Snikinnføring: City Pop
Av: Magnus Klafstad
Den økonomiske oppgangstida på åttitallet er kanskje ikke det man tenker på som det mest fruktbare grunnlaget for kulturelle nyvinninger. For all del, mye av musikken jeg liker aller best hører hjemme i det tiåret, men da gjerne fra, vel, la oss kalle det den andre enden av inntektsskalaen. Tenk bare på innovative sjangre som hip hop og house, eller indierock for den saks skyld. Urban musikk, javel, men ikke nødvendigvis sjangre man ser for seg at appellerer til gladkapitalistiske lyttere med smaken for det gode byliv. Men søt musikk kan oppstå hvor som helst, og det var akkurat det som skjedde da Japans økonomiske velstand ble omsatt til musikalsk gull, i form av sjangeren med det velklingende navnet city pop.
Fremtidsoptimismen som bredde seg ut over landet på slutten av syttitallet og fremover, ble kanalisert inn i musikken, som signaliserte sofistikert storbyliv og en laidback holdning som innbyggerne i verdens beste land å bo i (nei, ikke Norge den gangen) hadde råd til å koste på seg. City pop var soundtracket til drømmen om et liv uten økonomiske bekymringer, hvor ambisjoner, lykke og materiell velstand gikk hånd i hånd med et kapitalistisk system som akkurat hadde slått over i høyeste gir.
Musikalsk sett var det en god blanding av vestlige sjangre som AOR, disco, boogie, fusion og funk, emulgert sammen til en slags optimistisk og eklektisk easy listening. Det låt velprodusert og ofte litt glatt, på den aller beste måten. Det var urban musikk du kunne spille høyt i din nyervervede teknologiske nyvinning bilstereoen når du var ute og kjørte, eller danse til på sofistikerte utesteder, det var lyden av storbyen, neonreklamer og god stemning.
Men til slutt banket virkeligheten på døra, som den har for vane å gjøre. Oppturen var over, pengene var brukt opp, og alt var ikke bare optimisme og velstand lenger. City popen forsvant da Japans kapitalistiske overherredømme var over. I 2019 er det nesten noe melankolsk over sjangeren, som en drøm om noe som ikke kunne vare, et postkort fra en tid da folk fortsatt så lyst på fremtiden.
City popen har uansett fått seg et oppsving de siste årene, om det har med behovet for mer optimisme å gjøre, eller om det bare skyldes at alt før eller siden flyter tilbake til overflaten på nettet (se: vaporwave) er ikke godt å si. Sannsynligvis skyldes det vel aller mest at det er feiende fin musikk, som fortsatt låter bra tretti år etter, om du spiller den på bilstereoen eller ikke.
Sjangeren har mange entusiastiske lyttere også i Norge, og en av de kanskje mest entusiastiske er DJen og produsenten Rulefinn. Torsdag 26. april 2018 kom han på Oversettbar: Japan på Deichman Hovedbiblioteket, for å spille noen utvalgte perler fra sin egen samling med city pop, krydra med andre godbiter han har kommet over på platejakt i Japan. Vi ba ham om å anbefale noen av sine favoritter fra sjangeren for Deichmans musikkblogg, og han skuffet ikke, her er det mye å glede seg over!
Tatsuro Yamashita – Windy Lady
Yumi «Yuming» Matsutoya – Kagi ni natte
Mariya Takeuchi – Plastic Love
Takako Mamiya – 真夜中のジョ
Toshiki Kadomatsu – 52nd street
Ruriko Ohgami – Sexy Woman
Kanako Wada – Sunday Brunch
Ryuichi Sakamoto & Akiko Yano – I’ll be there
Har du ennå ikke fått nok sier du? Da er det bare en ting å gjøre: klikk deg videre til Rulefinns soundcloud, hvor du kan fordype deg ikke bare i en, men to mikser med japansk musikk, med liberale mengder city pop.
C i t y P o p S p e c i a l # 4 på Revolver fredag 2. august: https://www.facebook.com/events/2899305453474943/
Saken er oppdatert 29. juli 2019