Plateanmeldelse: Anton Ruud i Terapi – «Visetryne»

Tekst: Bent Inge Hvitstein / Foto: Julia Naglestad

Intensjon og tolkning. Musikk kan være ren underholdning, eller det dypeste alvor. Og selvsagt alle nyansene imellom. Låtskriverens intensjoner og publikums oppfatning av en tekst er ikke alltid på samme frekvens, men det er også noe med å få lov til å tolke selv og tilpasse ordene til egne historier og minner, og la låtene påvirke deg ut ifra egne følelser og behov. Noe av styrken til disse tekstene er at de evner å sette følelsene i sving, uten at det oppleves som et påtatt sentimentalt grep. Vokalen til Ruud leveres med stødig ro, ved så nær som ett tilfelle; i «Sette fyr på Oslo» brister det, men der føles det også riktig. For de som har vandret gatelangs i denne byen store deler av livet er det lett å bli våt i begge øyekrokene når det serveres sprikende følelsesutblåsninger og vi får bli med på vandringen mellom navngitte steder i hovedstaden. Han både elsker og hater Oslo, og alt som skjer her, det er savn og lengsel i rikt monn, men det lukter også svakt av skitt og sorg. Skildringer av liv, ord og føtter som svever rundt i byen, mellom gater og over torg.

Hver minste glede satt seg fast
Helt til dagen morgenkvisten knakk
(«De glemte røverne»)

Som perler på en albumsnor. Innen de har kommet så langt, har de rukket å være gjennom en fin bunke med låter som gjerne kan lyttes til etter mørkets frembrudd. Det er mange anledninger til å krype inn i låtene og finne deg en krok som passer for nettopp deg. Her er det tillatt med et par melankolske hvileskjær underveis i lyttingen. Og det kan også leses som noe av kjernen i tekstene; at det er vanskelig å gi slipp, også på det og de som gjør oss vondt. Uten å spekulere for mye i bakgrunnen for tekstene, er det lett å forestille seg noen tunge skjebner mellom linjene her. Det synges om skygger og spøkelser, og den mørke avdelingen av fargepaletten benyttes flittig. Men mye handler likevel om å ta vare på hverandre, og det er slett ikke nattsvart. De tilbyr utstrakte hender og det er både varme og håp å spore. Noen spark oppover i samfunnsklassene kan også skimtes, som på singelen «Englevakta». Selv om det er lite glitter i tekstene, glitrer disse låtene med beretninger om det som ikke alltid er synlig.

En svak eim av Thåströmsk. Det er selvsagt umulig å skrive denne anmeldelsen uten å nevne Thåström som et referansepunkt. Ruud et al. har kanskje ikke et like dystert og tungt lydbilde totalt sett, men de maner frem mye av den samme stemningen, den samme måten å fortelle låtene på, fra innsiden av gjerdet som er bygget rundt de rustne hjertene vi blir kjent med. Vi blir tatt med på små livsreiser, med tanker om at livet ikke står stille, selv når det er umulig å se noe mer enn en knust front. Som presseskrivet forteller, er bandet klar for «å være en krykke for dem som liker å gå sidelengs. Der det offentlige svikter, er bandet et billig omreisende alternativ innen privat sektor».

Det er bare medaljer som venter på baksiden
Fronten er knust, spredd i hytt og gevær
(«Siste i verden»)

Godt sammenskrudd. Til å fremstå som relativt menneskesky (Ruud har tidligere bodd i en strømløs hytte i Nordmarka) virker han å ha et godt grep om hvordan mennesker er skrudd sammen. Og selv om tekstene må sies å være sentrale, fortjener musikerne rundt Ruud sin store del av æren for resultatet. De bidrar i høyeste grad til å sette stemningen med sitt lavmælte og beroligende spill. De fleste låtene er behagelig dempet, men det trøkkes til litt ekstra på enkelte spor. Ellers har Kjartan Kristiansen vært produsent, og både Petter Baarli og OnklP har lånt ut stemmen til hvert sitt spor. Til sist hadde jeg opprinnelig tenkt å trekke frem noen låter som hever seg et hakk over resten, men etter å ha blitt godt kjent med hele albumet føles det mest riktig å si at det ikke er noen spor du bør gå glipp av. Så sett deg godt til rette og legg følelsene på bordet, men, som Ruud selv synger: du må huske å puste, detta ska gå bra.

Lørdag 17. mars er det anbefalt å ta turen til Big Dipper klokka 14. Da blir det minikonsert og signering av albumet. Hvis du ikke har anledning til å slippe løs fra pliktene en lørdag formiddag måtte bære med seg, byr det seg en ny sjanse lørdag 28. april. Da er det konsert på Krøsset.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog