinal Tap, spiller vi nå med utrolig chille, tight-som-faen, hardtslående og dritmorsomme Thore Pettersen fra nabobyen Lyngdal.
Sassy Kraimspri
Da undertegnede intervjuet artisten Æ for en del år siden, sa han: Jeg sitter for det meste og driver propaganda, fyrer i ovnen og justerer matchformen . I likhet med Æ driver også Ida mye med propaganda.
Tar propaganda/promo-biten mye tid?
– Ja, det kan bli veldig tungt med all selvpromoteringen som må til, men det er et luksusproblem. Før i tiden hadde man ikke sjans til å komme veldig langt med mindre man hadde et team som hjalp med PR. Nå lager vi kule ting og så deler vi. Av og til er det DRITDEILIG å ta en pause fra det hele.
– Jeg er veldig dårlig på diverse tekniske ting og tang, derfor er det nesten garantert at noe går galt hver gang jeg sender ut en pressemelding. Etter mange timers forberedelse og hjelp fra flinke musikkindustrifolk, ble nylig den første meldingen om vår nye EP sendt ut til alle mine mediakontakter i Norge med en ikke-fungerende link. Det er virkelig en helt spesiell kunst å drive med bandpromo.
– Vi liker best å lage låter, spille inn og opptre live. Møtet med publikum live er uunværlig, og gir mye promo, det er der vi selger oss best. Men om man ikke promoterer at ting skjer, kommer ingen til konsertene og ingen vil lytte på musikken.
– Jeg har blitt flink til å spørre venner, som også jobber med musikk, om tips og hjelp. Og kompetansesentrene rundt omkring i Norge, som STAR, SØRF, Brak, er fantastiske. Nå har jeg en mal for presseskriv og søknader, og tenker mindre på den biten. Jeg lærer hver jævla dag, spesielt når det gjelder sosiale medier. Der endres ting hele tiden.
Sassy Kraimspri slapp singelen «You’d Better Listen» 2. juni.
Hvordan vil du beskrive uttrykket til Sassy Kraimspri?
– Riff og rytmebasert, melodiøst, rått og tight. Mange popreferanser mikset med inspirasjon fra stoner og punk.
Tidligere nevnte du til meg at noen av yndlingene dine er L7, Mudhoney og Deathcrush. Andre yndlinger?
– Å GUUUD, det er så mange! Bandet er inne en periode der vi bare hører på masse rar og fet musik, og vi elsker å sjekke nye ting. For å nevne NOEN: Pixies, Kyuss, PJ Harvey, Nirvana, Future of the Left, Red Fang, The Cramps, Clutch, Crass, Bikini Kill, tidlig Hole, Patti Smith, NOFX, Every Time I Die, Uncle Acid and The Deadbeats, Queens of the Stone Age, The Clash, En Vogue, The Bangles, Salt-N-Pepa, Snoop Dogg, NWA, Beastie Boys, Billie Holiday, Duke Ellington, Louis Armstrong, the list goes on and on and on. HAHA.
– Her var det riktignok ikke mye nytt. Thore er nok den som mest finner ny musikk. Og Linda er ute i verden og finner nye ting, hun også.
PJ Harvey på Øya 2016. Foto: Nikolaj Blegvad
Du vokste opp i New York med Jackson Smith, ingen ringere enn sønnen til Patti Smith. Møtte du Patti Smith noen gang? Og hva betyr hun for deg?
– Hun er helt magisk. Vi møtte henne en gang som 14-åringer, og det var egentlig bare flaut. Vi var sikkert for svette i hendene og alt for sjenerte til at det var interessant for henne, men Jackson var snill og tok oss med for å hilse på henne. Vi fikk være i det nydelige huset deres når hun ikke var hjemme, og fikk tatt på Fred «Sonic» Smith sin gitar og luktet på weeden hennes.
– Patti Smith ga ganske mye faen i hva folk forventet, og fokuserte tidlig på kunsten og uttrykket. Jeg elsker den tidlige musikken hennes, og det hun ga ut på 90-tallet. Pluss boken Just Kids. Jeg kan lese den tusen ganger til. Jeg liker måten hun beskriver hvordan det var å jobbe seg fram til et fungerende band etter hun begynte som beatpoet. Hvordan forholdet til bestevennen og kunsteren Robert Mapplethorpe var, og hvordan han inspirerte henne til å utforske andre typer kunst. Mapplethorpe tok forresten bilder av min første trommis, og var venner med hennes foreldre i New York – small world over there.
Ida Collet Belle har studert kjønnstudier og religion i Sydney Australia, er daglig leder for AKKS Stavanger, er med på å lage LOUD! Jentenes bandleir og har stor sans for riot grrrl.
Hvorfor så sterkt engasjement på dette området? Norge har vel kommet ganske langt når det gjelder likestilling, eller?
– Altså: vestlig kultur har langt igjen å gå når det gjelder likestilling. Samtidig har vi absolutt kommet langt i løpet av de siste 100 årene. Kvinner får stemme, eie hus og land, og jobbe. Jeg synes likevel det har stagnert veldig de siste 20 årene. Når det sagt, de kaller jo denne tiden for 3rd wave feminism. Feminisme er et stygt ord for mange i Norge, og det sliter jeg med å forstå.
– Selvfølgelig kan ikke Norge sammenlignes med land hvor kvinner blir omskjært eller har rettigheter på lik linje med dyr. Men vi er fortsatt objekter. Det er fortsatt ikke likestilling i Norge. Når det diskuteres om å gi leger reservasjonsrett mot å sette spiral og ta abort, er det diskusjoner om min kropp. MINE valgmuligheter. Om jeg ikke ønsker å bære fram et barn, er det ingen andre enn meg som skal bestemme det.
– På 70-tallet i Afghanistan var kvinner som kvinner i vesten: de gikk med korte skjørt, om de ville det, de kunne vise ansiktet sitt. Dette, pluss tusen andre menneskerettigheter, er blitt tatt fra dem. Man må aldri glemme at det er folk som vil ta fra deg makten om de kan, om de tillates det, og det må man ikke la skje. Jeg blir skremt av hvor lite folk faktisk tenker over slike realiteter.
– Min mor hadde for øvrig kvinnerettigheter som fokus da hun jobbet i Quaker United Nations Office i New York, og var alltid veldig flink til å snakke med meg om at jeg var likeverdig og sterk, og ikke burde leve opp til andres forventninger på bakgrunn av kjønnet mitt.
– Det er merkelig at fokuset på små jenter fra SUPERTIDLIG alder er utseende. Selv var jeg veldig forvirret som ung når det gjaldt kroppen min – at den hadde mer makt enn hjernen min. Vi blir fortalt at vi er pene, flinke og må være forsiktige. Som 12-åring i New York var jeg ikke mye engasjert i likestilling, naturlig nok, men da jeg ble eldre ble jeg virkelig engasjert. Da skjønte jeg hvor mye som kunne vært annerledes i livet mitt hvis kjønn ikke hadde så stor påvirkning på hvordan man kan komme seg fram i verden, hvilke rettigheter man har og hvordan folk tar imot deg som individ.
– Det er skremmende hvor hverdagslig det er å slenge ut kjønnsbaserte stereotyper, kommentarer som setter kvinner i en mindreverdig posisjon i forhold til det mannlige kjønnet. Og det er ikke bare menn som gjør det, kvinner også. Skuffende mye.
Gruppa Bikini Kill var riot grrrl bandet framfor noen og albumet «Pussy Whipped» er et must have!
– Marilyn Monroe var verdens første store sexsymbol, men hun uttrykte ofte hvor trist hun ble over objektiviseringen. Kvinner i vår kultur holdes underdanig fordi vi er solgt, presentert og overbevist om at vår verdighet ligger i oss selv som fysiske objekter. Menn har for øvrig også angst for å ikke ha six-pack og fint ansikt nå til dags.
– Når Miley Cyrus gnikker på en svær wreckingball naken og slikker en slegge er det ingen revolusjon. Kvinnelige musikere har vært nakne i mange tiår. Hvordan de presenterer denne seksuelle siden er forskjellig. Det er ikke lett å vite om Miley føler seg sterk, og om det er en riktig fremstilling av hennes seksualitet, vi får vel vente og se, når hun er gammel og skrukkete kan hun forhåpentligvis fortelle oss alt om hvordan denne tiden i hennes liv egentlig var.
– Jeg mener derimot bestemt at Madonnna hadde all makten i hennes hender gjennom sin egen seksualisering i media. Det var aldri noen tvil om hvem som bestemte kameravinkler, hun sto sterk og naken, og rollebyttene var byttet om, hun var herskeren og mannen var underdanig.
Har du møtt motstand i musikkbransjen fordi du er jente?
– Det vel mest det at bandet mitt konsekvent blir snakket om som jenteband. Ikke som punkband, rockeband eller drittband. Vi er to kvinner og to menn. Alle langt over 18 år. Ingen jenter å se for så vidt.
– Jeg tenker ikke mye over at jeg er kvinne. Jeg synes ikke det er rart at jeg er stor i kjeften innimellom, at jeg kan spille kjempebråkete musikk eller at jeg spiller gitar og synger samtidig.
– Jeg har nok blitt mer opptatt av min likeverdighet siden jeg på turné stadig hører folk, kvinner og menn, fokusere på kjønnet mitt over musikken, talentet og meningen bak det jeg gjør. For det er rett og slett ganske irrelevant, utenom at jeg er hetero kvinne som dermed skriver om mine opplevelser fra det perspektivet.
Sassy Kraimspri
Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog
Sjekk også
Min platesamling: Ida Collett Belle
