Av: Victor Josefsen Anmeldelser 7. september 2017

Plateanmeldelse: Backstreet Girls – «Don’t Mess With My Rock’n’Roll»

Artist: Backstreet Girls

Album: «Don’t Mess With My Rock’n’Roll» (2017)

Plateselskap: Voices Of Wonder

Backstreet Girls er ikke av typen(e) som gir opp så lett, de har vært med på oppturer og nedturer, men de har hele tiden kjørt ned sin egen «One Way Street», (sjekk Nine Below Zero-låten). Petter Baarli fortalte meg under et intervju for nesten en mannsalder siden at de holdt det gående i flere år ved så å si pante flasker. Nå er de aktuell med platen med slogan-tittelen «Don’t Mess With My Rock’n’Roll».

Backstreet Girls slo an boogie-tonen med låten «Backstreet Boogie» fra debutplaten «Mental Shakedown» i 1986. Generelt sett en typisk førsteutgivelse (hvor er bassen for eksempel?), men den hadde sin misjon, da den, sammen med konserter det gikk gjeteord om, førte til kontrakt med stort plateselskap.

Etter debuten fulgte de klassiske Backstreet Girls-albumene «Boogie Till You Puke» (1988), «Party on Elm Street» (1989) og «Coming Down Hard» (1990), med like klassiske låter som «Walkin’ Downtown», «Hangover in Hamburg», «Going Down», «Blame It on Suzie», «Gimme Just a Second» og «Temple of Lust».

Siden har de gitt ut mange plater, og selv om ikke alle platene når opp til de 3 forannevnte, er det utvilsomt imponerende hvor mange gode låter Backstreet Girls har kommet opp med i løpet av årene. Fra superb «Monster in My Cadillac» og «Panic in Pussyland» («Hellway to High», 1999) til nye låter som «I’m Doing Awrite» og «Paranoid Blonde» fra 2014-slippet med den passende tittelen «Death Before Compromise….».

Åpninglåta på den nye plata, «Wild Women & Bad Bad Boys», kunne sklidd rett inn på de 3 klassiker-platene. Drivende straight forward rock’n’roll med boogie-riff som innehar de sugende riffene og overgangene, det kontante drivet og innlevelsen, og ikke minst de fengende koringene.

Når Backstreet Girls kombinerer dynamisk rock, med de velkjente boogie-licksa, slik de gjør på «Wild wild Women & Bad Bad Boys», er de i sitt ess. Det samme når de «kun» er i boogie-hjørnet, på «Back Again», en låt som består av Chuck Berry-riff, utført i forrykende Dr. Feelgood-tapning, og kan sånn sett ses på som en hyllest til utøverne, på samme måte som Stones-hyllesten «Rollin’ with The Stones», «Hound Dog Taylor Made» osv.

Og akkurat «Rollin’ with The Stones» holder samme standard som «Wild Women & Bad Bad Boys». En fengende riffrocker med r&b-tilløp, som griper tak fra første taktslag. Begge disse blir to nye Backstreet Girls-klassikere, spår jeg, men det er mange gode kandidater her, som The Dictators/New York Dolls-hybriden «Jauguar», AC/DC-rifferen «Down To Kill», der de henter mye av det kontante drivet fra punken, groovy (finner ikke annet ord, dessverre) «Soul Shaker» med blåsere og det hele.

Backstreet Girls oser fortsatt av glød, vitalitet og smittende entusiasme, godt og vel 33 år etter at de dannet gruppa.