Oslo Jazzfestival 2017: Kurt Rosenwinkel Standards Trio
Det er onsdag og vi er midtveis i årets utgave av Oslo Jazzfestival. Klokken er 18.00 og solen skinner ute og det er sikkert 20 varmegrader, men vi går inn i mørket på Victoria Nasjonal jazzscene likevel. Og alle bordene er opptatt. Alle sitteplassene er opptatt og det er godt med folk til tross for at det er fint vær og tidlig på kveld midt i uken.
Den amerikanske stjernegitaristen Kurt Rosenwinkel (f. 1970) har mange prosjekter i vinden, men nå er han i Oslo med sin Standards-trio. Gitar, bass og trommer. De spiller, ikke overraskende, standardlåter. Miles Davis “Boplicity”, Joe Henderson “Punjab”, Charles Mingus og mye annet.
Bandet entrer scenen, Kurt Rosenwinkel – gitar, Dario Deidda – Bass og Marco Valeri på trommer. De setter i gang uten å si et pip. De spiller kanskje litt uengasjert. Flinkt, men litt kjedelig?
Det er først et stykke ut i konserten da Rosenwinkel spiller en lang intro til en av låtene, med en eller annen gitarsynth-effekt på gitaren, i tillegg til sustain og ekko – at konserten går fra å være en ganske god søndagstrio på hjørnet til noe ganske spesielt. Det er da han spiller alene at vi skjønner at vi har med en virkelig eminent gitarist å gjøre. Greit nok, vi har skjønt at han kan spille fort, feilfritt og med følelse, men det er altså når han slår seg litt løs på pedalbrettet at konserten heves til noe litt mer enn adekvat pluss – for undertegnedes del i alle fall. Mulig de som liker tradlåter med knusktørr lyd hadde sin livs konsert frem til han begynte å lefle med pedalene, men det vites ei.
De to andre musikerne er jo selvfølgelig gode. Bassisten raser avgårde på sin elbass med frets. Walking bass hele veien til banken. Fingernemt der også. Trommisen visper seg gjennom brorparten av konserten og får seg en liten, men småkjedelig, solo på slutten.,
Det er altså null smalltalk mellom låtene. Midt i konserten tar dog Rosenwinkel mikrofonen og ramser opp spillelisten i en fart og introduserer bandet. Igjen starter han alene og frysningene løsner for første gang. Det blir helt åpenbart her ser vi en fyr som besitter ytterst sublime kvaliteter. Han har stålkontroll, tror ikke han treffer et bånd eller en uklar tone en eneste gang gjennom hele konserten. Rosenwinkel spiller florlett og totalt uanstrengt. På et tidspunkt, med en eller annen effektpedal, høres gitaren mer ut som en fløyte enn en gitar. Jeg får en Steinar Ofsdal med hockeyhår, bart og pikkolofløyte opp i mitt indre 80-talls NRK-arkiv.
Typisk så spiller trioen seg varmere utover i konserten. Låtene sitter bedre og alt flyter finere. Det er deilig å se dem rase gjennom låt etter låt, stoppe litt opp og ta en ballade, før de setter avgårde ned svart løype igjen. Svart av noter. Rosenwinkel tar sats og lander de lengste gitarløpene hver bidige gang.
Etter halvannen time avslutter de med et enkelt ekstranummer. En hyggelig dame som satt ved samme bord som meg påpekte det opplagte: “fingerferdighetene var det i alle fall ingenting å utsette på”.
