Av: Victor Josefsen Anmeldelser 23. november 2018

Plateklassiker: The Kinks – «The Village Green Preservation Society»

Denne taffelpopen var helt herlig umoderne da den kom i 68. Ray Davies og Co. Hadde tatt farvel med moterocken og forsvunnet inn i sitt eget popunivers. Diggbart.

Tekst: Ebbe Helberg

I dag hadde jeg tenkt å høre igjennom en del plater med Guided by Voices, Grandaddy og andre indierockband på G, men den planen ble fort satt til side da jeg i stedet fikk et behov for å høre på The Kinks, kongene av pop, vil jeg kalle dem i dag. Jeg gikk bort til CD-hyllen,( jepp jeg hører fortsatt mye på CDer) og plukket fram min favorittkinksplate, «Village Green Preservation Society», men uvanlig nok lot jeg ikke den gå fra spor 1, tittelsporet, nei det var nemlig en annen sang som hadde festet seg bak hjernebarken, hvilken var det igjen? Jeg flippet igjennom spor for spor helt fram til ”Wicked Annabella”, og der var den, den mest utypiske låta på plata, som drives fram av den lille rå gitarlinjen gjennom hele låten, samt herlige trommebrekk, og Ray Davies synger på skakke. Akkurat den låten var det jeg ville høre i dag, og jeg hører videre på ”Monica” og ”People Take Pictures of Each Other”, og forguder denne ekstremt bra popplaten. Ikke vits å bla tilbake og høre resten, vil ikke bli lei av disse låtene, må spare dem litt. Denne taffelpopen som var helt herlig umoderne da den kom i 68. Ray Davies og Co. hadde tatt farvel med moterocken og forsvunnet inn i sitt eget popunivers. Diggbart.

Men hvorfor ikke gå tilbake til starten? Jeg finner fram en singelsamling og hører de første låtene, ”You Really Got Me”, ”All Day and All of the Night”, ”Tired of Waiting for You”, – og jeg tenker at hvis jeg hadde vært 18 i 1964 og bodd i London hadde jeg garantert vært Mod. En av de frekke guttene i pen dress, kjøre rundt på scooter, krangle med rockerne på deres motorsykler, okkupere stereoanlegg på fester og danse med hæla i taket til ”You Really Got Me”.

Så var det dette med sommerlåt da, jf. det pene været i dag (saken er skrevet en varm sommerdag, red.anm.). Man kan vel langt på vei si at The Kinks har de to beste sommerlåtene i verden. Husker Aftenbladet hadde en kåring for noen år siden over tidenes beste sommerlåt. Tore Renberg foreslå ”Waterloo Sunset” og jeg foreslo ”Sunny Afternoon”. Eller var det omvendt? Uansett, der har du lydsporet til de perfekte sommerdagene, hvor man bare kan ligge i hengekøya mellom to trær i hagen, nippe til Cola eller en duggfrisk øl og se på drivende skyer.

(PS: The Kinks lagde mange plater utover 70-tallet og grøss, 80-tallet også, men de syns jeg det ikke er vits å bruke så mye tid på. Kanskje høre litt på «Arthur (Or the Decline and Fall of the British Empire)» (Ups den kom visst i 69) hvor det er en del fine låter. Fått med meg at folk skryter av «Lola” og «Muswell Hillbillies”, uten at det bryr meg så nevneverdig. )