Faustus i musikken
I oktober settes teaterforestillingen Doktor Faustus av Christopher Marlowe opp på hovedbiblioteket. Historien om den kunnskapstørste Faustus som inngår en pakt med Djevelens utsendte Mefistofeles er mange hundre år gammel, men vi ser fremdeles spor av den rundt oss den dag i dag. Da Deichman summerte opp musikkåret 2016 toppet Årabrots The Gospel flere av listene, blant annet redaktørens offisielle. På The Gospel finner man en låt som heter nettopp Faustus.
«Why should The Devil have all the best tunes» sa William Booth, grunnleggeren av Frelsesarmeen. Han var riktignok ikke opphavsmann til sitatet, men han brukte det ofte. Nå kan man sikkert argumentere for at ikke all god musikk har djevelsk opphav, men om Frelsesarmeens orkestre er de beste eksemplene på dette er jeg sannelig ikke sikker på. Det som derimot er sikkert er at Djevelen har ligget på lur i populærmusikken til alle tider. Fra blues og jazz til rock og svartmetall – det dukker stadig opp en liten småjævel. Rolling Stones viste sympati med Gammelerik og dersom Grateful Dead hadde invitert til venners venner-fest ville garantert Beelzebub banket på døra. I Norge har særlig svartmetallen fått mye oppmerksomhet, gjerne med nedbrente kirker og drap som bakteppe. Men vi lar den delen av Satans orkestreringer hvile i denne omgang. Låtene vi ser på i dag handler nemlig om Djevelen som frister, avtalemaker og gambler. Han som tilbyr deg gull og grønne skoger i bytte mot en bitte liten sjel. Det er mange sanger som handler om dette, men vi nøyer oss med et lite utvalg (se spillelista til slutt for flere sanger om både Faust og Djevelen generelt). Noe som ble klart underveis er at det å selge sjelen sin til Djevelen primært er en maskulin greie – jeg fant ingen kvinnelige artister som direkte tok for seg en slik byttehandel.
For mer informasjon om teaterforestillingen kan du besøke Creation Oslo på Facebook. Billetter får du hos ticketmaster.
Først ut er den største og viktigste: Cross Road Blues av Robert Johnson. Her trenger man vel egentlig ikke si så mye. Legenden vil ha det til at Johnson møtte Djevelen ved veikrysset og aksepterte en byttehandel – han skulle bli en eksepsjonelt god gitarspiller og bluesmusiker mot at Djevelen fikk sjelen hans. Som hentet rett ut fra Marlowe og Goethe, ekte Faust! Nå sier ikke teksten til selve låta så mye om akkurat dette, men den er grunnmuren som myten er bygget på.
I The Devil went down to Georgia er gitar byttet ut mot fiolin. Djevelen utfordrer Johnny til en musikalsk duell som Johnny til slutt vinner. Det var Charlie Daniels som skrev låta, men her er det Primus sin versjon som får plass. For en video!
Djevelen har mange måter å samle sjeler på. Noen ganger frister han med gull og grønne skoger i rene byttehandler, mens andre ganger lar han deg spille om den. Gevinsten er potensielt stor, men innsatsen? Uendelig lidelse og en evig fortapt sjel… Thåström forteller:
King Dude gjør sin beste Nick Cave-imitasjon i det som vel må være den mørkeste sangen i denne omgang.
«Somebody killed my baby in the days I’ve been gone.
She’s gone up to heaven where I know she doesn’t belong.
I’ll do anything my friends to see her again
Even though I know it might be wrong,
I’ll make a deal with the Devil that’s right by god.»
I den klassiske myten om Faustus tilbyr Mefistofeles uendelig visdom og kunnskap. At noen er villige til å i det minste vurdere å bytte bort sin sjel for dette kan man jo forstå. Men noen har rimeligere sjeler enn andre. For Frank Zappa var det nok med Titties and Beer. Men forhandlingene er vanskeligere enn man skulle tro…
Vi kommer ikke unna Tenacious D. De blir ikke lovet mye for sine stakkars sjeler. De må bare komme opp med den beste sangen i verden noensinne for å beholde dem.
Det å selge sjela for rikdom og berømmelse er ikke overraskende et tema som også rappere tar for seg. Nei, Kendrick Lamar har så vidt jeg vet ikke ei bikkje som heter Lucy. Her er det Lucifer som frister..
«What you want you: a house or a car?
40 acres and a mule? A piano, a guitar?
Anything, see my name is Lucy, I’m your dog
Motherfucker, you can live at the mall
I can see the evil, I can tell it, I know it’s illegal
I don’t think about it, I deposit every other zero»
Artistene bak de neste to låtene spilte begge på Øyafestivalen i år. Først ut er The Mystery Lights, som lurer på hva som skjer hvis man svarer nei når Satan kommer med kontrakten i hånda.
Colter Wall fylte 22 i sommer. Om det er dealen hans med Djevelen som gjør at han høres ut som han har levd mange lange, tunge liv vet jeg ikke.
“It is said that the Devil has all the best tunes.
This is broadly true. But Heaven has the best choreographers”
― Terry Pratchett & Neil Gaiman, Good Omens: The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch
Så vi lar Di Leva avslutte det hele.
Det var djevelsk moro å finne frem disse låtene. Det er et lite utvalg, men om man ønsker å høre mer har jeg laget en liten spilleliste med mer eller mindre relevante låter. Kom gjerne med forslag til låter som burde vært med!
