Av: Victor Josefsen Anmeldelser 24. januar 2018

Plateanmeldelse: Norsk Råkk – «Helgardert»

Artist: Norsk Råkk

Album: «Helgardert» (2018)

Plateselskap: Big Day Records

Norsk Råkk sitt nye album er et fremtidsrettet tilbaketog til sytti/åttitallets ska-scene. Derfor, et lite tilbakeblikk. Ska er dansemusikk tuftet på Jamaica-reggae og punk, eller rettere sagt, det er motsatt. Musikken på 70/80-tallet ble laget på et tidspunkt da det var store sosiale ulikheter, raseopptøyer, og da høyreekstremistene National Front sto sterkt i Storbritannia. Madness, The Specials, The Selecter og The Beat er noen av skabanda som skjøt fart i Storbritannia på denne tiden, altså på slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet. Multietniske band var ikke hverdagskost før skabanda rørte på seg. Derfor var fargene på logo og klær i sort og hvitt. Stilen var politisk engasjert, bl.a. mot rasisme, uten at det på noen som helst måte ble slitsomt politisk korrekt og belærende. Grunntonen var positive vyer for framtiden. Alt dette reflekteres til gangs i uttrykket og skamusikken lyder mer eggende og fresh enn det meste av det som blir utgitt i dag, uavhengig av sjanger.

En opplagt referanse til låta «Håp», er nettopp nevnte The Specials og særlig «Ghost Town», ikke minst pga. blåserne, samt produksjonen. Jørn Christensen, kjent fra De Press, Circus Modern, Norske Gutter, The Mercury Motors og i dag fast medlem i CC Cowboys, står for produksjonen. Christensen har pustet liv i hver minste detalj, samtidig som han har et helhetlig overblikk. I lydbildet kommer både ska-influensene, new wave-drivet og melodien til sin rett.

Om tekstene. Det går fortsatt mye i hverdagslige observasjoner, som de selv sier i dette intervjuet da de besøkte oss på Deichman for fire år siden, og om forhold og samfunnsforhold (enda noen fellestrekk med inspirasjonskildene sine). I det samme intervjuet stilte vi spørsmålet: Dere er ikke helt ulike Razika? Norsk Råkk svarte: – Nei, vi er jo ikke det. Vi spiller begge ska, det er norskspråklig og vi har blåsere. Men Razika har en musikalsk bredere og mer poppa tilnærming enn det vi har. I 2017, har også Norsk Råkk en musikalsk bredere og mer poppa tilnærming til ska, som på tittelåta og albumåpneren «Helgardert», igjen lekkert produsert av Jørn Christensen. Alle elementene kommer til sin rett i lydbildet, som den groovy bassen og de herlige blåserne. Deilig låt, hvor alt av velbrukte virkemidler fra ska trakteres hemningsløst.

På plata er det en kul versjon av The Aller Værste!-klassikeren «Du sklei meg så nært innpå livet», som jeg har nevnt tidligere i dette intervjuet der Torstein Eriksen i Norsk Råkk forteller om sitt forhold til låta. Jeg har også sans for instrumentalen og avslutningslåten, «Songs for My Father», en cover av Horace Silver, som innehar en stemning som får en til å lengte etter varmere strøk enn isødet her oppe i nord. Ekstra props til trompetisten. Den siste coveren på plata er «Vil Du Inge Ha Mej» av Stefan Sundstrøm (jeg har ikke hørt i originalversjon). Låta slentrer bedagelig og behagelig avsted, spilt med varm innlevelse. Låta «Gatelangs» slentrer også fin-fint av gårde, nå i reggaetakt.

De raske låtene på plata er titulert «No. 53» og «Adjø & Farvel». «No. 53» er en rock’n’roll hommage til puben i Gamlebyen (Oslo). «Adjø & Farvel» sender, i enkelte partier, assosiasjoner til både Katarina and the Waves’ «Walking om Sunshine», og til Madness «selvsagt». Det svinger av begge låtene, men de kunne gjerne ha hatt enda litt ekstra edge. På tross av denne lille innvendingen, er «Helgardert» en meget overbevisende plate. I likhet med tidligere ska lyder Norsk Råkk mer eggende og fresh enn det mye av det som blir utgitt i dag, uavhengig av sjanger.